Microsoft skyter nesten seg selv i foten når de venter med å slippe det bevegelseskontrollerte sportsspillet «Kinect Sports» en hel måned etter at Sonys «Sports Champions» slår alle verdensrekorder.
Men så er det også ganske beskrivende for hele Kinect-lanseringen til Xbox, i denne anmelders mening.
PressFire gav en nærmest euforisk hyllest til PlayStation-spillet «Sports Champions», og mente «følelsen, den pene grafikken og presisjonen servert på ett fat» sørget et sluttresultat som var «nesten perfekt».
Aldri før har uttrykket «å hoppe etter Wirkola» passet bedre enn i denne sammenheng.
Bevegelse og sport er jo som kjent to sider av samme sak, og Kinect kan tydeligvis ikke være foruten. Den stakkars «Kinect Sports»-utvikleren – gamle og elskverdige Rare – må imidlertid rett og slett bare ha gitt opp når de innså hvilken motstand de skulle duellere mot, for her er vi virkelig tilbake til 2006 og «Wii Sports»-land.
Likevel er premisset om kontrollerfri sportsutøvelser attraktivt nok til at vi lar oss friste.
Les flere anmeldelser av Kinect-spill og vår dom over Xbox 360-sensoren:
«Kinect Adventures».
«Dance Central».
«Kinect Joy Ride».
«Kinect Adventures».
Keiserens nye sport
Visuelt sett er det svært lite som skiller Kinect- og Wii-spillene, og den nye høstoppdateringen til Xbox 360 gjør at tegnefilmavatarene våre smertefritt dukker opp i alle aktivitetene.
Fargerik og karikert – det er klart fra første spillminutt at aspirasjonsnivået til «Kinect Sports» er helt annerledes enn realismen til «Sports Champions». Spillets grafikk roper ikke akkurat sportssimulator, og det viser seg at «Kinect Sports» har mer til felles med «Eye Toy»-spill, der fokus heller ligger på rytme og enkel koordinering enn fysiske prestasjoner.
Samlingen av idrettsgrener på programmet utgjør heller ingen spenstige valg, som boccia eller frisbeegolf. Nei, her får servert sedvanlige potetsporter – fire som vi har sett før. Som bordtennis, bowling, boksing, volleyball, samt fotball og ei sekkegruppe med friidrettsgrener, inkludert spydkast, diskos, hundremeter, hekkeløp og lengdehopp.
Jeg tok først fatt på fotballen og friidretten, ikke bare fordi disse er nye for bevegelseskontrollerte sportsspill, men fordi de gjennom Kinects teknologi er de første spillene som faktisk ber deg bruke beina.
Fotballen er gøy så lenge du ikke forventer deg «FIFA 11»-kvalitet. Det er gøy å se lissepasninger treffe medspillere og skudd med strak rist sneie tverrliggeren på vei inn i krysset, men etter en stund virker det likevel som spillerne går i opptråkka løyper lik de gamle Stiga-spillene: Pasninger og skudd virker bare å gå i temmelig begrensede og forutbestemte retninger. Du blokkerer motstanderens pasninger ved å lene deg til sidene, og som keeper får du hjelpende ikoner som forteller deg hvor du må rekke armene dine for å redde ballen. Du holdes i handa hele veien.
Friidrettsgrenene føles nesten som det originale «International Track and Field»-spillet, bare at her får fotsålene dine føle både smerten og vannblemmene som tidligere var forbeholdt tomlene.
Er det lytt under taket hos deg, kan du forvente en naboklage eller to under hundremeteren, som ber deg løpe opp og ned på samme plass – som om satan biter deg i ræva. Denne, samt hekkeløp og lengdehopp, er morsomme og fungerer knirkefritt, men idrettsgrenene er over før du får snudd deg og du hastes hele tida videre til oppsummeringsskjermen som viser flaue og semiatletiske videosnutter av deg selv.
Spydkast og diskos er imidlertid rammet av kontrolltrøbbel, og Kinect-kameraet klarer sjelden å registrere hva du prøver på, selv når du følger opplæringsskjermen til punkt og prikke.
Mangler presisjon og finesse
Dette viser seg å være et gjentakende problem i både bowling- og boksebiten. Her mangler spillet rett og slett så mye sårt tiltrengt presisjon og finesse at det nærmest er flaut. Verken bowlingkuler eller knockouts går den veien de er tiltenkt, og oppdriver ekstremt mye frustrasjon.
Dette klarte jo Nintendo bedre i 2006, for pokker!
Da er det heldigvis mer presisjon å hente i bordtennisen.
Forstå meg rett: Der bordtennisen i «Sports Champions» nesten kunne konkurrere med Rockstars «Table Tennis», er vi på et langt mer infantilt stadium her. Bordtennisen klarer likevel å virke mer utfordrende enn kjip, i motsetning bowling- og boksegrenene. Jeg har for eksempel ikke klart å banke computeren på hardeste vanskelighetsgrad ennå.
Det hjalp litt å plukke fram bordtennisracketen min. Akkurat her er det visst ikke så farlig for kameraet eller softwaren om du holder noe i handa, og jeg lever meg uansett lettere inn i opplevelsen med noe håndfast i lanken. (Strider ikke det litt mot hele Kinect-filosofien?).
Sandvolleyball er kanskje sporten jeg hadde det mest moro med. Ingen av de andre grenene får deg til å bevege såpass mye på kroppen som denne. Her slår du handa gjennom lufta for å serve, kaster deg (nesten) etter baller som kommer i fothøyde, og treffer muligens taket i det du forsøker å smashe eller blokke motstanderens skudd. Igjen virker det likevel som om ballen går i forutbestemte retninger, og du gis hele tiden et hjelpende ikon (umulig å skru av) som forteller deg hvor ballen kommer til å lande.
Etter hvert innser du at spillet ikke egentlig krever så mye av deg, og mesteparten av aktivitetene kan du jukse spillet til å tro at du utfører simpelthen ved å stå stille og gjøre noen enkle gester.
Et partyspill i forkledning
Bortsett fra grenene i seg selv, samt en tolv-tretten minispill, er det lite «Kinect Sports» har å by på rent innholdsmessig.
Mesteparten av fokuset rettes mot en partymodus som benytter seg av nevnte minispill, men bortsett fra fire vanskelighetsgrader og et nivåsystem som belønner avataren din med ubrukelige erfaringspoeng, er det ingenting å skrive hjem om.
Jeg savner en eller annen cup-modus, der du for eksempel kan spille samme, individuelle idrettsgrener kontinuerlig mot flere motstandere. «Kinect Sports» har ingen tilfredsstillende måter å måle progresjon på, og jeg får derfor ikke noe insentiv til å dra frem spillet bortsett fra i festlige lag.
Alle spillets rekorder slo jeg uansett på første forsøk. Og ja, jeg lar meg faktisk avspise av et spydkast bare 20 centimeter unna Andreas Thorkildsens olympiske rekord.
Innpakninga ellers er helt OK. Funky, lisensiert musikk spruter opp den generelle stemninga spillet prøver å gå for i sine hyppige saktefilmrepriser. «Good Vibrations», «U Can't Touch This» «Just Dance», «I Feel Good», «Hollaback Girl», «Let Me Entertain You» og «We Are The Champions» harrypryder lydbildet, som ellers består av et publikum høy på tung vuvuzelabruk.
Også «Kinect Sports» krever et usedvanlig stort rom foran TV-en til å spille i, så har du liten stue burde du stålsette deg på ei ommøblering. Definitivt verre blir det om du tenker å bringe en kompis eller tre med på moroa.
Hvis du kniper igjen øya og tenker at Move-spillet «Sports Champions» aldri har eksistert, kan det hende du klarer å lure deg selv til å tro at «Kinect Sports» deler pallen med «Wii Sports» som de beste bevegelsesstyrte sportsspillene på markedet.
Men det er egentlig ikke snakk om noen seriøs utfordrer, og «Kinect Sports» oppleves mer som et glorifisert partyspill med idrettstema enn noe annet. Spillet fremkaller tidvis smil selv fra sportskynikere når det først fungerer – og leit er det da at det bare fungerer halvparten av tida.
Kinect-kameraet er rett og slett litt lumpen med hva det gidder å registrere – noe jeg ser går igjen i de fleste av lanseringstitlene. Verre er det at hele greia føles uinspirerende og kortlevd. Allikevel, eier du bare en Xbox 360, har tenkt på å gå til innkjøp av Kinect-kameraet, og sikler etter eldrehjemmene som har tilbudt gratis Wii-bowling de siste tre årene: Vær så god, for all del.
PS: Online-delen er ikke testet. Spillet lanseres 10. november, og krever at du eier Kinect-sensoren til Xbox 360.
