I «Groundhog Day» våkner meteorologen Phil, spilt av Bill Murray, hver morgen opp til samme nitriste dag, om igjen og om igjen. I lengden er det så uutholdelig at han faktisk går til det skrittet å ta livet av seg seg - bare for å kunne våkne opp på nytt, samme morgen, og ytre «ah, nuts».
Om du trodde hverdagens trivialiteter, gjentatt i en tilsynelatende uendelig loop, var nok til å ende det hele - prøv da å forestille deg hva Alan Wake må gjennom i «American Nightmare».
Her er det ikke kjedsomhet han må våkne opp til på nytt og på nytt, men ren ondskap i form av fiendtlig, mannevondt mørke.
Et lys i mørket
Den finskfødte actionhelten er nemlig tilbake, denne gangen i et nedlastbart spill på Xbox Live Arcade. Og denne gangen er spillopplevelsen altså litt annerledes enn det (kanskje i overkant) ambisiøse førstespillet fra 2010.
Fortsatt er Wakes fremste våpen en lommelykt, i kampen mot de mørke kreftene som har tatt over de rurale, amerikanske landområdene han traktes i - denne gangen litt lenger sør enn i forrige spill.
Du vil umiddelbart kjenne igjen spillmekanismene, der Wake for å knerte de mørkeinfiserte, zombieaktige fiendene først må bryte ned den mørke beskyttelsen de har ved å lyse på dem - for så å pepre dem fulle av godt, gammeldags bly.
Det er først og fremst i oppbygning av spillet at du vil merke en markant forskjell, og det er her referansene til «Groundhog Day» slår inn. I motsetning til det relativt omfattende førstespillet, der Wake reiste fra et nytt sted til det neste for å nøste opp mysteriet, har vi her med et mindre spillformat å gjøre. Det har tvunget spillutviklerne til å tenke i nye baner, med det resultat at historien gjentar seg i runder.
Spillet består utelukkende av tre forskjellige områder, der Wake må løse en rekke «hent ditt, slå på datt»-oppdrag for å bevege seg videre. I kulissene lurer Wakes erkenemisis, hans onde tvillingskikkelse Mr. Scratch - selve mørket inkarnert.
I løpet av spillets gang vil du gjentatte ganger måtte tråkle deg gjennom disse tre scenariene, hver gang med de samme utfordringene. Disse er riktignok litt variert fra gang til gang, også med nye manuskriptsider du kan finne, men det føles likevel som om begrunnelsen for gjentakelsene mest av alt er at utviklerne ville pakke mest mulig spill inn på minst mulig plass. Det blir aldri altfor spennende heller, når du stort sett alltid vet hva som er rundt neste hjørne.
Utfordende arkadedel
Heldigvis er det et helt ålreit gjensyn med den trøblete forfatteren. Historien, hvor svak den enn måtte være, kler faktisk universet vi først ble kjent med i «Alan Wake». Det ligger faktisk en slags logikk bak gjentakelsene, som alle er ledd i Wakes forsøk på å skrive om virkeligheten. Det spilles litt på «Twilight Zone»-vibbene - passende nok, ettersom hele spillet presenteres som et slags tv-show i seg selv.
Fiendegalleriet er ikke like omfattende som i førstespillet, og takket være rikelige mengder med ammo, helse og avvæpnende lyskilder blir det heller aldri direkte vanskelig å spille. Men de få timene spillet varer er det akkurat nok spenning til å ville fortsette, noe som i og for seg gir spillet verdi god nok. Det er ikke hver dag vi ser actionspill av dette formatet som et nedlastbart Arcade-spill.
Heldigvis er det mer. I tillegg til historiemodusen finnes det en arkadedel, og her får du virkelig satt evnene dine på spill.
Mens historiedelen er i overkant enkel, er denne arkadedelen det strake motsatte. Gjennom en rekke forskjellige brett er målet for Wake å overleve bølge etter bølge med stadig flere og sterkere fiender - målet er å overleve lenge nok til at solen kan stå opp med sine livreddende lysstråler.
I denne modusen er det stort sett alltid en knapphet på ammo, ryggdekning og helsegivende lyspunkter. Litt hjelp er det i å ha gjennomspilt historiedelen først, ettersom de bortgjemte manussidene gjennom spillets gang låser opp mer avanserte våpen som kommer svært godt med. Da er også sjansen større for å komme høyere opp på ledertavlene, som holder tellingen her.
Selv om vi altså ikke har med et spill av samme tyngde og omfang som det første «Alan Wake»-spillet, er dette langt bedre enn ingenting. Heller en liten dose med mørk action som ikke tar altfor lang tid å utvikle, enn å måtte gjennomgå en like lang og usikker ventetid som vi måtte i forkant av 2010-varianten. Kanskje jobbes det med et «Alan Wake 2» - hvem vet når det kommer? - men med «American Nightmare» glemmer vi i hvert fall ikke hvem Alan Wake er i mellomtiden.
