(PressFire.no): «Dust: An Elysian Tail» er et tradisjonelt action-/plattformspill som går ut av sin vei for å fargelegge universet sitt. Elysium ser fantastisk flott ut, og er en fullverdig verden, stappet av figurer, konflikter og mytologi.
Grunnlaget funker veldig bra, og treffer de punktene det bør – action, akrobatikk og animerte omgivelser som gjør det tilfredsstillende bare å svinge sverdet. Når du attpåtil våkner i en mystisk skog med hukommelsestap og et mystisk våpen i hånden, får du god mulighet til å smake på den illsinte, lokale faunaen også.
Vakkert og levende
Det er egentlig ingen særlig dybde her, men det hele ser spektakulært og fargesprakende ut når du først utløser evnene og danser rundt på skjermen i lysets hastighet. Litt som en nyversjon av «Odin Sphere» på steroider.
Problemet er at «Dust» er et altfor snevert spill til virkelig å realisere alt det prøver på – mest av alt ønsket om å gi et enkelt actionspill kontekst nok til å føles mer betydningsfullt. Det klarer det ikke med mindre du har sansen for gørrkjedelige dialoger og tung historiefortelling midt oppi det hele.
«Dust» klarer ikke å innarbeide noe av dette særlig godt. I stedet blir det liggende et slags malingsstrøk fra et rollespill på toppen, som kanskje berører alle de kjente tropene du forventer, men aldri gir en utslagsgivende effekt på spillet. Selv belønningene du plukker opp etter monstrene utvannes helt av det rene antallet de dukker opp i.
Du kan tilpasse kamphandlingene gjennom erfaringspoeng og kjøp og salg av utstyr. Men alt dette gjør er å tvinge fram kjedelige tallverdier og variabler i et fysisk og flytende kampsystem som egentlig skal handle om hvordan du lenker sammen angrep og ellers behersker kontrollen.
Skikkelig Dust
Det er liksom litt av dette som definerer «Dust»: evnen til å endre seg rent visuelt i takt med historien, men likevel aldri klare å gjøre betydningsfulle krumspring i selve spillet.
Ser du på skjermbildene og videoene ser spillet variert og vakkert ut, men alt føles likevel identisk - uansett hvor du befinner deg og hva du kjemper mot, om det så er ulver på toppen av snøhvite fjell eller troll i bunnen av mørke gruveganger.
Utviklerne har en lei tendens til å utfordre tålmodigheten din framfor noe annet, bare fordi ingen av dem har hatt selvinnsikt nok til å si stopp.
Dessuten er det et eller annet jeg personlig finner noe frastøtende med hele settingen. Den er litt for enkel, romantisert og melodramatisk til at jeg kjøper noe av det, eller klarer å ta det seriøst. Men det er kanskje bare meg.
Resultatet er uansett at det som en gang var et lovende grunnlag for et spill, blir strukket over fortelling som absolutt må dra deg med på et eventyr du helst skulle vært foruten. Og da har jeg ikke engang gått i dybden av hvor pinlig og klisjefull historien faktisk er når den først sparker i gang.
«Dust: An Elysian Tail» mangler et større og mer betydningsfullt «ordforråd» for å kunne være noe mer enn bare et actionspill.
Jeg synes ikke spillet er den katastrofen jeg kanskje utgir det for å være her – det er bare så synd at det forvirrer grunnlaget sitt som en sideaktivitet du kun tar til deg på ferden fra a til b.
Jeg respekterer tilnærmingen de har tatt, jeg skulle bare ønske jeg ikke ble tvunget til å gi det opp av ren utmattelse.
«Dust: An Elysian Tail» ble sluppet til Xbox 360 via Xbox Live Arcade 15. august og koster 1200 Microsoftpoeng.
