(PressFire.no): Jeg har litt problemer med å ordlegge meg om hvorfor jeg egentlig ikke liker det jeg finner i «Battleblock Theater». På mange måter er det rosverdig på måten det bygger seg opp med fokus på spilleren, gjennom å involvere spillsamfunnet.
Filosofien bak er litt i tråd med «Little Big Planet» – det vil si, et plattformspill som først og fremst er en sandkasse av leketøy du kan sette deg ned med for å konstruere dine egne verdener.
Og på det nivået er det bare å ta av seg hatten for hvor godt spillet tilrettelegger med moduser for både én og flere spillere, både på lag og mot hverandre.
Vidunderlig kreativitet
«Battleblock Theater» har i tillegg en veldig morsom måte å oppfordre til kreativitet på, blant annet gjennom en subtil retronevre som gir deg litt friere, kreative tøyler.
Du ser det kanskje ikke gjennom bildene alene, men det er noe med hvordan utviklerne selektivt begrenser deg i prosessen med å skape.
Flaten du har å arbeide på er for eksempel relativt liten, noe som tvinger deg til å bruke hodet. Alt dette med at begrensninger liksom skal være grobunn for kreativitet passer perfekt i dette tilfellet – særlig fordi du på toppen av det hele kun kan bygge ved hjelp av klosser av forskjellige karakteristikker.
Mange av dem påvirker også hverandre med logikk, noe som tvinger deg til å improvisere for å få til dynamiske og kule ting. Eksempelvis har du ikke direkte noen «timere» du kan bruke hvis du ønsker å introdusere tid som en variabel bak konseptet ditt.
Men plasserer du en såkalt utløserblokk ved siden av et kanontårn som fyrer av laserstråler i faste intervaller, har du plutselig jobbet deg rundt det.
Det er nøyaktig den samme improvisatoriske friheten du har i «Little Big Planet», bare svært forenklet. Men det er på ingen måte en dårlig ting, siden det hindrer at folk som er såpass kreativt hemmet som meg kan slippe til uten å føle oss overveldet av muligheter.
På den andre siden av mynten har du en liste med objekter du kan krydre verdenen din med som tilsier at det egentlig ikke finnes noen regler i det hele tatt, og som er hovedmomentet for hvorfor spillet bærer preg av å være fra 16-bits æraen kontra 2013.
Du har med andre ord ingen tematisk rettesnor å henge i – her kan du møte alt fra katter kledd ut som hemmelige agenter, og vaskebjørner med gevir, til onde brødskiver.
… ikke godt nok?
Akilleshælen er at det som eksisterer der av innhold satt sammen av utviklerne, ikke egentlig er så himla spennende. De spiller på «Super Meat Boy»-kortet, uten at de har sadismen eller kontrollene til å kunne gjennomføre noe som tilfredsstiller på samme plan.
Delvis fordi spillet mangler den samme formen for presisjon og det umiddelbare tempoet, men også fordi «Battleblock» er noe mer puslespill-orientert.
Problemet her er at spillet aldri egentlig disiplinerer deg til å tenke eller planlegge – ser du en knapp eller en avløser trykker du på den. Og på den måten blir hele hinderløypen en hjernedød og alt for langtrukken vandring fra punkt A, til punkt B, til punkt C, som aldri utfordrer kreativiteten til utviklerne eller fornyer seg selv godt nok før mot siste slutt, når det er alt for sent.
De lirker inn et slags oppdrag på si hvor du liksom skal samle opp diamanter for å åpne veien videre, men det er veldig tydelig at disse er malplasserte i forhold til resten av designet. Spillet handler om noe helt annet enn denne jakten, og det eneste de tilfører er å gi deg en grunn til å jage kosmetikk til å pynte på figuren din med.
Det er ganske innlysende at disse kan broderes inn på langt smartere måter som del av nivået enn det utviklerne har valgt å bruke dem som – som, så vidt jeg kan se, kun er gjort for å rettferdiggjøre historien.
Sjarmerende og morsomt
Hva er historien i spillet?
Etter en båttur med alle vennene dine, mister du kontroll og havarerer på en øy med et gammelt fengsel. Vennene dine blir sperret inne, mens du blir tvunget til å løpe gjennom en serie med livsfarlige utfordringer – slik at du kan løslate dem, bestikke kattene som administrerer komplekset med garnnøster, og til slutt rømme.
Alt dette i jakten på din aller beste venn, som sitter på toppen av hierarkiet, kontrollert av en ond, forbannet flosshatt.
Hah.
Den gode nyheten er dermed at du får nøyaktig det du venter av et The Behemoth-spill i form av presentasjon og humor – hysterisk morsomme sekvenser.
Først og fremst på grunn av historiefortelleren som guider deg gjennom spillet. Han klarer egentlig aldri å rettferdiggjøre hvorfor han er der eller hvor han hører til, men dialogen hans er så ekstatisk og tilfeldig at han lett blir høydepunktet mellom hvert kapittel ettersom han prøver å resonere seg fram til plottet.
Dessuten er spillet supersjarmerende på måten alt skildres gjennom scener fra et amatørteater, hvor alt av visuelle effekter og triks ligger blottet, og innlevelsen fra fortelleren er så upåklagelig entusiastisk at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal beskrive det.
La oss bare kalle det for entusiastisk.
Jeg har svært lite å hate «Battleblock» for, men på én side er jeg veldig skuffet over at det som er der per dags dato ikke er mer engasjerende. Det er liksom ikke så mye som utmerker seg her utenfor presentasjonen og potensialet alene.
Spillet er langt bedre med flere, selvsagt. Likevel sitter jeg med inntrykket av at The Behemoth har siktet for bredt og er alt for avhengig av potensialet bak et fungerende spillsamfunn til å utvikle «Battleblock Theater» til noe som virkelig er verdt å merke seg. Og det er naturlig nok en menneskelig faktor jeg ikke har fått erfare godt nok, såpass tidlig etter slipp.
Så hva sitter jeg igjen med? Et helt middelmådig plattformspill, en superkul nivådesigner som tvinger fram de kreative juicene dine – samt et splintret produkt som muligens blir mer interessant hvis det får vokse, men som foreløpig best kan oppsummeres på Youtube.
Tolk det som du vil.
NB! «Battleblock Theater» er lansert til Xbox 360 (Xbox LIVE Marketplace) og koster 1200 Microsoft-poeng, som tilsvarer en hundrelapp.
