LONDON (PressFire.no): Åtte år, én måned og ti dager.
Så lenge siden er det Switch kom ut. Det er jo litt merkelig å tenke på, egentlig.
Konsollen som endelig smeltet sammen Nintendos to store spillavdelinger – den som lagde håndholdte spill og den som lagde spill for hjemmekonsoller – og lot den japanske giganten legge tyngden bak ett produkt for første gang siden NES.
Det endte i en av de største suksessene i konsollbransjen noensinne. Kanskje den største, når alt er sagt og gjort.
Men nå er det sannelig ikke lenge til oppfølgeren er her, og jeg fikk tidligere denne uka både spilt, tafset, røsket og lekt med Switch 2.
Er den noe særlig?
Med Nintendos nye i lankene var den første og største endringen fra Switch 1 jeg la merke til størrelsen. Selvfølgelig.
Switch 2 har vært flink og spist opp maten sin, og er nå mye større enn originalen – men fortsatt flerfoldige knepp under maskiner som Steam Deck og PlayStation Portal i omfang.
Det er nå to USB-C-tilkoblinger, en på toppen og en på bunnen, og maskinen har en innebygd mikrofon som Nintendo sier kan brukes selv når den står helt borte ved TV-en din.
Standen du smetter ut for å stille opp konsollen er nå mer lik den på Switch OLED – bredere og veldig stiv, og den kan settes i hvilken som helst vinkel. Ikke flims-o-ramaet som var på den første utgaven av Switch, med andre ord.
Og sånn ellers er rett og slett førsteinntrykket at Switch 2 ligner veldig på Switch 1. Ikke akkurat verdens største åpenbaring, det.
En langt større skjerm (7,9 tommer kontra 6,2 på Switch og 7 på Switch OLED) gjør at kontrollerbitene på siden har økt i størrelse.
Som igjen betyr at vi får en noe større kontroller når disse «Joy Con»-ene klapses inn i kontroller-«huset» som følger med.
Denne nye størrelsen er null problem for min del. Switch 1 føltes allerede for stor til å være noe du hadde i lomma, og Switch 2 er ikke så stor at det blir vanskelig å ha den i en veske eller bag.
Den er også veldig lett i lankene, og føles tynnere enn original-Switchen, selv om den har nøyaktig samme tjukkelse. Det er nok fordi den ellers er såpass mye større.
Den føles ikke overraskende ut som en ...større Switch i hendene.
Jeg har aldri plagdes med komforten på Switch, men jeg vet andre ikke liker den flate profilen konsollen har. Her er det akkurat samme greia, bare at en større konsoll gir litt mer å gripe tak i.
Det er likevel ikke noen «håndtak» for hendene denne gangen heller, så om du brukte tredjepartsgreier for å gi maskinen litt bedre ergonomi, så vil du nok savne det her.
Til tross for at dette, og at den føles lett, oser maskinen likevel en premium-kvalitet, ikke minst takket være den mer robuste byggkvaliteten, den bedre og større skjermen og den matte og mørkere visuelle stilen.
Her er kontrastfargene gjemt vekk under analogstikkene og i selve festemekanikken i stedet.
Sistnevnte er for øvrig godt med på å gjøre sitt for at konsollen føles bedre i hendene.
Nintendo har sett seg lei på slark i koblingen mellom Switch og «Joy Con»-kontrollerne, og bruker nå magneter til å feste de nye og større kontrollerbitene til skjermen.
Svært sterke magneter, viser det seg.
Det første jeg gjorde da jeg fikk konsollen i lankene var selvfølgelig å forsøke å rive kontrollerne rett ut av skjermen, uten å bruke noen tøysete knapper og slikt.
Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.
Jeg tok i uforholdsmessig mye – mye mer enn du noensinne vil gjøre under vanlig spilling – men de rikket seg ikke en millimeter.
Det så såpass dramatisk ut der jeg stod og dro i den nye konsollen at Nintendo-representanten som så på ble svett og stammende. Det føltes ganske feil ut også, for så vidt.
Men han lot meg holde på, for det er jo faktisk ingenting galt i å bare røske den helt av om du absolutt vil – det er jo bare magneter som holder den på plass, og ingenting kan ødelegges ved at du gjør det.
Jeg greide å få ut kontrollerne til slutt, men det krevde at jeg virkelig tok i, og da smatt de bare ut som vanlig.
At det utstikkende blå og oransje greia på «Joy Con»-kontrollerne går helt inn i skjermen gjør at du bare kan føre de inn og ut i én retning, og sammen med styrken på magnetene er det tilnærmet umulig at disse bare kommer til å ramle ut.
Løsningen er genial i sin simpelhet: En liten knapp på baksiden av «Joy Con»-en klemmer ut en liten plast-tagg som skaper nok mellomrom til at du veldig enkelt kan ta de av.
Det er en veldig taktil følelse å klaske kontrollerbitene inn i skjermen og ta de av igjen, som ga meg en slags bobleplast-zen-følelse.
Jeg forsøkte også så godt jeg kunne å se om jeg kunne «feile» med å sette de inn.
Koblingen mellom skjermen og kontrollerne er nemlig en liten tapp som står ut inne i skjermen, og det har vært litt frykt om dette kanskje ville bli et slitasjepunkt – eller at den kunne komme i klem om du festet «Joy Con»-ene feil.
Slitasje må jeg ta forbehold om kan skje, men jeg fikk i hvert fall ikke til å klemme noe inn feil her. Alt bare gled automagisk (automagnetisk?) på plass med magnetene.
Forresten, det er fullt mulig å feste kontrollerne feil vei denne gangen!
Noen er sikkert skuffet over at skjermen ikke er OLED, men den som leveres her er likevel veldig godt.
Fargene er knæsje, den er veldig lys og fin – det føles i grunn ikke ut som en særlig stor nedgradering, selv om du ikke får de perfekte sortnivåene fra OLED.
Spesielt når du får med mye annet good stuff:
1080p er et merkbart stort hopp opp fra Switch 1. Skjermen støtter også 120 FPS og variabel oppdateringsfrekvens (VRR), og en eller annen HDR-variant som gir bedre kontrast gir konsollen et unikt salgspunkt.
Spillene så rett og slett nydelige ut på skjermen, og det var ikke rent lite imponerende å se Dogtown i «Cyberpunk 2077» i all sin prakt på den.
Selve docken, som nå gir oss 4K-oppløsning på TV-er, var godt plantet inn i ventilerte plexiglassbokser som Nintendos representanter regelmessig passet på var iskalde – her får vi bare vente med å se hvordan varmeutviklingen er når maskinen kommer til test.
Rent kontrollermessig er det en del å snakke om, og spesielt musefunksjonaliteten er noe jeg skal ta for meg i en egen sak – for der har jeg noen tanker og innvendinger.
Kortversjonen er at begge kontrollerdelene kan settes på høykant og brukes som mus, og at det heldigvis fungerer akkurat som lovet.
Altså helt finfint og akkurat som en PC-mus, selv om jeg føler den ble en veldig tynn og høy når jeg brukte den på et flatt underlag, og fingrene mine måtte være «stabilisatorer» på hver side.
Den medfølgende løkka du har rundt hånda (Wii-style) festes magnetisk til «Joy Con»-kontrollerne og gir samtidig mer bredde (og litt mer høyde) til å bruke den som mus. Det hjalp såpass mye at jeg nesten føler det er helt nødvendig.
Jeg muset rundt i «Civilization VII», som ganske enkelt føltes ut som PC-versjonen, mens flere av Nintendos egne spill brukte funksjonen på sine egne måter – inkludert kombinering av bevegelsessensorer og musen.
Jeg har likevel noen innvendinger når det kommer til komforten, og implementeringen i noen av spillene. Mer om det senere.
Større «Joy Con»-er er utelukkende positivt på Switch 2, og alt er ganske enkelt litt bedre enn før på grunn av det.
Analogstikker og knapper er større, og spesielt de to «skulderknappene» SR og SL nyter godt av å være langt større. Det er ikke like katastrofe som før å spille med én kontrollerbit denne gangen, selv om det selvfølgelig ikke er optimalt.
«Joy Con»-ene har også oppgraderte rumble-motorer, som Nintendo kaller «HD Rumble 2». Jeg syntes aldri det var spesielt imponerende greier på Switch 1, så at det nå rister betydelig mer er helt greit.
Den nye Pro-kontrolleren er så godt som identisk med den gamle, som betyr svær komfortabel – og fortsatt uten analoge triggere.
Den har nå en C-knapp for chattefunksjonen på konsollen og et par ekstra knapper bak som kan programmeres til hva som helst – som er fint for de som ønsker det, men også viktig tilgjengelighet for de som trenger det.
Det er også veldig hyggelig at den nå har en utgang for høretelefoner.
Som med alt annet på Switch 2 er også denne nye pro-kontrolleren svindyr, men heldigvis fungerer den gamle helt fint på den nye maskinen.
Det gjør for så vidt de gamle «Joy Con»-kontrollerne også.
Men hvordan stiller maskinen seg rent grafisk?
Ti ganger maskinkraften i originalen, påstår Nvidia, som lager chippen som driver det hele. Akkurat hva det betyr er det litt vanskelig å sette fingeren på sånn før vi får konsollen i hus.
Men sånn i praksis snakker vi om en konsoll som har null problemer med å kjøre PlayStation 4-spill, men som så smører på enda mer på toppen som drar den forbi selv PS4 Pro.
Med feature-sett som er tettere mot dagens storkonsoller, langt mer RAM og mye raskere lagring enn forrige generasjon – og støtte for både 4K-oppløsning, DLSS og raytracing på hardware-nivå – betyr at Switch 2 puncher langt, langt over det størrelsen tilsier.
Det er også tydelig i de mer krevende spillene som er vist:
«Cyberpunk 2077» ser mye flottere ut enn på PlayStation 4, «Final Fantasy VII: Intergrade» virker ikke å være et problem, mens utviklere varsler at det er mye lettere å porte spill til konsollen enn det noensinne var til Switch.
Nintendos egne spill viser gode knepp opp i grafisk kvalitet, der «Mario Kart World» tar kaoset til et helt nytt nivå, og hele konseptet «Metroid Prime 4» med moduser for enten 60 FPS og 4K eller 120 FPS og 1080p nesten føles for godt til å være sant.
Hoppet opp fra Switch 1 er ganske enormt, og i grunn akkurat det jeg har ønsket meg for Nintendos neste.
Det når selvfølgelig ikke opp til PS5-nivå – da jeg spilte «Split Fiction» var det åpenbare nedskjæringer i både oppløsning og bildeoppdatering, men spillet er likevel betraktelig nærmere PS5-versjonen enn det «It Takes Two» var PS4-versjonen på Switch 1.
«Street Fighter 6» så ut som en plass mellom PS4- og PS5-versjonen, og «Hogwarts Legacy» det samme. Sånn på øyemål på en TV i en lys messesal i hvert fall.
Ikke alle spillene jeg fikk prøve pushet maskinvaren til bristepunktet (lanseringsspill gjør jo sjeldent det), men Switch 2 virker rett og slett å være skikkelig kraftig til håndholdt å være.
Det er hyggelig, spesielt når prisen er som den er, og slett ikke noe jeg tok for gitt.
Det lover også svært godt for tredjepartsstøtte i årene som kommer. Det er mye, mye lettere for utviklere å lage Switch 2-utgaver av spillene til Xbox Series og PS5 enn det var å få Switch-utgaver av PS4- og Xbox One-spill.
Det er jo noe litt merkelig å se et Nintendo som nå dundrer på med det som oppriktig er god hardware igjen, og bittelitt absurd å se dem pushe konsepter som full 120 FPS og musespilling såpass hardt.
Jeg har i grunn lite å utsette på maskinvaren i min lille test. Premium-prisen følges opp av noe som føles premium ut – det er både en kapabel og godt designet pakke, som leverer litt Nintendo-magi med magnetkontrollerne og mus-funksjonaliteten.
Hold fast for en rekke inntrykk av spillene i dagene som kommer.
PressFire spilte Switch 2 på et Nintendo-arrangement i London. Nintendos nordiske importør Bergsala stod for reisen.
