I ett år har dokumentarmagasinet Plot fulgt spillstudioet Krillbite i deres turbulente utviklingsperiode av «Among the Sleep». I en føljetong på seks deler, kan du lese hele dokumentaren på PressFire. (Her finner du alle kapitlene).
«Løsningen: Design en visjon, ikke en hit»
- Krillbite-manifestet Visioning Games
(Plot): Klokken er passert åtte på morgenen 19. mars i Moscone konferansesenter i San Francisco. Det er to timer til de store skyvedørene til hallen åpner seg og fans og bransjefolk strømmer inn.
To dager før de satte seg på flyet fikk Krillbite-gjengen en siste dose støtte fra NFI inn på konto. Det var på hengende håret, men det betyr at selskapet ikke trenger å bli slukt av en av de store aktørene i spillindustrien. Gjengen kan fortsatt kalle seg indie.
Men i den store hallen er de nå kanskje litt vel små. De har fått to ganger tre meter av messehallen til å vise «Among the Sleep» til verden. Rundt dem reiser andre stands seg, med hundrevis av spill.
Daglig leder Jordet, presseansvarlig Husby og komponist Kvale er i gang med å rigge opp «Among the Sleep»-plakater, dataskjermer og oppsettet til virtuell virkelighets-brillene Occulus, som fans skal få prøve spillet med.
De har allerede hatt møter med Sony, og et intervju med det store spillmagasinet Polygon. Det har gått bra. Men nå må de vise frem det de har laget.
I dagene etter møte med Tørnquist har gamedesigner Ugland og resten av teamet fjernet hele den originale slutten og satt inn et nytt, kort sistebrett som fokuserer mer på det Ugland kaller den «voksne historien» om et ungt barns traumatiske oppvekst.
Det har gjort litt vondt, Ugland likte den originale fortellingen de hadde laget, med en klassisk sjokkerende horror-slutt. Men flertallet av de andre i Krillbite var uenige. Nå vil Ugland bare få noe bra ferdig, noe som kan vises fram. Han er stolt når han ser på det Krillbite har skapt: Detaljnivået de har oppnådd, den interne logikken i spillet.
De må få det ut i verden nå, så de kan komme seg videre og begynne på nye prosjekter, mener han.
I konferansehallen er det bare noen timer siden Krillbites reisende ambassadører fikk tilsendt den ferskeste utgaven av spillet fra resten av gjengen hjemme på Hamar. Med en så ny versjon er faren overhengende for bugs og småfeil. De må spille gjennom utdraget folk skal få prøve. Låser spillet seg når en viktig journalist har hendene på tastaturet, kan det få store konsekvenser.
Krillbite-gjengen trekker på seg de nytrykte t-skjortene med konseptkunst fra spillet og venter.
Samtidig, hjemme på Hamar, er klokka snart seks på ettermiddagen. Alexandra Skimmeland låser seg ut fra Krillbitekontoret for dagen. Utenfor ligger fortsatt et tynt lag snø etter et lite tilbakeslag for våren.
Etter å ha ventet lenge bestemte Skimmeland seg for å gå utenfor helsevesenet, og satte i gang sitt eget uavhengige kjønnsskifte. Hun fyller straks 30, og har behov for å få stige ned i sin egen kropp nå.
Via en nettbutikk i Storbritannia har hun fått tak i østrogenpreparatet Progynova, og samme sted har hun kjøpt Spironolactone, en testosterondemper som hun har tatt en god stund allerede.
For to uker siden fikk hun også endelig bli en del av Rikshospitalets behandlingsprogram. Allerede kjenner hun endringene. Hendene er mykere og hun merker et press bak brystprotesene hun bærer. Det er ingen vei tilbake.
I San Francisco er klokka ti. Krillbite har vært uenige om hva spillet de har laget skal være, og spillet slik det fremstår nå, nesten helt ferdig, ser ikke ut som noe av det de hadde planlagt og snakket om på forhånd. Men de har et verk å vise fram, et forsøk på å få spilleren til å føle noe.
Over 150 000 har spilt igjennom demoen som ligger åpent ute på nett. Tilsvarende to stappfulle stadionkonserter.
Det er Krillbite og de andre nerdene i samme generasjon som lager Norges neste store kulturfenomen.
På nettet snakker fortsatt fans: «Gud jeg kan ikke vente!!! Dette spillet ser så forbanna bra ut, og jeg har ventet i en eeeeeeeevighet!!!» Jim Sterling får trolig beholde forhuden. Dette kan fungere. Det lille Hamar-selskapet Krillbite har millioner av fans fulle av forventninger, og de har alt brukt opp pengene. Det må fungere.
De er jo bare en gjeng i tyveåra som ikke vet hva de driver med. Men på maskinen de nå står ved siden av, bor noe som har blitt større enn dem: En digital toåring de må passe på.
Skyvedøren inn til hallen åpner seg og folk strømmer inn i labyrinten av stands. Det er sisteboss.
Foto: Marius Nyheim Kristoffersen, Illustrasjon: Robin Snasen Rengård / Byhands
