(PressFire.no): Om du samler fire gode venner, vet at dere sitter på såpass privilegerte internettlinjer at alt flyter smidig og har mikrofoner å dele ut til hele banden, er «Dungeonland» en fantastisk flerspilleropplevelse.
«Hel ved», ville noen til og med kunne påstå, og helt sikkert mene det.
Actionrollespillet bygger på en uhyre enkel lest, ikke ulikt en ordentlig pizza. Det stiller følgelig krav til råvarene. Dette er ikke «Diablo III», og vil ikke være det. Se for deg noe sånt som «DeathSpank» med fokus på brorskap, forening og annen språklig pynt for å rundjule kjeltringer med kompisene dine - og lite annet.
I pizzatermer er det en Marinara.
Tre spillere, én satan
Turen går gjennom den makabre fornøyelsesparken Dungeonland, hvor en spiller eller dataen styrer sadistiske Dungeon Maestro, bartefyren som hiver utfordringer etter spillerne. Et artig konsept i den enkle enspillerdelen og en genialt kreativ mulighet i samarbeidsmodusen.
Der velger man mellom krigeren, tyven og magikeren, skreddersyr dem sånn passe og prøver å overleve fjerdemanns skurkerier som drapskaniner og eksploderende sauer. Om du først har medvind og sola står i senit, eller bare sitter med en gruppe spillere som fungerer flott sammen, er det en veldig ålreit løsning.
Ved å smadre omgivelsene i det fargerike tivoliet, eller beboerne som kommer rasende mot deg, belønnes du med en valuta. Den investeres selvsagt i nye våpen, triks og sånt, og er hovedpoenget i gjenspillingsverdien når du har punktert det forholdsvis kortvartige innholdet og prøvd deg som DM noen ganger.
Resultatet er at systemet som ser i overkant enkelt ut til å begynne med, er sånn passe dypt når du har rukket å sondere terrenget og utfolde deg. Om du trives best med å sitte i sjefsstolen og bølle med venner eller fremmede, en rolle som riktig nok er adskillig enklere enn å drepe hordene av sukkersøte fiender, kan du forresten oppgradere Maestro-ens arsenal også.
Men det er først og fremst de tre eventyrerne som står i fokus.
Litt finjustering
Ta for eksempel krigeren. Med standardutrustningen er han et kjøttskjold. I tillegg til det vanlige sveipet med ei slegge, kan han dundre i bakken og lamslå fiendene rundt seg. Hver figur har også en spesialegenskap som bare kan brukes et visst antall ganger.
I krigerens tilfelle betyr det at han blir som fluepapir for fiender rundt og udødelig attpåtil det, men ikke yter skade selv.
Ved å legge igjen noen gross gulldubloner i sjappa, kan dundreangrepet for eksempel erstattes med et rasende slag hvor man spurter mot fienden og tiltrekker seg oppmerksomhet. Sånn skal man finskru på figurene i forsøk på å finne en treenighet best tilpasset ens egne vaner og uvaner.
Man har bare noen få egenskaper samtidig, noe som gjør synergier og samarbeid adskillig viktigere. Særlig magikerens udødelighetsstråle – litt som Medic-skyteren i «Team Fortress 2» – må trakteres som pisken til Indiana Jones om man skal hevde seg i høyere vanskelighetsgrader.
Rollespillelementer er ikke stort mer eksotiske enn trynekjøtt i grillpølser i 2013, og «Dungeonland»s representasjon av dem gjør ingenting nytt. Men de tar actionrollespillet fra hjernedødt nivå til interessant mikroplanlegging.
Næringsfattig nettmodus
Problemene oppstår i nettmodusen.
Jeg kunne påstått at aberet var den høye vanskelighetsgraden og kravet til sirlig samarbeid, men det er jo egentlig bare deilig. Den reelle utfordringen er at det er nær sagt umulig å finne en ordentlig gruppe å spille med. Om de først har plass, har du flaks om det ikke er for mye etterslep til at det nådeløse eventyret er særlig spillbart.
Deretter må man gå inn i seg selv og vurdere godviljen sin. Critical Studio utviser glimt i øyet og lekenhet i den første utgivelsen sin, men kan ikke beskyldes for å ha levert kvistfri plank.
Spillet har en del feil, noen så drøye at du må starte på nytt, og virker i det hele tatt litt tomt. Omgivelsene gjentar seg, de tre verdenene er ikke større enn at du spøler gjennom dem på en kveld og man burde ikke forvente noen salig innholdspakke - enn så lenge.
Til gjengjeld har brasilianerne funnet en nerve altfor mange andre spillstudio sliter med, og lagd et spill som blunker søtt med vippene, løfter lett på blusen og borrer seg rett inn i hjertet ditt. Hvorvidt det er en varig forelskelse hviler i høyeste grad på hvor mye innhold og feilfiksing Critical tar seg tid til fremover.
Forfriskende gjeng
For selv om Dungeons & Dragons lanserte Dungeon Master-konseptet på 1970-tallet, og det har vært en bærebjelke i penn-og-papir-rollespill siden, er det forbausende få spill som har turt å lefle med det assymetriske flerspillerkonseptet.
Også kommer plutselig en gjeng muntre brasilianere og hiver inn den mest interessante implementasjonen siden «Neverwinter Nights».
Det gjenspeiler mange av mine tanker om denne hjertevarmende lille saken. En stygg andunge med mange åpenbare skjønnhetsfeil, som briljerer i hvordan det så åpenbart er smidd ut av kjærlighet og en manglende trang til å smugkikke på andres regneark for å se hvor energien bør investeres.
Jeg kunne aldri anbefalt actionrollespillet til noen som er på utkikk etter en liten sak å spille alene, der er «Diablo III» og «Torchlight II» lysår foran.
Men om du har en gjeng gode venner som har tid til å koordinere spillkvelden iblant, er det vanskelig å holde seg unna en anbefaling.
Litt som å traske gjennom sirkus når du er liten, har «Dungeonland» en uforklarlig mystikk som slurper deg ned i malstrømmen. Selv om det kanskje lukter litt rullings av den ene klovnen, eller elefanten ikke er like sjarmerende når den gjør sitt fornødne i veikanten.
