Spillskaperen Tim Schafer har selv blitt litt av en legende, etter å ha stått bak eventyrlige klassikere som «The Secret of Monkey Island», «Day of the Tentacle», «Grim Fandango» og «Psychonauts».
Schafer er kanskje mer en kulthelt enn en publikumsmagnet, men han er allikevel den store attraksjonen i «Brütal Legend». Schafers spill er viden kjent for sin hümoristiske sans, men enda viktigere: De har personlighet og sjel.
Han har drodlet på idéer til «Brütal Legend» helt sine Monkey Island-dager, og har jobbet med spillet i over fire år.
Etter noen utsettelser og lumpne søksmål, er denne helstøpte Heavy Metal-hyllesten endelig lanseringsklar. Ingen bombe at dette er et tidvis veldig morsomt og velskrevet spill, men mer overraskende at selve gameplayet har et så bredt spekter.
Såpass bredt, faktisk, at det er vrient å finne en bås å plassere «Brütal Legend» i.
«Bring on the impalement!»
På overflaten et episk tredjepersons actioneventyr, men samtidig en sandkasse som blant annet byr på strategisk teamwork, mye råkjøring, hacking og slashing, lystig dyremishandling, fotturer i skog og mark, samt enkel gitarspilling.
Ikke alt fungerer optimalt – men helheten er et underholdende unikum og et selvironisk paradis for skaprockere.
Fullstappet av referanser, interne vittigheter og små vink til tungmetallhistorien, uten at det går på bekostning av moroa for de som mangler kjennskap til og/eller entusiasme for denne typen musikk.
Det ville være lumpent å avsløre de mange overraskelsene her, men i korthet: Man spiller som Eddie Riggs, klodens beste roadie. Han omkommer i en lei arbeidsulykke under en konsert med de patetiske Emo-rockerne Kabbage Boy, men vekkes til live av Ildbeistet i The Temple of Ormagöden.
Eddie ustyres med kampøksen The Seperator og den magiske V-gitaren Clementine – før han sendes ut i The Land of Metal for å samle sammen en hær av headbangers.
Med rockegudens kraft skal de assistere lederen Lars i kampen mot den tyranniske Lord Doviculus (med stemmen til Tim Curry) horder av rosa puserockere, gothere og demonyngel. For å ferdes rundt har Eddie mekket seg en robust Hot Rod, som man kan pimpe opp i løpet av spillets gang.
«Brütal Legend» lever opp til tittelen, og byr på et fargerikt utvalg av tegnefilmaktig brütalitet og saftige fyord. En artig detalj er også at man kan velge mellom å oppleve spillet med usensurert dialog eller bleepet, samt med gørrete gladvold eller no gore, please.
Sistnevnte alternativ sørger for at all styggedom blir dekket av et godt, gammeldags Parental Advisory-klistremerke (Hei, Tipper Gore!).
Etter hvert som man deltar i historiemodusen, fullfører sideoppdrag og oppdager hemmeligheter, blir man belønnet med Fire tributes som kan veksles inn i ymse oppgraderinger hos selveste Ozzy Osbourne.
«You’ve got some demon flesh on your bumper, but that’s the way the world is today, I’m afraid».
Undertegnede hadde i forkant bange anelser når det gjaldt selve spillbarheten, siden det vi har sett av gameplay-snutter ga inntrykk av at dette var plattformaction som gikk på skinner.
Både demoen og den første timen av «Brütal Legend» innfrir også disse bange anelsene, mens man humrer seg igjennom i overkant lange cut scenes avløst av fiendehakking i fastlåste løyper.
Men som slutten av demoen sier: «You haven’t seen shit».
For etter denne lange introduksjonen åpner «Brütal Legend» opp sine digre porter, og avslører en hel heavy metal-verden man kan boltre seg i. En sandkasse forholdsvis full av sideoppdrag, severdigheter, fiender og moro.
Ikke akkurat «GTA: Hårmetall», men såpass omfangsrik og særegen at man gjerne spanderer mye tid bare på å utforske omgivelsene – som ser ut til å være bygget opp av omtrent hvert bidige rockealbumcover fra 1970-tallet.
En del av verdenen ser dessuten ut til å være inspirert av illustratøren Frank Frazetta, en annen av Hieronymus Bosch. Designet her er helt vanvittig – ekstremt originalt, gjennomført og særegent.
Nesten like imponerende er karakterdesignet, delt inn i fraksjoner som gjøgler godmodig med rockeklisjeene; enten det er de klassiske jeansjakke-headbangerne i norrøne Ironheade, de gale goth-deppehodene i Drowning Doom eller de demoniske S/M-monsterne i Tainted Coil.
Denne verdenen har dessuten et yrende dyreliv, som man alternativt kan trene opp, bruke som våpen eller jakte på. Eller eventuelt kjøre rett over, bare på gøy.
Teamet til Schafer har lagt imponerende mye flid inn i selv de minste detaljene her, noe som vitner om at «Brütal Legend» er laget med stort personlig engasjement. Også imponerende er nivået på dialog og stemmelegging her.
Jack Black kan bli litt slitsom i store mengder, men han fungerer overraskende bra som hovedpersonen Eddie Riggs – mindre oppjaget enn fryktet, og mer sympatisk enn forventet. Der har du et bevis på hvor viktig personinstruksjon er i denne typen spill, et fagfelt som sjeldent vies like mye oppmerksomhet som grafikk og lyddesign.
«I think we have enough stuff here to put on possibly the best rock show ever. Asskickers unite!»
Schafer har også fått med seg et stjernelag av gamle metallhelter som stemmeleggere.
Motorhead-Lemmy har en sentral birolle som The Killmaster, en forbløffende opplagt Ozzy Osbourne dukker opp som The Guardian of Metal – mens Rob Halford, Lita Ford, og Jack Blacks Tenacious D-kollega Kyle Gass også er med.
På kjøpet får vi et håndplukket musikkspor med over hundre tungmetall-klassikere, fra over 75 band – et bredt spekter som inkluderer Black Sabbath, Ministry og vårt nasjonalklenodium Dimmu Borgir.
Denne anmelder har selv en skamfull fortid som dedikert Heavy Metal-skalle, og fant foruroligende mye glede i å høre Manowar, Ratt og Accept igjen. Der har du en av bieffektene av å vokse opp i en drabantby på åttitallet, men nok om det.
En lagbasert flerspillermodus er forresten også en del av moroa, men lot seg ikke teste ut på vår anmelderkopi.
Før vi veiver Bic-lighteren entusiastisk over hodet, er det litt smårusk å ta tak i.
Undertegnede er ingen uforbeholden tilhenger av skvadbasert strategispill, som fungerer best på PC, og ofte blir uoversiktlig møljekaos – særlig når det er beint umulig å skille allierte fra fiender på mer enn to meters avstand. Allikevel, det er mest en personlig preferanse, og bare en liten del av «Brütal Legend».
Det er dessuten både pussig og klønete at hovedpersonen Eddie ikke har evnen til å hoppe (!), noe som gjør at han fra tid til annen setter seg fast i miljøene. Man kunne kanskje ha ønsket seg et bredere utvalg av sideoppdrag, men det er småplukk som sikkert retter seg i oppfølgeren (eller med de nedlastbare godsakene Schafer har lovet oss). For dette må vi jo helt klart ha enda mer av.
Alt i alt temmelig süpert!
PS: Spillet slippes 15. Rocktober til Xbox 360 og PlayStation 3. PressFire har anmeldt 360-versjonen.
