(PressFire.no): Det er mørke tider i storbyen Westmarch. Det er et helvetes liv i gatene, og denne gangen er det ikke demonene som står for oppstyret.
Malthael, en korrupt engel, suger til seg livskraft fra de dødelige. Som vanlig er det du som får redde sulamitten - akkurat når du trodde du kunne ta ferie!
«Reaper of Souls» tar oss videre i historien om Sanctuary, den evige kampen mellom himmel og helvete og de stakkars innbyggerne som blir sittende fast i den bitre midten som et forsømt skillsmissebarn.
Et personlig innblikk
Vi er blitt varme i trøya med historiene i «Diablo»-serien. De er ikke enormt stimulerende og byr ikke på de største overraskelsene, men denne gangen får vi oppleve noe nytt:
Å møte oss selv i døra, og få ett innblikk i vår egen bakgrunn.
Til tross for alt vi har fått presentert tidligere i «Diablo III»-kampanjen, har historien forsømt bakgrunnen til selveste protagonisten.
Vi har fått oppleve historien fra hovedfigurenes synspunkt, med vittige eller dønn seriøse kommentarer, men aldri fått noe godt innblikk i hvorfor de, personlig, har blitt som de har blitt.
Min demonjeger – ei staut jente med mørk og sindig stemme – trøster sin følgesvenn, magijenta Eirena. Hun vil gjerne ha din hjelp til å finne ut hva som har skjedd med søstrene sine. Demonjegeren nikker forstående. Søsterskap er noe ekstra spesielt, det vet hun.
I løpet av utvidelsen får vi i tillegg til hovedhistorien se bak teppet til samtlige våpendragere du har brukt tid sammen med. Det er tydelig at disse historiene har en ganske åpen slutt, og man kan tenke seg til at dette er noe som kommer til å tas opp igjen i en eventuelt ny utvidelse.
En helvetes korsferd
En sjette spillklasse har blitt introdusert via utvidelsen, Crusader.
Den korstogsfarende, blonde kjempen er en mangesidig helt som lett tilpasser seg omgivelsene, med gode muligheter til å både ta imot og dele ut en betydelig mengde skade fra god avstand.
Å mikse disse to vidt forskjellige spillteknikkene sammen på en lur måte, gir deg muligheten til å kjøre vanskelighetsgrader som ellers skulle vært noen hakk tyngre med en annen klasse.
På maksnivå med vanskelighetsgraden Torment I og II klarer min korsfarer seg bra, både ensom og andre, før jeg har fått muligheten til å virkelig få tak i knallutstyr. Med sine mange teknikker som pleier lagkameratene kan nok denne klassen være en av de man helst vil ha med seg.
Om man heller vil benytte sin gamle spillfigur til å banke gudommeligheten ut av forræderen Malthael, er det også mye nytt å hente, siden maksnivå er øket med ti hakk til nivå 70.
Hver klasse har fått en ny aktiv teknikk, og flere passive.
Kompasskrøll
Når man endelig har fått sendt englene til pers og gjenopprettet balansen på jorda, er det i ekte «Diablo»-stil på tide å finne ut den mest effektive måten å knerte så mange fiender som mulig for å få best utstyr.
Det omdiskuterte auksjonshuset ble lagt ned en stund før utvidelsen ble sluppet. I stedet får man stole på egen flaks.
Heldigvis har utviklerne av spillet, Blizzard, også omgjort systemet som avgjør hvilket utstyr man får. Nå er det mye større sjanse for å få utstyr som er bra for den figuren du har inntatt.
Det er lagt til nye legendariske rustninger og våpen, med bedre egenskaper og morsomme effekter. Jeg har for eksempel både svingt en stav som maner fram morderlystne kuer, og skutt høner i en sabla fart fra pilbue.
Hakket sjeldnere enn legendarisk utstyr er sett-utstyr. Noen er litt heldigere enn andre når det kommer til å få tak i disse. Siden auksjonshuset ble lagt ned, har undertegnede fått hele seks sett-deler, hvorav fire av disse er samme ring,«The Compass Rose», uten at jeg noen gang fikk den andre delen av settet.
Den siste ringen fikk jeg av Malthael selv, som en bitter adjø fra erkeengelen. Om noe fikk i alle fall spillklanen min seg en god latter over det skuffede hylet jeg kringkastet over Skype.
Gjenspillbarhet
En ny modus har blitt skapt for å gi spillerne mer å tygge på i lengden. Etter man har avsluttet kampanjen kan man starte opp spillet i adventure mode.
Den gir spillerne tilfeldig valgte utfordringer, og sender deg rundt på vandring i hele Sanctuary.
Når man avslutter disse utfordringene, får man en utstyrskasse som kan inneholde hva som helst. Disse kan du åpne når du vil, noe som gjør det mulig å samle en stor mengde kasser, åpne alle samtidig, og så se flere oransje stråler pryde marken – som indikerer slikt legendarisk utstyr.
– Jeg blir aldri lei av å se en legendary. Jeg blir helt varm inni meg, kommenterte en kompis av meg.
Fiendekongress
I tillegg til disse utstyrskassene får man Rift-fragmenter, som man kan samle for å åpne en såkalt Nephalem Rift.
Disse portalene er et tilfeldig valgt område fylt av tilfeldige monstre, som ellers ikke ville blitt sett sammen på de vanlige kampanjekartene. Det er som om de har samlet seg til monsterkongress – og du er der for å forelese i rumpesparking.
Ofte er det en god balanse mellom normale og elitefiender i disse områdene, men det kan også være superspesielle rifter med mange treasure goblins eller veldig høy prosent elites. Dette skaper en effektiv monstersløying for de som virkelig elsker utstyrsjaget.
Hvor underholdende dette er i lengden, er fortsatt litt usikkert. Men dynamikken er helt klart å foretrekke over den gamle måten – altså å spille et visst monstertett område igjen og igjen, mot samme fiendetyper og i samme landskap.
For dem som allerede liker «Diablo» er det i alle fall et stort pluss som øker gjenspillbarheten betraktelig, men de som ikke ble overbevist av hovedspillet kommer nok ikke til å endre mening på grunn av disse modiene.
«Diablo III: Reaper of Souls» er en god førsteutvidelse, og lapper sammen hovedspillet der det behøves.
Samtidig gir det et nytt og personlig blikk på historien, ikke bare en videreføring av himmel-og-helvete-konseptet. Rett og slett en fornøyelig og godt forbedret spillopplevelse for de som allerede likte hovedspillet.
