Å tre foten inn i The Void føles litt som å være tilbake på Mars i «Red Faction: Guerilla».
Det er imidlertid ikke før du plukker opp dagboken til Amelia Earheart eller finner forliset av U.S.S. Cyclops at du virkelig begynner å ane ugler i mosen.
Det mørke tomrommet viser seg nemlig å være nærmere Bermuda enn den røde planeten, noe som setter et av de mer bisarre naturfenomenene vi kjenner til i søkelyset, nemlig Bermudatriangelet.
Hvorfor ikke flere utviklere bruker nettopp Bermudatrianglet som bakgrunn for spillene sine er et like stort mysterium, for som Airtight Games beviser kommer man seg unna med selv de mest helsprøe fortellingene.
PILOT NOLAN NORTH RAPORTERER
Du hopper inn i spillet som pilot William Grey anno 1938, som på et fraktoppdrag gjennom Bermudatriangelet mister kontroll over flyet sitt og krasjlander i et ukjent tropisk paradis.
Men Eden viser seg å være kortvarig idet han blir angrepet av noen fremmede, syntetiske vesener; hvorpå de påfølgende forviklingene forviser han til en alternativ og mørk dimensjon kjent som The Void.
Det er innlysende at «Dark Void» desperat prøver å fortelle en historie som på papiret virker interessant, men som på grunn av dårlig regi resulterer i en fortelling som aldri helt finner tid eller plass til å utvikle plottet sitt.
Hele manuset framstår faktisk som ganske rotete, og forholdet du får til figurer og hendelser føles nesten bortkastet – spesielt når du konstant hopper framover på tidslinjen uten provokasjon eller forvarsel.
Av spillmekanikk promoterer «Dark Void» allerede fra første minutt de mest kjente konseptene fra tredjepersonssjangeren, så har du enda ikke fått nok av dekningssystemer, stasjonære mitraljøser og sportslig granatkasting finnes det nok her til å tilfredsstille enhver sjel.
Takket være en eksperimentell og portabel rakettmotor kan William også ta opp kampen i høyden – et moment spillet oppfordrer deg til å bruke aktivt for å overliste motstanderen. På en annen side tilsier praktisk erfaring at du er langt tryggere bak beskyttelse på bakkenivå når fienden ofte er litt for mange og treffsikre til at taktikken er aktuell.
Det konvensjonelle dekningssystemet farges også av denne mekanikken, hvor du nå skrittvis kan bevege deg vertikalt oppover eller nedover berghyller mens du timer granater i luften og prøver å holde ballansen.
Det er ikke revolusjonerende i forhold til hvordan det tradisjonelt har blitt gjort, men risken koplet med det gjennomtenkte perspektivet gjør de svimlende høydene litt mer utfordrende å manøvrere.
AERODYNAMISKE OFFENSIVER
Etter noen kjappe oppgraderinger fra Nikola Tesla får du også fornyet ryggsekken med både sterkere motor og våpen, noe som lar deg fortsette kampen fra de dunkle og trange gangene ut i den åpne, fri himmel.
Det er her «Dark Void» går fra å være en mer eller mindre alminnelig tredjepersonsskyter til en fullverdig flysimulator – en transformasjon den håndterer forbausende flytende.
Oppdrag og miljø kunne fortsatt ha komplimentert begge konseptene samtidig litt oftere enn de faktisk gjør, når normen i stedet bryter disse opp og skiller dem med kapitler og nivåer.
Uavhengig av hvilken høyde du spiller i kan opplevelsen bli ganske monoton på grunn av de kjedelige målene du streber etter, som i kontrast med historien blir relativt meningsløse å forholde seg til.
Heldigvis forhindrer spillets alternerende nivåer at oppskriften blir direkte kjedelig, selv om utviklerne godt kunne tatt seg flere friheter med det unike konseptet som dessverre underspilles i stor grad.
Når du først får luft under vingene kan du dog glede deg over en tilfredsstillende men begrenset mekanikk som lar deg sveve gjennom luften med den således ustabile teknologien på ryggen.
Å sammenligne opplevelsen med en flysimulator er i utgangspunktet det enkleste, for tro til sjangeren må du nå jage flygende tallerkener og andre futuristiske fremkomstmidler i høy fart mens du ruller unna prosjektiler og kjører slalåm mellom majestetiske fjell og steinformasjoner.
KORTVARIG FLYTUR
Du har ikke akkurat et mangfold av funksjonalitet å beherske for å mestre rollen som pilot, men skiftet tilbyr fortsatt tilfredsstillende variasjon og kontrast etter et infiltreringsoppdrag dypt i et kompleks.
Er du i mangel på skyts eller helse kan du også kapre det som måtte bevege seg i luften av fiendtlige fartøy – uten at strevet egentlig er verdt ubyttet når fartøy ikke tilbyr annet enn litt ekstra beskyttelse.
Det største problemet er at prosessen krever en tilførsel av overkompliserte knappetrykk, som viser seg å være en mindre intuitiv sekvens forplantet litt for ofte gjennom spillet.
Den begrensede listen med våpen og manøvre kan gjøre opplevelsen veldig repeterende, samtidig som store mengder av ellers fåtallige fiendetyper gjør lite for å differensiere konfrontasjonene fra hverandre.
Er du ute og flyr vil du også kunne risikere å støte på den beryktede usynelige veggen – en innretning Airtight Games har valgt å implementere av tilsynelatende tekniske grunner for å innsnevre spillarealet.
Veggen er sjeldent et faktisk problem, men kan fortsatt dra deg ut av opplevelsen skulle du eller fienden treffe den under en intens jakt.
Kontrollene kan også gjøre foretaket utmattende etter en lang sesjon. Enkel manøvrering går greit så lenge du ikke blir for teknisk, men med en gang du trenger å visuelt peile deg inn på fiender mens du ruller unna prosjektiler og prøver å svare med en skur raketter kan du fort ende opp med en deformert klo av en hånd.
«Dark Void» spiller dessverre alt for mange av kortene sine tidlig inn i eventyret; såpass mange at momentet faller sammen midtveis. Som et uavhengig og fullpriset spill er det vanskelig å bli imponert over hvordan opplevelsen behandles og konkluderer, selv fra et rent spillmessig standpunkt.
Det er fortsatt en spennende mekanikk og et belønnende spill i bunnen av det hele. Når spillet først tar av er det masse moro å sette seg inn i – selv om opplevelsen i sin helhet reflekterer en tittel som kanskje er litt for kortfattelig og ensformig til virkelig å sette et varig inntrykk.
«Dark Void» lanseres til Xbox 360, PC og PlayStation 3 den fredag. januar. PressFire har anmeldt Xbox 360-versjonen.
