Det er ikke mye som skal til for at et actionbasert hack n slash-rollespill med samarbeidsmodus skal være underholdende. Et noenlunde kampsystem og en progresjon hvor du blir hektet på utstyr og rollefigurbygging burde nesten være nok.
Hos Obsidian Entertainment har de skjønt oppskriften, men virker ikke å ha kompetansen til å gjennomføre det fullt ut.
Kampsystemet er unødvendig klønete og figurene har så stive animasjoner at de ser ut som utstillingsdukker i bevegelse. Faktisk så er animasjonene så dårlige, at det aldri blir ordentlig flyt i kampsituasjonene. I tillegg ser det aldri ut som du treffer noen - de mottar bare skade, på en måte.
Allerede her kunne dette spillet ha blitt senket i denne sjangeren, men pussig nok blir du hekta på nytt utstyr og nye ferdigheter. Og drysset av utstyr starter faktisk allerede før du har møtt din første fiende.
Kart blanche
Det på tross av at spilldesignet også har flere elendige valg. Balansen i vanskelighetsgraden er for eksempel til å bli svimmel av, hvor du kan gå ganske lange strekk med alt for lette fiender for å plutselig møte på en jævel som sender deg rett tilbake til forrige lagringspunkt.
At de også har valgt å holde spilleren helt i mørket når det kommer til geografien i spillet, virker også mer som latskap enn bevisst. Du har faktisk ikke noe kart! Du har en liten miniversjon av et overblikk oppe i høyre hjørne, men det inneholder bare de umiddelbare omgivelsene.
Derfor er det helt umulig å bedømme avstanden til målet. Det virker imidlertid som de har forstått at dette kan bli problematisk, for de har gitt deg muligheten til å velge oppdrag som du til hver tid kan få prikker som viser deg veien.
Obsidian har heller ikke gjort det lett for seg selv når de har satt sammen selve rollespillsystemet. For her vanker det både attributes, proficiencies, talents og deeds. Mangler i grunn bare skills for å gjøre forvirringen komplett. Forskjellen på dem alle er heller diffus.
Du får heller aldri helt forklaringen på hva enkelte ting betyr- jeg har for eksempel et flott spyd med +33 i doom. Jeg aner ikke hva doom betyr i denne sammenhengen, men har valgt å bruke det fordi det er dyrt. I tillegg høres det tøft ut.
Kamerasystemet kan også være en plagsom affære, spesielt om du spiller flere på samme skjerm. Da vil kameraet være delvis låst, det vil si – du kan rotere, men ikke vinkle eller zoome. Derfor kan du noen ganger ende opp med et kamera hvor du observerer alt direkte ovenfra, noe som gjør det vanskelig å få oversikten av omgivelsene. I tillegg vil du være låst innenfor et visst område om den ene spilleren har tatt kvelden, da du må holde den livløse personen i bildet inntil du sørget for at han/hun står opp fra de døde. Dette er sykt irriterende om du ser en svært ettertraktet grønn helbredingskule i det fjerne.
Knappefest
Systemet for bruk av magi er heller ikke særlig forståelig. Du har i utgangspunktet fire «meter» å forholde deg til, hvor det ene er erfaringspoeng. De andre forholder seg til spesialangrep eller magi. De vil imidlertid kunne fylles opp basert på hvordan du gjør det i kampsituasjonene, passiv deltagelse vil derfor direkte påvirke overlevelsesevnen.
Som om ikke ting var komplisert nok, er det mulig å skifte mellom to moduser på figuren. En for nærkamp, mens den andre er myntet på avstand. Modusene har også egne ferdigheter knyttet til seg.
Alt dette er «organisert» med en kombinasjon av knapper som ikke nødvendigvis er logisk i mitt hode – for eksempel bruker du høyre skulderknapp for å interagere med personer og kister, eller for å plukke opp utstyr og gull.
I tillegg har du en helbredingsegenskap du må holde inne blokkeringsknappen for å aktivisere, noe som i utgangspunktet ikke trenger å være problem. Men har du stikka tilfeldigvis i en retning, vil du også rulle i den retningen. I kampens hete hender det derfor at du triller rundt på gulvet i stedet for å sikre helsa.
Fortellerteknisk sett er spillet også nærmest en grøt av endeløse og drittkjedelige dialoger, men du kan faktisk påvirke historien ved hva du velger å si/gjøre i samtalene. Egentlig ikke så ulikt hvordan kollegaene i BioWare løser det.
Mye av håndverket i «Dungeon Siege III» gir inntrykket av at spillet ikke har vært lenge nok i laboratoriet. Men under laget av håpløse designvalg ligger det et nytt lag med vanedannende tidtrøyte.
Selv på PS2 var både «Baldur’s Gate: Dark Alliance» og «Champions of Norrath» bedre valg. Personlig ville jeg heller ventet på «Lord of the Rings: War in the North», som etter ryktene skal slippes i august.
Likevel – hvis du har svinaktig lyst til å spille sammen med noen kompiser nå, er det faktisk mulig å ha det hyggelig med «Dungeon Siege III». Selv om det stort sett skyldes samarbeidsmodusen.
