(PressFire.no): Wade «Deadpool» Wilson er en av Marvel-studioets mest eksentriske super(anti)helter, så til de grader at det er en vrien oppgave å skildre ham trofast utenfor tegneserierutene.
En sprøyte gal sosiopat med en velutviklet sans for surrealistisk humor, som fikk superkreftene sine av det samme Weapon X-programmet som i sin tid skapte Wolverine. Bare med noen ... eh, uheldige bivirkninger.
Deriblant schizofreni, mentale skavanker og psykotiske vrangforestillinger.
Han hører stemmer i hodet. Er sprø som en kavring. Snakker totalt uten filter og er mer enn middels opptatt av pupper. En totalt amoralsk mentalpasient med mutantkrefter, som lever i sin egen forskrudde drømmeverden.
Hele kroppen til Deadpool er dessuten vansiret av kreftbyll-arr, og han går kledd i en heldekkende, rød spandex-drakt som ikke engang har åpning for munnen. Noe som ikke forhindrer at han spiser mye pizza, og sier upassende ting så fort han åpner kjeften.
Glimrende Nolan North
Dermed ikke den typen tegneserie-antihelt som vanligvis får muligheten til å boltre seg i forgrunnen, så det føles som et lite mirakel at han nå har fått sitt eget spill. Deadpool har tidligere dukket opp som bifigur og fiende i blant annet «Marvel: Ultimate Alliance»-spillene, «Marvel vs Capcom 3», «Spider-Man: Shattered Dimensions» og «Marvel Heroes».
I de tre sistnevnte er han stemmelagt av allestedsnærværende Nolan North, som nok en gang gjentar oppgaven i «Deadpool». Og han er i kjent stil helt glimrende!
Vanligvis lages denne typen spill i forbindelse med en aktuell film, men Deadpool har ikke dukket opp på kino siden han var en bifigur i «X–Men Origins: Wolverine» for fire år siden. Da var han spilt av «pretty boy» Ryan Reynolds, og hadde minimalt med tegneserieversjonen å gjøre.
Så desto mindre vi sier om den skuffelsen, desto bedre (lisensspillet basert på filmen var imidlertid helt brukbart).
Mye meta-moro
«Deadpool» er laget ene og alene fordi denne kultfiguren fortjener sitt eget spill, fordi han har en stor skare med fans – og fordi han er en ekstremt kul villmann.
High Moon Studios har fått med seg Daniel Way til å skrive manuset, og han er mannen bak den nye Deadpool–tegneserien som startet i 2008.
Way garanterer at «Deadpool» fanger opp hovedpersonen helt perfekt: galskapen og den absurde humoren er totalt trofast gjenskapt.
Akkurat som «Arkham Asylum» ga oss en førsteklasses simulasjon av å være Batman, gir «Deadpool» et tilsvarende bra inntrykk av hvordan det er å befinne seg inni hodet til «The merc with a mouth». Et kaotisk, skrullete sted som kan bli litt utmattende i lengden.
Dette er med andre ord et spill som fungerer optimalt i små doser, og ikke i en sammenhengende maraton rett før deadline.
Deadpool er dessuten totalt bevisst at han er en spillfigur. Noe som leder til mye meta–moro, mens denne lystige gærningen dytter ned den fjerde veggen og snakker rett til spilleren.
Lista legges allerede i åpningssekvensen, som utspiller seg i Deadpools kondemnerte bygårdsleilighet. Her får vi sjansen til å spankulere rundt i rommene mens han spiller luftgitar, diskuterer testikkelslikking med hunden sin, lager pannekaker og pumper opp en oppblåsbar sexdukke med sykkelpumpe («we’re not gonna put our penis in that, are we ...?»).
Deadpool er ekstra gira fordi han skal få sitt eget spill, om han så må bombe kontorene til utviklerstudioet High Moon og terrorisere stemmeleggeren Nolan North på telefonen for å få viljen sin.
Så fort Deadpool får spill-manuset levert på døra skriver han om alt sammen med en rød fargeblyant, før han river det i metaforiske fillebiter.
Konsentrasjon som en gullfisk
Det er en slags historie her, selv om «Deadpool» gjør en så bra jobb med å plassere oss i det forskrudde hodet til hovedpersonen at vi aldri klarer helt å finne ut hva den dreier seg om.
Han har konsentrasjonsevnen til en gullfisk, og glir inn i sin egen ADHD-drømmeverden så fort noen begynner å lire av seg eksposisjon.
Men i korthet: Deadpool får i oppdrag å drepe mediemogulen Chance White, og snubler over en konspirasjon - der superskurken Mister Sinister prøver å lage sin egen hær med kloner. På veien dukker B-kjenninger som Arclight, Vertigo («you’ve officially got the lamest superpower!»), Blockbuster og Psylocke opp.
Deadpool krasjlander på den afrikanske øya Genosha – som burde være godt kjent for drevne «X-Men»-lesere – og får sjansen til å gi Wolverine rundt hundre ørefiker. Smakk!
Etter hvert får han assistanse fra sin gamle kumpan Cable, og danser med sin gamle flamme Death.
Flyvende kuer og hoppeslott
Sistnevnte er klart høydepunktet i hele spillet, men det er overraskende mye eksentrisk moro å finne her. Flyvende kuer, hoppeslott, absurde drømmesekvenser, vittige replikker og oppfinnsomme digresjoner.
Utviklerne har lagt så mye flid og kreativitet i å trofast gjenskape Deadpools sprøstekte indre landskap at det åpenbart ikke har blitt så mye tid til overs for å lage… vel, spill.
For mellom all moroa er «Deadpool» en helt standard knappemoser i tredjeperson, der man slakter tusenvis av identiske fiender i generiske omgivelser.
For all del, kampsystemet fungerer helt greit, og oppgraderingssystemet gjør monotonien lettere å akseptere. Man samler mynter og bonuspoeng som brukes til å kjøpe oppgraderinger, combos og nye våpen – sai-sverd, en hagle, plasmarifle, automatgevær og slegger.
Våpnene har også en masse oppgraderinger, så det er nok av valgmuligheter her.
Gærning i konvensjonelle rammer
Legg til granater og bjørnefeller, så har du tilstrekkelig med hjelpemidler til å skape litt variasjon i måten du velger å håndtere hordene av skurker. Skytingen er en smule klønete, med et tilsvarende kålete sikte – men fokuset ligger åpenbart på nærkamper med sverd.
Og etter noen timer blir det like åpenbart at hele kampsystemet er temmelig overfladisk og endimensjonalt. Deadpool har evnen til å bli helet fra seriøse skader skikkelig fort, selv hvis han blir stykket opp eller halshugget (ja, han blir begge deler i spillet), så det er stort sett bare å gjemme seg noen sekunder for å få tilbake helsen.
Han er også utstyrt med en teleporterings-ding, som fungerer både til forsvar og i sporadiske plattformnivåer.
Det dukker opp noen forskjellige fiendetyper etter hvert, noe som fortsatt ikke forhindrer at alt føles en smule monotont. Tempoet er så frenetisk at man aldri rekker å kjede seg - men det er ironisk at man har dyttet en så ukonvensjonell gærning som Deadpool inn i en så til de grader konvensjonell spillmekanikk.
Det fungerer liksom ikke helt å gjøre narr av gamle spillklisjeer hvis man tar i bruk såpass mange av dem selv. Og du bør i alle fall ikke plassere en kar som Deadpool i håpløst generiske omgivelser av typen «kloakknett», «kontorer i skyskraper», «jungel» og «fabrikkorridorer», uansett hvor meta-sarkastisk han er.
Dette er ikke miljøer som er brukt for å understreke fantasiløsheten i moderne spill, bare miljøer skapt av fantasiløse spilldesignere som jobber med beskjedent budsjett og under høyt tidspress.
Knappemosing
Det er ingen tvil om at High Moon kunne ha trengt noen ekstra måneder på finpussing. For spillmekanikken mangler omtrent like mange skruer som skolten til hovedpersonen.
Jeg måtte for eksempel starte spillet på nytt tre forskjellige ganger, fordi Deadpool satt seg fast i miljøene. I det ene øyeblikket nekter han å gi slipp på en tung granatkaster han har funnet, selv om den er tom for ammo. I det neste blir pistolene hans plutselig usynlige, sånn at han begynner å plaffe løs med pekefingrene - noe som for så vidt er helt i ånden til Deadpool, uansett hvor utilsiktet det er.
Det føles også litt smålig å hale ut lengden på spillet (som er på mellom åtte og ti timer, pluss minus) ved å slenge ut en endeløs horde med fiender mot deg i klimakset, som nærmer seg old school–knappemosere fra åttitallet i vanskelighetsgrad.
Hvorvidt det er et pluss eller minus er jo et spørsmål om preferanser, og hvor bristepunktet ditt er når det gjelder frustrerte raserianfall.
Snuskete
Spillet har også noen parodiske stealth–sekvenser, der Deadpool teatralsk lister seg stilt på tå mens han hysjer mot spilleren – før han hugger av hodet og armer på skurkene i en fontene av blod.
Det er et stort pluss at alt er skildret med streng attenårsgrense, noe som tillater flere latterlig blodige øyeblikk (deriblant en sekvens der Deadpool drar seg opp etter sine egne tarmer, og sjangler rundt for å finne en hund som har stukket av med armen hans) – pluss en lang rekke ramsalte replikker der Deadpool skryter av den imponerende penisstørrelsen sin, slenger snuskete meldinger til skurkene han sverder i hjel («just the tip!»), og oppfører seg allment ufint mot alle han møter på sin lystige vei.
Har du nulltoleranse for toaletthumor og Suda 51-aktig surrealisme er dette neppe noe for deg, siden spillet gir deg den blandede fornøyelsen av å se Deadpool legge kabel på ramma og psyke ut skurker på et offentlig pissoar.
Men humoren er helt i tråd med tegneseriene, og fungerer brillefint selv på sitt mest rølpete og infantile – takket være solid stemmelegging og snedig manusskriving.
Mye av moroa er heldigvis også noen hakk mer sofistikert, og går mye i slengbemerkninger om spillverdenen. På et punkt kommenterer Deadpool det lave polygonantallet som har gått med til å lage bokhylla han har hjemme, i det neste skjeller han meg ut som en «noob» fordi jeg bruker hagle for å drepe skurker på lang avstand.
Deadpool sløser også bort mye av budsjettet på en fjollete drømmesekvens, sånn at et parti er redusert til 8–bit grafikk. Noen av replikkene gjentas til det kjedsommelige, men det er en større variasjon enn vi er vant til – og det er åpenbart at Nolan North har fått frie tøyler til å improvisere under opptakene.
Jeg tok meg selv i å le høyt og lenge av flere øyeblikk her, og det skjer slett ikke så ofte. Humor i spill er en vanskelig greie å få til, og «Deadpool» fikser alt dette overraskende bra. Det er imidlertid grenser for hvor langt du kommer ene og alene med humor og en glimrende hovedperson.
Jeg skulle virkelig ønske at spillet rundt ham var sterkere og mer gjennomarbeidet, selv om antallet oppgraderinger skaper variasjon i det som ellers er et temmelig monotont gameplay. Det er ikke all verdens gjenspillsverdi her, heller.
Ingen «collectables» å samle, kostymer å låse opp, eller skjulte godbiter. Heller ingen flerspillerbit, men til gjengjeld får vi noen «challenge modes» der man må bekjempe horder av fiender under tidspress – i områder tatt rett fra hovedkampanjen.
«Deadpool» kommer ikke til å gjenstå som noen klassiker på linje med «Arkham Asylum» og «Arkham City», men er en underholdende adspredelse så lenge det varer. Den anarkistiske humoren, stemmeleggingen, manus og skildringen av hovedpersonen er rent gull. Resten av spillet: ikke fullt så skinnende, men fortsatt mye moro.
«Deadpool» er lansert til PlayStation 3, Windows og Xbox 360.
