I et intervju med regissøren av «Shadows of the Damned», Massimo Guarini, forteller han at studioet hans har fått alt det kreative spillerommet de måtte ønske fra utgiverne sine, Electronic Arts. Likevel nevner han også et par steder hvor handlingen ble for ekstrem, der Grasshopper Manufacture ble nødt til å tone det hele ned.
Spørsmålet mitt er hvor i alle dager denne sensuren kommer fram i spillet?
Slik det ser ut i dag kan jeg nemlig ikke tenke meg hvordan «Shadows of the Damned», på noe måte, skulle vært mer hemningsløst og uforskammet enn det allerede er.
Mitt kongerike for en fallos
«Shadows of the Damned» er et herlig sammensurium. Horror møter grindhouse. Det makabre og groteske møter det perverse og humoristiske. Spillet føles både retro og kontemporært og er ikke redd for å blande dette sammen, eller gjøre spillfigurene bevisst på hvilket medie de befinner seg i.
På mange måter minner «Shadows» om en blanding av mesterverkene «House of The Dead: Overkill» og «Resident Evil 4». Det handler om effektivitet og hvor raskt du kan ekspedere demoner, og mindre på hvordan du tar dem ned. Enten kommer de krasjende gjennom et vindu, eller traskende fra andre siden av brettet; én etter én, i et veldig bestemt mønster – litt som i et pistolspill i en arkadehall.
Det er i alle fall slik største delen av spillet utspiller seg. Andre ganger kan du drive på med noe helt annet. Midtveis inn i spillet står du for eksempel på hustak i et neonbelyst og amorøst distrikt i underverdenen og skyter ned enøyde troll med en lang, lang, lang, pistol døpt «big boner». Senere kan du også oppgradere pistolen din – da blir den hetende «hot boner» og kan fyre av eksplosive, klissete salver.
Når vi er inne på enøyde troll kan jeg vi også nevne One-Eyed Willy – en lettskremt og ufarlig krabat som legger fra seg et brennende ekskrement hver gang du nærmer deg ham. Willys eneste rolle er å belyse de områdene du allerede har utforsket i spillet, samtidig som han eksemplifiserer mye av det du kan forvente i den særdeles perverse og penisfikserte underverdenen.
Et helvete fra Suda51
Garcia Hotspur har mistet kjæresten sin, Paula. Hun ble kidnappet av underverdenens hersker, Flemming, en demon med tre panner og en umettelig appetitt. Flemming invaderer leiligheten til Garcia med en hær av demoner. Han knabber med seg Paula, dytter henne inn i frakken sin på den mest krekende måten mulig, før han forsvinner ut av vinduet – Garcia hakk i hælene selvsagt.
Jeg er sikker på at helten vår angrer litt på at han dro Paula ut av den søppelcontaineren ved supermarkedet der han først forelsket seg med henne.
Slik starter uansett redningsaksjonen og hevntoktet hans gjennom underverdenen, et helvete i regi av Goichi Suda, en mann med dype røtter i nerdekulturen, og Shinji Mikami, gudfaren av «Resident Evil»-serien. Kontrasten i spillet er like markant som beskrivelsen av de to, og mye av grunnen til hvorfor «Shadows of the Damned» funker.
Historien og karakterene i spillet er Suda sitt verk – tvers gjennom. Har du for eksempel noen gang lurt på hvordan Nemesis fra «Resident Evil 3» hadde tatt seg ut hvis han hadde svelget et munnspill? Eller hvordan en illsint demon hvis eneste ordforråd var «FUCK YOU!» hadde utartet seg? Hva med en svevende hodeskalle kalt Mr. Johnson, som tilfeldigvis kan forvandle seg til nøyaktig det Garcia trengte til enhver tid?
«Come taste my big boner»
Johnson er med Garcia i tykt og tynt. Han blir slapp når Garcia går tom for helse og forvandler seg til dødelige våpen når han trenger å utrydde demoner. Likevel er det dialogen mellom de to som bærer vekten. De babler konstant. Selv i fult sprang gjennom skogen, fra hysteriske, morderiske kvinnemennesker, lirer de av seg anekdoter og kommentarer i stil med noe vi kunne forventet av et par høylytte kompiser på en bar sent en fredagskveld.
Grasshopper vet nøyaktig hva de skal formidle og de kaster ikke bort resurser på noe annet enn det mest nødvendige – i dette tilfellet blod, gørr og fallosmetaforer.
Ideen med å legge handlingen til underverdenen går på mørket Garcia omringer seg med. Mørket tapper Garcia for helse, noe utviklerne bruker som base for en rekke forskjellige gåter og stressende kampsituasjoner. Du arbeider deg alltid framover mot noe – enten en permanent eller midlertidig lysfikstur som belyser omverdenen og gir deg et vindu hvor du kan angripe.
Ut i fra andre erfaringer utviklerne har dratt med seg (les: «Resident Evil 4») føles affæren veldig tradisjonell. Mekanisk sett kunne «Shadows» fint posert i samme serie; foruten endringen der utviklerne i håp om å tie millioner av skrikerunger verden over, har implementert et system hvor du både kan skyte og bevege deg samtidig.
Designet er egentlig helt upåklagelig sånn sett, selv om de gjørmete og kjedelige omgivelsene kan virke avskrekkende til tider. Disse gutta vet hva som motiverer deg som spiller, og bruker alle triksa i boka til å hekte deg. Problemet er bare følelsen av å ha spilt det før og mangelen på en inspirert glød eller interesse for å lage noe mer.
De har i det minste lagt spetakkelet til en respektabel lengde, noe jeg tror redder inntrykket for min egen del. Skulker du en arbeidsdag burde du være halvveis i mål ved når sjefen din ringer, og vel overstått før maten står klar på middagsbordet. Det vil si, med mindre madammen din så deg spille og løp i skam ut døra – da har du bare deg selv og takke. Innen den skal uansett spillet ha fått tømt seg for alt av demoner, historier og penisvitser.
Alt ved «Shadows of the Damned» henger ved presentasjonen og humoren. Spillet er laget av voksne barn med alt for lite annet å bruke tiden på enn å lage vitser om tissefanter og snurrebasser om til spill. Jeg håper for guds skyld de aldri legger ned virksomheten – den er sårt trengt i dagens marked.
Du plukker ikke dette fra butikkhylla fordi du er på leting etter det neste store i sjangeren eller en særlig interessant spillopplevelse. Du plukker det med deg fordi du trenger en påminner om at spill ikke trenger å ta seg selv seriøst og fordi du vil se noe spektakulært, hjernedødt, barnslig og moro.
NB! «Shadows of the Damned» er nå lansert til Xbox 360 og PlayStation 3 (testet).
