Få spill har overrasket meg så mye som «Enslaved: Odyssey to the West». Etter en heller tam start satt jeg med en bitter bismak i munnen, og tenkte at «dette er noe jeg har sett før». Skulle jeg måtte spille gjennom nok et plattformspill med åndsfraværende skyting og kamp mot fiendtlige mechroboter, som jeg har gjort så mange ganger før?
Om du har spilt demoen, som er basert på nettopp denne delen av spillet, skjønner jeg godt om du vurderer å hoppe over «Enslaved». Men stopp en hal! Av en eller annen uforståelig grunn har utviklerne valgt å vise fram den dølleste delen av spillet som lokkemat.
Det blir nemlig bedre. Mye bedre.
Sakte, men sikkert gled fortvilelsen over til å bli et stort smil — et smil som skulle vise seg å holde helt til den bitre slutt.
Javisst, dette minnet virkelig om noe jeg hadde spilt før.
Men at det skulle være moderne spillklassikere som «Ico», «Beyond Good and Evil», «Prince of Persia», «Assassin's Creed» og andre titler fra den absolutte topphylle, hadde jeg aldri trodd.
VITALT SAMARBEID
«Enslaved» er, kort fortalt, et actioneventyr der vi følger et noe annerledes par på en episk reise gjennom en framtidig ruinert amerikansk østkyst. Menneskeheten er nådegitt et tyrrannisk robotvelde som har gjort dem til slaver. Trip, en sårbar jente som vil hjem til far, må hjelpes av den mer hardbarka Monkey — som du styrer. Men Monkey er ikke med frivillig, han blir bundet til Trip med en slaveinnretning på hodet.
Dette «hodebåndet» har sine fordeler og ulemper: Dør Trip, vil også Monkey dø. Det er en ganske grei motivasjon for ham til å passe på henne - men via innretningen kan de to også kommunisere sammen, og på den måten legge slagplaner og strategier underveis.
Mye av spillet handler nemlig om samarbeid. Selv om du aldri styrer Trip direkte, kan du via en egen meny gi henne enkle kommandoer. Om du for eksempel skal liste deg fram mot noen maskingeværroboter, kan du be Trip avlede oppmerksomheten deres. På samme måte kan Trip gi deg nøkkelinfo om farene som er på ferde, levert rett på netthinnen.
Samspillet mellom Trip og Monkey er heldigvis balansert på en svært god måte. Selv om hun er avhengig av din hjelp, vil aldri den ofte hindrende eskortefaktoren stå i veien for spillgleden. Trip er ikke helt hjelpesløs, og når du virkelig må trå til er det nøkkelscener som bare bidrar til innlevelsen.
Rent spillteknisk har kanskje ikke «Enslaved»-utviklerne, som tidligere har gitt oss «Heavenly Sword», klart å bringe så mye nytt til bords. Her hopper, klatrer og slåss du som du har gjort i mange spill før, og det hele er relativt enkelt.
Til tross for at Monkey minst er like agil som den persiske prinsen, risikerer du aldri å ikke hoppe utenfor kanter om du feilberegner eller er uforsiktig. Her stoppes du effektivt om du prøver deg på noe farlig, og de imponerende manøvrene blir derfor hakket enklere og mer automatiserte enn for eksempel i «Tomb Raider» eller «Prince of Persia». Dette kan for så vidt være en fin ting, om du ikke er glad i frustrasjoner - men det fjerner også noen av utfordringselementene fra selve spillet.
OVERBEVISENDE, ENGASJERENDE HISTORIE
Også slåssingen blir sjelden overveldende, ettersom den er begrenset til noen få knappekombinasjoner i nærkamp, kombinert med en enkel sikte-og-skyte-funksjon på Trips slåssestav. Kombinasjonen mellom nær- og fjernkamp brukes jevnt gjennom spillet - skytingen også i puslespilløyemed - og takket være oppgraderinger underveis kan du bygge opp både forsvar og angrep.
Selv om du sjelden blir direkte utfordret, er det uansett tvers gjennom moro å spille gjennom «Enslaved». Kanskje kan de tilgivende spillelementene sørge for at den glimrende spillopplevelsen blir tilgjengelig for flere?
Opplevelsen smøres i hvert fall ytterligere av at det meste tekniske ellers fungerer som det skal. Kontrollene sitter som støpt, kameraet oppfører seg akkurat som det skal, og det er bare et par ganger at jeg har stusset over litt hakking i den ellers imponerende grafikken.
Der «Enslaved» virkelig skinner, er i historiefortellingen. Spillet er basert på den klassiske kinesiske fortellingen «Reisen mot vest», men altså flyttet 150 år inn i fremtiden. Fortsatt er nøkkelelementene inkludert, og både apen og grisen fra folkeeventyret er tydelig til stede i Monkey og den lett forsofne Pigsy, som du møter utover i spillet. Manuset står den ikke ukjente Alex Garland («The Beach») for, og han har gjort en enestående jobb med å dra oss inn i fortellingen — godt hjulpet av imponerende skuespill fra Andy «Gollum» Serkis, som også har regissert spillet.
Fra det øyeblikket der Monkey og Trip kobles sammen på et utradisjonelt vis, er kjemien komplett - både mellom de to, men også mellom spillet og oss som spiller det. De mange kuttscenene er korte, poengterte og har et sjeldent glimt i øyet - mye også takket være de overbevisende ansiktsanimasjonene.
Det er tydelig at det fortellertekniske ambisjonsnivået har vært høyere her enn i mange andre spill. Du føler virkelig en tilknytning til personene og historien, og er oppriktig interessert i hvordan det går videre - også i den (heldigvis) uunngåelige oppfølgeren. Det hele er gjort på en måte som er sjelden å se i interaktiv underholdning: Her blir svært få av hovedlinjene og følelsene uttrykt i klartekst, men kommer (med et par åpenbare unntak) fram gjennom subtiliteter.
Koblingen til «Assassin's Creed» i starten av anmeldelsen går forøvrig ikke bare ut på det akrobatiske - underveis får du nemlig hint om at alt ikke nødvendigvis er som det skal. Men hva dette går ut på, skal du få gleden av å oppleve selv.
Uten den historiemessige overbygningen, hadde «Enslaved» kanskje ikke klart å skille seg nevneverdig ut fra resten av de mange (halv)interessante actionspillene som stadig vekk dukker opp.
Men når spennende områder, flott grafikk, levende animasjoner, overbevisende skuespill, smart humor og ikke minst fortellingen drar sammen om lasset, snakker vi lett om et av årets største spilløyeblikk.
Unn deg dette.
NB! «Enslaved: Odyssey to the West» lanseres 8. oktober til PlayStation 3 og Xbox 360(testet).
Anmeldelsen er levert av Dagbladet.no
