(PressFire.no): Det har sannsynligvis vært en vanskelig oppgave for Visceral Games å måtte forholde seg til «Battlefield»-navnet i dette tilfellet.
Den forrige utgivelsen i kronologien, «Battlefield 4» (utviklet av svenske Dice), er en så enorm sandkasse at man nesten ble litt desorientert av å spille det.
NB! Les også vår vurdering av historiebiten til spillet.
Abdiserer kongen?
I «Battlefield 4» barket jagerfly, helikoptre, tanks, armerte biler, motorsykler og firehjulinger sammen i både koordinert og ukoordinert offensiv – det ble på mange måter spillet som realiserte mer enn et par uforløste ambisjoner for den aldrende serien.
I «Hardline» har man følgelig gått bort fra mye av det som utgjør grunnrisset i serien. Men er det plass til en korridorskyter ved siden av selve kongen av slagmarken?
Ikke så bråkjekt
Da jeg for første gang entret et av spillets kjøretøy, og KRS-Ones «Sound of Da Police» pumpet ut av høyttalerne i bilen, må jeg innrømme at jeg trakk et lettelsens sukk.
I et spill hvor politistyrkene snarere invaderer enn å forhandle, være det seg i favelaen eller storbyen, kan man ikke være for selvhøytidelig.
Når en politibil kommer cruisende, tungt bevæpnet inn i en stille landsby med 90-tallshiphopen dundrende fra det som må være fremtiden innen bilstereo, erklærer «Hardline» et betimelig «jeg er harry og stolt av det».
Er det noe vi har lært av Charter-Svein, er det at man kommer en lang vei med litt god gammeldags sjølironi. Men så var det selve innholdet da.
Tar det lugnt
Som en krigsspillveteran ville ha sagt det: «Hardline» er mer «casual» enn sine navnebrødre. Det har et mindre innviklet våpensystem, mindre kart og færre spillere på hvert lag. Istedenfor å låse opp våpen ettersom man stiger i gradene, finnes det her et betalingssystem hvor man kjøper og selger.
Ikke med det sagt at våpenutvalget er tynt, men det flater definitivt ut læringskurven et par grader.
Det skal for eksempel ikke mange kampene til før man slipper å bli most av spillere med bedre våpen (med visse unntak), og det hjelper på.
Jeg setter med andre ord ikke noe negativt fortegn foran «casual»-begrepet, som mange trofaste fans av serien sikkert vil gjøre, nettopp fordi «Hardline» er en spinoff, og ikke en direkte oppfølger til «Battlefield 4».
Rent gameplay-messig havner dessverre «Hardline» litt i begge leire: Tidvis dølt, tidvis kjempeunderholdende. Det er det forholdsvis enkle grunner til.
Rånementalitet
Skytefølelsen er god, det er det ingen tvil om. Det er ikke langt mellom en porsjon solid skyteaction når man beiner eller rutsjer rundt i de små kartene. Hastigheten på spillerens bevegelser er skrudd opp noen små hakk, og legger seg pent et sted mellom treig og hyperaktiv.
Men det er avgjørende forskjeller mellom de ulike spillmodiene. Mest passende til spillets tema er modusen Heist, hvor politistyrkene skal holde skurkene ute av et bankhvelv.
En god idé på papiret, men når du hiver inn ørten «trigger happy» spillere i en korridorskyter, er det ofte at selve oppdraget havner i andre rekke.
Dette gjør seg spesielt gjeldende når man slippes ut i en match som allerede pågår, uten noen styring på hvor i brekket man befinner seg.
Action på løpende bånd
En modus som kler spillet bedre, er nye Hotwire. Som en slags «capture the flag» på oktan, får man her poeng for å holde kjøretøyet i bevegelse – og ødelegge motstanderens kjøretøy.
Resultatet er en spillmodus hvor det konstant skjer noe, og som produserer små, isolerte actionscener på løpende bånd.
Som når du står midt i veien med granatkasteren din, treffer bilen som drønner mot deg i 200 km/t og så vidt klarer å hoppe unna vraket før poengene tikker inn.
Det er kanskje ikke den modusen som er mest gøy på sikt, men tilgjengeligheten gjør den til en sikker vinner når man «bare skal spille litt før jeg stikker». Også Blood Money utpreger seg blant modiene i «Hardline», med en annen vri på kjernemodusen Conquest.
I Blood Money-modusen sitter hvert lag på en stabel med cash som det andre laget fritt kan forsyne seg av, altså en slags Conquest med to konstant aktive kontrollpunkter. Skuddvekslingene som oppstår rundt pengehaugen kan fort bli kaotiske, men er likevel alltid målrettede.
Mellom to stoler
Så det er nok ikke noen stor overraskelse at dette nye «Battlefield»-bidraget gjør det bedre over nett enn som historiedrevet enspiller (som du kan lese anmeldelsen av her).
På den ene siden har Visceral Games disket opp med nye spillmodier som matcher spillets tempo og ambisjon med stor suksess.
På den andre siden viser den tradisjonelle modusen Conquest (inndelt i to størrelser) at «Hardline» kunne tjent på å distansere seg mer fra sitt eget opphav. Et eksempel er hvordan svakhetene i spillets kjørefysikk kommer tydeligere til syne i de litt større kartene.
Et annet eksempel er hvordan strategiske fordeler og utstyr kommer til kort i den hyperaktive spillflyten, såfremt man ikke virkelig prøver.
Hva skal man med en «motion tracker» når fem motstandere stormer inn i rommet uten et snev av dødsangst?
«Battlefield: Hardline» er med andre ord et underholdende skytespill uten det helt store «stayer»-potensialet. Og et alternativ til «Battlefield 5» vil det aldri være.
NB! Spillet er lansert til pc, PlayStation 3, PlayStation 4 (testet), Xbox 360 og Xbox One. Her kan du lese vår vurdering av enspillerdelen.
