«Ocarina of Time». Du trenger ikke si mer for å få et annerkjennende nikk med hodet dersom en spilldiskusjon har peilet inn på «hvilket spill er det du liker best?». Det er ikke uten grunn at spillet ligger helt øverst på samlesider for anmeldelser såvel som brukerlister på nett. Spillet går rett og slett for å være et av de aller beste gjennom tidene, om ikke det aller beste. Helt sant!
Selv har jeg alltid vært raringen som har holdt en knapp på oppfølgeren, «Majora's Mask», når jeg skal omtale mitt favorittspill i serien. Men når det er sagt, så ligger «Ocarina» på en absurd sterk andreplass likevel.
Og det er ingenting i denne relanseringen som tilsier at det er noe annet enn veldig, veldig fortjent at spillet har fått så ufattelig godt skussmål.
For gamle fans av 1998-versjonen: Gled dere. Her er endelig all Gold Skulltula-samlinga, hele Biggoron-sverd-jaginga, alle sangene, plassene og minnene fra fordums tider bevart og pakket inn i et penere utseende. Du får akkurat det du tror du får, og litt til!
For nye spillere som aldri hadde gleden av å spille spillet da det først kom, eller som har hatt problemer med å spille det i nyere tid på grunn av en nå utdatert grafikk, bildeoppdatering eller kontrollsystem: Du er i ferd med å bli vist selve definisjonen på hva kreativt og bunnsolid spilldesign er.
Enormt spill, enormt mangfold
Dette er Nintendo-utvikler og legende Shigeru Miyamotos hjertebarn, og uavhengig om du liker sjangeren eller ikke så er det et usannsynlig velpolert og nøye sammensatt spill som venter deg.
Du styrer Link, en guttunge i det mytiske landet Hyrule, som plutselig får hele skjebnen til verden på sine skuldre når den onde Ganondorf prøver å tvinge til seg tilgang til Triforcen - en gjenstand sagt å skulle gi eieren alt han eller hun skulle ønske seg.
Å røpe hele opplevelsen skal vel kanskje godt gjøres, men du vil etter hvert få tilgang til Hyrule i en slags dobbel tilværelse - en glad og lykkelig uvitende versjon som ung, og en ødelagt, krigsherjet og dyster en som voksen. Du kan fritt reise gjennom tid fra ung til voksen ved å besøke Temple of Time, der inngangen til plassen som skjuler Triforcen ligger.
Denne tidsmekanikken brukes flittig, og for eksempel vil planter du plantet som ung være vokst opp når du returnerer som voksen. Noen paradoks kommer inn i bildet også, som når du lærer en sang av en mann som voksen, og lærer bort sangen til den samme personen som barn!
Apropos templer, så er disse sentrale og svære med mengder av finurlige og vanskelige puzzles og oppgaver du må løse for å komme deg til bossen. De er alle veldig forskjellige, gjerne med hvert sitt tema, og utover i spillet blir de herlig vanskelige også. Et av problemene jeg har med de nyeste «Zelda»-spillene er at de er så himla lette, men her ble det faktisk game over et par ganger. Aldri på grunn av spillet, dog, men heller min egen dumskap.
Du går ikke bare fra tempel til tempel heller. Bare det å komme seg inn i et krever ofte at du må gjøre store oppgaver og lange sideoppdrag for å finne riktig utstyr. Det er i det hele tatt veldig mye å gjøre i spillet, spredt ut over et stort område.
For gjennom spillet reiser du fra skog til fjell til byer til ørkener til sjøer til svære sletter og utrolige grotter - mangfoldet er enormt, og du føler aldri at du må slite med repeterende eller kjedelige områder. Disse er krydret med fiender som både er mange og varierte, og bossene du møter blir større og større jo lenger ut du kommer, sidequestene er interessante og samtlige områder bugner over av hemmeligheter.
De små tingene
Det er også mange bittesmå ting som gjør at opplevelsen blir så mye mer komplett, slik som måten Link kaster sverdet sitt rundt når du har peilet deg inn på en fiende, skiltene som står rundt om kan kappes opp på forskjellige måter og repareres igjen om du vil det, sommerfugler setter seg på utstyret ditt om du står i ro ved dem lenge nok, du kan bruke fiskestanga til å stjele hatten av folk... Lista er lang på slike toucher som strengt tatt ikke hadde trengt å være der, men som bare er det likevel, og jeg finner nye slike ting nesten hver gang jeg spiller «Ocarina of Time».
3DS-versjonen skiller seg fra originalen først og fremst ved det grafiske. Her er det selvfølgelig store forbedringer å merke, og det er litt morsomt at spillet nå faktisk ser like bra ut i realiteten som det jeg husker (les: trodde) at det gjorde i 1998 - gjennom nostalgibrillene vel og merke.
Touchskjermen blir også flittig brukt, og er kanskje den beste nyvinningen. Nå går det mye kjappere å skifte utstyr, sjekke kart og ha mer orden i sakene. Samtidig gjør det å ha all infoen på den nederste skjermen at det blir veldig lite kluss å ha på toppskjermen der selve spillinga skjer.
Jeg sliter dessverre litt med å finne en komfortabel 3D-innstilling her, og har merket mye mer crosstalk (at det ene øyet ser ting det er meningen bare det andre egentlig skal se) her enn i andre 3DS-spill. Dette gjør at effekten blir litt spolert i enkelte scener. Spillet får også et litt bedre bilde dersom du skrur av 3D helt (for de mer tekniske: antialiasing slår inn i 2D-modus), så det blir så jeg veksler litt frem og tilbake, noe som ikke er helt optimalt.
Kontrollene har også blitt litt mer jevnere og raskere. Det er mulig det er hukommelsen min om svikter meg, men jeg synes alt glir mye bedre nå enn tidligere, og jeg har overhodet ingenting å utsette på styringa - annet enn et kamera som en sjelden gang ikke gjør det jeg vil.
Når de først var i gang med å pusse opp spillet er det litt skuffende at de ikke kjørte på med noen nye lydeffekter. Det merkes at spillet hadde sitt opphav på en konsoll med begrenset lagringsplass på hver kassett, men her har de ikke det problemet, så lydeffekter som er av litt lav kvalitet burde vært bytta ut.
Heldigvis er musikken i spillet ikke blitt rørt, noe jeg personlig setter som et stort pluss. Ikke fiks noe som ikke er ødelagt, og alt det der.
Det er ikke bare grafikk som har blitt finslipt, men også små detaljer er lagt til eller tweaket, som for eksempel at Link nå klatrer litt kjappere i stiger og trevekster, du kan stikke sverdet kjapt fremover samtidig som du holder opp skjoldet og bruke gyrofunksjonene til å sikte i førsteperson.
En bossfight-modus er også lagt til, som lar deg slåss mot bossene du har tatt igjen, samtidig som spillet tar tiden på deg. Skulle spillet være for vanskelig har du også muligheten til å spørre en spesiell hintfigur om hjelp og tips eller se små hjelpevideoer - dette heldigvis helt valgfritt!
Også har vi hele «Master Quest»-biten av spillet, opplåst etter du har rundet spillet. Denne er en speilvendt versjon av «Ocarina of Time», der alle templene har blitt forandret og gjort mer utfordrende.
Et kjærkomment tillegg, men hvorfor i all verden er det ikke mulig for oss å spille denne med én gang, Nintendo, uten å måtte runde det «vanlige» spillet først? Det hadde vært fint for oss som allerede har spilt originalen!
Et latterlig bra spill - selv i dag
Dog, dette er jo nesten som flisespikking å regne. Ingen andre spill i eventyrsjangeren, verken fra «Zelda»-serien (med unntaket av min nevnte personlige favoritt, «Majora's Mask») eller andre, har kommet i nærheten av dette - ikke da og ikke nå.
Joda, det er ting som sikkert kunne vært gjort litt bedre i dag som ikke var mulig på den tida, men «Ocarina of Time» er et spill som er bedre enn summen av alle sine individuelle sider. Et spill som ikke bare består tidens tann rent spillmessig, men som fortsatt skubber skuldre med de største og flotteste spillene som kommer nå.
Superlativer strekker liksom ikke til når denne bautaen av interaktiv underholdning skal beskrives. Fantastisk! Mirakuløst! Flott! Forfriskende! Uimotståelig! Latterlig bra!
Jeg går for den siste, jeg. For et latterlig bra spill dette fortsatt er. Helt latterlig.
«Zelda Wind Waker» har tidligere blitt omtalt som et påskeegg som aldri tok slutt. Om «Wind Waker» er et påskeegg så er «Ocarina of Time» Nidar, Brynhild, Malaco, Freia og fabrikken til Willy Wonka most sammen til et enkelt punkt av fantastiskhet.
At nåtidens spill, 13 år etter, fortsatt prøver å kopiere og imitere designelementer fra «Ocarina of Time» sier vel sitt om at 3DS nå, endelig, har fått sin første må ha-tittel!
En kan rope om at det bare er et gammelt spill i en ny innpakning til en blir hes - for bevare meg vel for et spill det er!
NB! «The Legend of Zelda - Ocarina of Time 3D» er lansert til 3DS (17. juni).
