(PressFire.no): Faller du for spillene til Grasshopper Manufacture, vet du at de alltid er langt mer enn bare summen av enkeltdelene sine.
Å kalle det for et interessant spill rent mekanisk blir å overdrive – det er ikke noe her som ikke har blitt gjort hundre ganger før, hundre ganger bedre. Der spillet briljerer er når det gjelder presentasjonen av emnet, og manuset som grobunn til de sprøstekte spillfigurene.
Ta heltinnen vår for eksempel, Juliet Starling. En søt, ikke helt uskyldig cheerleader fra en helamerikansk småby som når hun runder 18 år befinner seg midt i hjertet av et utbrudd med levende døde. Og det på bursdagen hennes og greier.
Dette er med andre ord et zombie-spill. Jeg skulle ønske jeg kunne kamuflere det som noe litt mer nytenkende, men er du dønn lei vandrende kadaver tror jeg ikke du vil finne særlig mye spennende å gå løs på i «Lollipop Chainsaw».
Dette er akkurat så hjernedødt som forventet, smeltet sammen med slikkepinner, regnbuer, hjerter og pinlige sexreferanser så langt spillet strekker seg.
Og før du spør, så ja – dette inneholder minst like mye seksualisering og selvbevisst gjøn som omslaget og tittelen måtte foreslå. Du har blitt advart.
If I only had a brain
På mange måter er jeg svært svak for tilnærmingen deres til zombiefenomenet. Goichi Suda har denne gangen slått seg sammen med schlockmester James Gunn (regissøren bak filmer som «Super» og «Slither»), og det merkes i både setting og tone.
Det er liksom noe veldig helamerikansk her, fra parodien på skolelivet til hvordan de får fram de levende døde som et skikkelig kultfenomen i hele exploitation-kulturen. Det er blodig useriøst.
Det er ikke helt tilfeldig at Gunn har sittet med én fot i Troma Entertainment og én i sine egne, bisarre prosjekter.
Det handler ikke om at «Lollipop Chainsaw» er spesielt smart satt sammen, for det er det absolutt ikke. Spillet er kanskje selvbevisst og morsomt, men det er ikke noe som står fram i designet eller manuset som særlig intelligent eller innovativt. Men idéene kommer i det minste fra et sted.
Det føles genuint, noe som er mer enn det jeg kan si om de fleste andre spill som tar for seg det samme temaet.
Den amerikanske drømmen
Grasshopper er utrolig flinke på å endre konteksten rundt det du driver med. De leker med miljøene, og er ikke redde for å kaste deg inn i absurde situasjoner.
Juliet tilegner seg for eksempel diverse absurde oppgraderinger som lar henne bruke motorsagen sin som framkomstmiddel, eller til å fyre av avkappede hoder.
Til tross for dette er oppgaven din mer eller mindre alltid er den samme – å sage deg gjennom kroppsdeler mens du spiser sukkertøy og nynner med det fantastisk upassende lydsporet. Ingenting er som å svinge sagen så øyeballene spruter med «Mickey» fra Toni Basil kjørende i bakgrunnen.
Om ikke annet får du med andre ord noen fantastiske kontraster her.
I og med at dette også er et Suda51-spill, medfører det en del referanser til populær- og nerdekultur. Humoren strekker seg konstant gjennom den fjerde veggen, gjerne på bekostning av mediet selv. Ikke minst også ved hjelp av en barnslig dose med pervers symbolikk.
Likte du for eksempel Johnson fra «Shadows of The Damned» kommer du til å elske den spydige sarkasmen fra det snakkende, avkappede hodet Juliet har hengende i beltet sitt. Jeg mener, hva annet skal du gjøre når kjæresten din får resten av kroppen sin infisert av zombieviruset og du sitter på magiske evner arvet ned fra en familie med zombiejegere?
Braindead hodgepodge
Mekanisk sett er dette «No More Heroes» om igjen – minus all den forferdelige fektingen med kontrollene og komprimert ned til et langt mer fokusert, håndterlig eventyr. Egentlig kan du se på det som en slags herlig blanding av de andre spillene deres fra denne konsollgenerasjonen.
Det henger i alle fall overraskende bra sammen i sømmene, uten at det egentlig betyr så veldig mye. Vi snakker tross alt om et studio som er mer kjent for den særegne punk-estetikken sin, enn velsmurte og sammensatte spillsystemer.
Her får du tilfeldigvis bare litt av begge, med et design som er kompetent nok til å innse at spillet må kreve mer enn bare ren hamring på knappene for å engasjere spilleren, men langt fra sofistikert nok til å la han dvele ved intrikate systemer han kan sette seg inn i.
Zombie home run
Likevel skinner velviljen og lekenheten til utviklerne gjennom kontrasten mot vestlige motstykker.
Om vi her i vesten går i tenkeboksen, får spilleren kanskje bemanne et kanontårn hvis de er heldige. Når Grasshopper gjør det samme får vi plutselig absurde tolkninger av diverse sportsgrener.
Lemlestelse av de levende får plutselig en helt ny kontekst når du må score basketballmål med hodene deres, eller forsvare slagmannen i en baseballkamp idét han løper runden sin.
Det aller største problemet med «Lollipop Chainsaw» går ikke egentlig på innholdet, men lengden. Jeg har aldri problemer med korte spill – de fleste spill disse dager er alt for lange i forhold til hva de egentlig har å fortelle og vise deg.
Men her det absolutt ingenting som er i nærheten av å foreslå at utviklerne kjører på tomgang.
Nivåene butter for eksempel fortsatt i enestående og sinnssyke sluttsekvenser ved hvert av kapitlene sine. Det kommer kanskje ikke som noe sjokk, men disse gutta er fortsatt de aller beste i bransjen på å servere deg saftige, stemningsfulle bosskamper du vil huske i lang tid etterpå. Nærmest til det punktet hvor resten av spillet føles litt tomt og kjedelig ut i forhold.
Det er greit at tiden flyr. Men i retrospekt føles det nesten som om det hele var over på et par timer.
Om det er en kompliment eller ikke vet jeg ikke, men de kunne godt ha spedd på med et par ekstra nivåer. Det er ikke som om sprøstekte ideer er mangelvare for disse folka akkurat. I alle fall ikke når det kommer til perversiteter og humoristiske innslag.
«Lollipop Chainsaw» er lansert til PlayStation 3 (testet) og Xbox 360.
