(PressFire.no): Hvordan skaper man en erkeskurk? Et par desiliter eddik blandet med 500 gram havregryn, noen teskjeer salt og en neve pepper – stek på 100 grader?
Om det bare var så enkelt.
En sped begynnelse
De som spilte «Borderlands 2» husker sikkert godt og vel fienden med kallenavnet Handsome Jack.
Med vittige replikker om diamantrumpehester og ultrasmå fioliner, gjorde han seg lett bemerket med sin særegne personlighet.
I før-oppfølgeren, som de kaller det, er det nettopp Jack som har hovedrollen. Her får vi innblikk i hans reise, og hva som gjorde ham til den styrtrike maktgjerrige drittsekken han var i «Borderlands 2». For selv erkeskurker har spede begynnelser. Og denne gangen hjelper vi til med konstruksjonen.
Eget spill eller utvidelse? 
Sjeldent ser man en spilltittel som så korrekt henviser til innholdet.
Humoren ligger mer skjult enn tidligere og henviser i mye større grad til de tidligere spillene. Noe som, for meg som har lagt ned umenneskelige timer ned i de tidligere titlene, er velkomment.
Derimot ser jeg at mye av godteriet kan gå over hodet på nye spillere, spesielt i begynnelsen – da så og si all interaksjon vi har med andre karakterer handler om hva som allerede har skjedd.
Dette gjør at spillet i det store og hele føles som en veldig omfattende utvidelsespakke til «Borderlands 2», i stedet for å være sitt eget spill. Det er en god historie, helt greit skrevet, men man taper nok mye på å ikke ha spilt det forrige spillet før dette, om man vil ha det meste ut av «Pre-Sequel».
Treig begynnelse 
Begynnelsen er en smule saktegående, det til tross for at du for første gang i serien blir kastet ut rett inn i moroa med pistolen i hånden og det er ingen vei utenom å meie ned fienden.
De første ti minuttene er en slags tvunget læringsmodus som i forhold til resten av spillet er rimelig uinteressant.
Senere i spillet får man derimot stifte nye bekjentskaper, og i ekte «Borderlands»-stil er det voldsomt fargesterke personligheter det er snakk om.
Fyrverkeri 
For utenom Springs, din gode venn med et hjerte av gull, og månens svar på Oliver Twist – en gutt med navn Pickle, er det ganske klart at samtlige på månen har en skrue eller to løs.
Å kaste seg inn i dyreverndebatten på månen Elpis er ikke helt problemfritt, for eksempel. Imellom serveringer av organisk grønn te, bys det på dramatiske demonstrasjoner av kaliberet selv PETA ville uglese.
Ei heller er det lett å høre en voksen mann som snakker i CAPS-LOCK snøvle patetisk inn i intercomen fordi ingen andre virkelig, av hele sitt hjerte, elsker eksplosjoner så mye som ham.
Det er disse figurene, den svarte humoren som likevel er så fargerik – som himmelen på nyttårsaften, som driver frem «Borderlands The Pre-Sequel». Akkurat som den har gjort tidligere.
Karakterdrap 
Også «Borderlands»-maskot Claptrap, som minner undertegnede om Windows Office-maskoten Clippy, dukker opp igjen. Ikke bare får han irritere oss når vi henter oppdrag. Denne gangen får vi med ham på tur også.
For Claptrap, eller Fragtrap som klassen heter, er nå en av de fire figurene man får velge mellom.
Det er ikke helt uten grunn at det popper opp flere advarsler fra utviklerne om du velger Fragtrap som din klasse å spille med. Hans spesialferdighet er tross alt å irritere – man har ingen aning hva som kommer til å hende når han setter den i gang, om han sprenges til himmels eller tømmer pistolmagasinet ditt, eller om han faktisk gjør noe vettugt.
Heldigvis deler min egen valgte spillefigur, Nisha den pistolsvingende kujenta, mine frustrasjoner med den lille tinnfiguren:
– Nå tar du deg sammen, eller så kommer jeg til å drepe hele robotfamilien din, oppfordrer hun når din gode venn rustholken er på vei å dø i strid.
– Claptrap, jeg hater deg mer enn jeg hater hundevalper.
Det kan hende jeg ikke er helt enig med henne om alt. Hvem liker ikke hundevalper?
Mye av det samme 
Ærlig talt, uten spillefigurene og historien er det ikke mye nytt å komme med. Små forandringer, som at man nå får leke i nær nullgravitasjon og må bruke oksygenmasker, er det lille som faktisk er forandret i spillestilen.
Det er samme typen oppbygning av ferdigheter, der du med basis på en spesialferdighet bygger opp et tre, for å låse opp forskjellige muligheter innen din valgte klasse.
Det kan imidlertid virke som om samarbeidet mellom de forskjellige klassene er litt mindre viktig denne runden. I de andre spillene hadde klassene stort sett flere ferdigheter som direkte betydde effekt til medarbeiderne, som skjold som ga helse tilbake til alle som sto i nærheten, muligheten til å fange fiender i flygende såpebobler som så alle kunne fokusere på, og så videre.
Denne gangen er det mindre support i klassene, og de mulighetene som finnes er lengre ned i ferdighetstrærne.
Dette er unntatt Fragtrap, som tidligere nevnt, og hans samarbeidsferdigheter er til tider mer av en utfordring enn et hjelpemiddel.
På tross av dette er spillet fortsatt et knallbra samarbeidspill, og serien er og blir mye bedre med enn uten venner – dette er absolutt ikke tiden for å leke ensom ulv.
Suksessoppskrift
Mangelen på forandringer er ikke alltid et problem. Det er akkurat nok små justeringer bakt sammen med historien for at det skal vekke interessen for spillserien på ny hos fansen.
En suksessoppskrift behøver ikke mye mer enn det, men det blir heller ikke særdeles spennende å fortsette i samme spor.
Det er ingen overraskelser på menyen, men inneholdet er fortsatt godt. «Borderlands»-serien er blitt til et biffhus. Man vet hva som står på menyen med «Borderlands: The Pre-Sequel», og man får som forventet. På godt og vondt.
NB! Spillet lanseres fredag 17. oktober, til PlayStation 3, Xbox 360 og pc.
