(PressFire.no): Nylig ble det kjent at Activision og skatestjernen Tony Hawk har funnet sammen igjen.
Hva denne halmkosen skal føre til er ikke kjent enda, annet enn at det i hvert fall utvikles noe nytt til mobil. Kanskje også noe til de nye konsollene?
Som tidligere storfan sitter jeg med like mye skepsis som forventinger før dette comebacket.
For det handler ikke her bare om å reise kjerringa etter de forferdelige «Shred»- og «Ride»-spillene.
Hun skal helst også gjøre en 720 Christ Air McTwist i samme slengen. Tony Hawk var nemlig skikkelig bra for ti-tolv år siden.
Det var ingen spesiell konkurranse innen skatespillsjangeren i store deler av seriens glansdager heller.
Men det endret seg med EAs «Skate»-serie. Rykter om et «Skate 4» har florert en stund. Hvorvidt et slikt spill kan bli en realitet, gjenstår å se.
I 1999 var det de færreste forunt å ha noe annet enn en traurig modemkobling opp mot det store internettet. Dermed ble papirmediet den største og mest troverdige kilden til hva som rørte seg i spillbransjen.
Som pc-spiller fulgte jeg følgelig med i bladene som skrev om denne plattformen.
Jeg visste ingenting om at et skateboardspill, signert en nypensjonert triksekonge ved navn Tony Hawk, var i emninga.
Ikke før vi satt hjemme hos en kompis som nettopp hadde fått et lass med piratkopierte PlayStation-spill fra en slektning som hadde vært på ferie i det fjerne Østen.
I tillegg til Hawk lå også «Street Skater» og «Thrasher: Skate and Destroy» i bunken med nyanskaffelser. Førstnevnte gidder jeg ikke å bruke spalteplass på. «Thrasher» var litt kult, men også utrolig vanskelig.
Vi hadde nesten gitt opp hele skategreia da vi fyrte opp «Tony Hawk». Men for et spill!
Utrolig kul musikk, store, åpne brett og lettfattelig men utfordrende spillbarhet trollbandt oss den gangen. Jeg husker jeg konkluderte med at han der Tony Hawk må være en usannsynlig rå fyr.
Noe han også var gjennom store deler av åtti- og nittitallet i den ekte skateverdenen. Sammen med resten av gjengen i crewet Bones Brigade skal han ha en stor del av æren for at skateboard ble hippe saker etter at sporten holdt på å stagnere på begynnelsen av åttitallet.
Med lanseringen av «Tony Hawk`s Pro Skater» var han i ferd med å gjøre det igjen, i spillform.
I dokumentaren «Bones Brigade: An Autobigraphy», som omhandler akkurat denne perioden, uttalte Hawk at han ikke hadde en særegen stil – bare kunne masse triks, noe som kanskje gjorde at han passet bra som figur i et sportsspill.
De aller fleste «Tony Hawk»-spillene ble utviklet av det amerikanske spillstudioet Neversoft og gitt ut av Activision. Det ble en særs viktig serie for begge i mange år fremover etter lanseringen av det første spillet.
Selv husker jeg at vi i kompisgjengen spilte det første spillet til døde, og gleden var selvsagt stor da oppfølgeren kom året etter.
Ikke bare var det større, nå fikk også pc-spillere være med på moroa. Klart, noen vil mene at dette er spill som bør trakteres med håndkontroll, men når pc-versjonen med støtte for Direct3D ble griselekker i forhold til PlayStation-utgaven, var triksing med WASD en liten pris å betale.
Spillet kom ut på det som var av stuekonsoller på den tiden og egne versjoner ble knadd inn på Game Boy Color og Advance.
Sistnevnte, som for øvrig ble utviklet av Vicarious Visions, ble spilt i et isometrisk perspektiv og fulgte hovedspillet på en imponerende god måte.
Om det er tilfellet i dag, er vel heller tvilsomt. Jeg har ikke rørt det siden 2001 og jeg tror det blir med dét.
Mange mener formtoppen ble nådd allerede i 2001 med lanseringen av «Tony Hawk`s Pro Skater 3». Suksessformelen var ytterligere pusset på med nye triks og kombinasjonsmuligheter og brettene var enda større og mer detaljerte.
Det var også det første spillet til sjettegenerasjons maskinvare (PS2, Xbox, GameCube). Samtidig var det først ute med å tilby nettspilling på PlayStation 2.
Spillet topper Metacritics liste over de beste PS2-spillene noensinne, sammen med «Grand Theft Auto 3». Ikke verst for et skatespill.
En firer kom ut året etter til gode kritikker, før Neversoft tok serien i en ny retning.
2003 var året da ordet «Underground» virkelig ble hett i spillbransjen. Faktisk hadde to av de største lanseringene den høsten dette etternavnet.
«Tony Hawks` Underground» ble attpåtil forkortet til «THUG», og hvor kult er ikke det? Hæ?
Sånn rent teknisk spant det videre på det vi alle kjente som Tony Hawk, men en ny historiemodus var på plass. Her skulle du som en ung og fattig skater trikse deg til ære og berømmelse.
Selv syntes jeg det var en frisk nyvinning, selv om det ikke revolusjonerte serien på noen måte.
En annen nyhet her var at du kunne gå av brettet og bevege deg til fots. Det føltes imidlertid mer som å styre en tanks eller en sumobryter med hemorroider.
Til Tonys forsvar skal det sies at spasering i skatespill ikke var det spor bedre i «Skate 2» seks år senere.
«Underground»-trenden fortsatte høsten 2004, og enda en gang kom det et skatespill og et bilspill («Need for Speed») med samme navn, dog med et to-tall klistret på.
Etter seks spill i hovedserien ble det nok en gang gode kritikker, men ikke like fantastiske som etter første runde.
Men det stoppet ikke der: 2005, 2006, 2007, hvert år med et nytt «Tony Hawk».
I 2006 kom det faktisk to, der «Tony Hawk Downhill Jam» var et lanseringsspill til Nintendo Wii med kappkjøring som et sentralt tema.
Jeg husker ikke eksakt når jeg falt av karusellen. Jeg spilte ett av de nyere spillene på Xbox 360 rundt 2007, og selv om brettene ble større og større, var det jo i utgangspunktet mye av det samme.
Fremdeles ganske gøy, men mest morsomt av ren rutine, kanskje?
Siste slag i trynet for den gamle ringreven kom høsten 2007. Det var da folka i EA Black Box virkelig viste at de kunne annet enn å kline ihop middelmådige «Need for Speed»-spill.
I «Skate» styrte du nærmest alt med analogspakene. Tempoet ble jekket ned til et mer realistisk nivå og det så fantastisk ut.
For en som var indoktrinert av at «Tony Hawk er slik skatespill skal være», ble denne nye organiske tilnærmingen til sporten en skikkelig utfordring, men fy søren så fascinerende!
Oppfølgeren kom et par år etter. Med oppstrammet kontrollsystem og fantastiske miljøer, er «Skate 2» min soleklare favoritt per dags dato – selv om treeren også er meget bra.
Den gamle skatehelten var fremdeles i live, men storhetstiden var for lengst forbi på dette tidspunktet.
Dette var samme tid da Neversoft var svært opptatt av «Guitar Hero»-farsotten, og det var utvikleren Robomodo som tok over stafettpinnen.
Dette var en periode da plasttilbehør var i vinden, og dermed skulle Hawk-fansen nå legge fra seg håndkontrolleren og heller stå på et plastbrett i stua.
Det skal sies at jeg selv ikke har prøvd noen av disse spillene, men både «Tony Hawk Ride» og «Shred» gjorde sitt for å skitne til seriens en gang gode rykte, skal vi tro anmeldere og salgstallene.
Begge spillene ble sett på som enormt frustrerende.
Etter at «Shred» ikke solgte mer enn 3000 eksemplarer i USA de første to ukene, ble hele serien satt på vent.
En oppusset samleutgave med de to første spillene i serien kom ut i 2012, men bortsett fra det har det vært helt stille fra det ivrige maskineriet som forskynte oss stappmette gjennom 2000-tallet. Inntil nå.
Jeg spadde fram «Tony Hawk`s Underground» i anledning dette tilbakeblikket, og selv om det ble en aften med rosenrøde minner, bleknet de litt med tanke på hvor gammelt dette spillet føles i dag.
Det kjennes hakkete og lite naturlig. Jeg får ikke samme flyten i spillet som den gang jeg satt time etter time og finøvde sinnssyke kombinasjoner til fingerspissene.
At mine ferdigheter har blitt dårligere er det nok heller ingen tvil om, men det er aldrende spillteknikk som tynger mest.
Det finnes også en iOS-versjon av «Tony Hawk's Pro Skater 2». Kanskje det jeg spilte aller mest, men her er alderen enda mer framtredene. En merkelig følelse, og et aldri så lite varsku mot å gjennoppleve spillfavoritter fra 3D-grafikkens yngre dager.
Jeg håper inderlig at Activision og Tony Hawk nå stikker fingeren i jorda og penser tankene inn på det som gjorde det første spillet så bra. Den gang revitaliserte de sjangeren og serverte et forrykende, stramt arkadeinspirert ekstremsportsspill av beste sort.
Jeg savner den deilige rusen av å skåre en trillion poeng med syke komboer mens jeg river en by i fillebiter akkompagnert av knalltøff musikk.
La EA konsentrere seg om den mer realistiske biten, hvis det er mer futt igjen i «Skate»-gjengen, og gi meg Tony Hawk tilbake i storslag. For Tony Hawk er i dag like mye en kjent og kjær spillfigur som han er pensjonert idrettsmann. I hvert fall i mine øyne.
Mer nostalgisk spillstoff? Du kan klikke deg inn her for vår komplette liste over retroartikler, eller lese noen utdrag her:
