(PressFire.no): Manuset i «Evolve», hvis man kan kalle det for det, er hundre prosent uvesentlig.
Dette er bakteppet – vi befinner oss på koloniplaneten Shear, i en nær fremtid. Nye ressurser er kjærkomne. Shear er et frodig sted, rikt på hva enn menneskeheten måtte trenge.
Topp stemning i en ny Edens hage? Nei. For våre kolonister avbrytes stadig i sine prosjekter av innpåslitne monstre.
Såpass ille er det faktisk, at ledelsen ser seg nødt til å sende inn et firkløver med elitesoldater, Hunters, som skal redde kolonister og kverke romvesener. Det er der du, spilleren, kommer inn. Enten som en av jegerne, eller som monsteret.
Bra miks, ujevn helhet
Kjapt oppsummert, så har «Evolve» fra «Left For Dead»-utviklerne Turtle Rock Studios det man kan forvente av flerspillermuligheter i et moderne førstepersons skytespill.
Undertegnede får dessuten assosiasjoner til lagspillet i «Team Fortress», jetpack-vennlige «Tribes» og 8-bits monsterknusefesten «Rampage» ispedd den grovkornede streken fra «2000 AD»-tegneseriene.
Ingen dårlig miks, selv om helheten halter.
Uforutsigbarhet er nøkkelen
Det har vært mye snakk om spillmekanikkene i «Evolve», såkalt asymmetrisk flerspiler. I dette legger utviklerne at det til stadighet skal være uforutsigbarhet og stor frihet som danner grunnlaget for opplevelsen.
Man spiller tross alt roller med svært forskjellige forutsetninger. Jegerne skal utfylle hverandres evner, den ene er lite verdt uten den andre. Monsterets evner er helt forskjellig fra menneskenes, og taktikken må rulles ut deretter.
Disse elementene er ryggraden i «Evolve». På godt og vondt, skal det vise seg.
«Less is more»
Dessverre er spillet overlesset av moduser som føles overflødige. Man kan velge å spille oppdrag hvor agenda for eksempel er å eliminere monsterets egg eller undersåtter.
Monsteret i tur kan velge å utslette alle kolonister eller smadre generatoren til kolonien. Okke som, så ender man opp med å utrydde motstanderne før man innfrir agendaen.
Man kutter omveien, veien via sideoppdragene er unødvendig for å oppnå seier.
Hvorfor kverke kolonister når du kan gå rett på jegerne? Hvorfor kverke monsterets undersåtter, når du kan gå rett på monsteret? Resultatet er alltid det samme, gi eller ta en pokal i spillet.
Rene deathmatch-runder hadde vært å foretrekke, faktisk. Taktikken uteblir, siden det er iboende ulogisk å bruke tid på distraksjoner. Spis eller bli skutt, skyt eller bli spist.
«Evolve» ender derfor i stedet opp med å blir en stor jakt på erfaringspoeng og oppgraderinger. Selv fikk jeg ikke en bra flyt i spillet før etter nivå seks. Først da begynte evnene å telle for noe i den store helheten.
Styggen på ryggen
For ikke bare å bli god i kun én klasse, som man fort blir, valgte jeg å sette tilfeldig valg på hva jeg endte som.
Jeg oppdaget også rimelig kjapt at ingen ville spille monsteret. Forståelig, for den første inkarnasjonen, Goliath, var en aldri så liten prøvelse. En treig slugger. Heldigvis løsnet monsterdelen storveis da jeg låste opp blekkspruten fra helvete – Kraken.
Jeg satt uansett igjen med en følelse av at det å spille monsteret var en utakknemlig oppgave og at spillsystemet var noe ubalansert. Hva var problemet? Å spille som kjempemonster burde jo være selveste gulroten i «Evolve», så hvorfor denne motviljen?
Var det ensomheten, som monstrøs solospiller? Eller hadde det noe med at man må stå på så sabla hardt for å bli noe tess som Goliath?
Selv kjente jeg monotonien gnage hardt på tålmodigheten. «Helvete er andre mennesker», sa Sartre, og det var ikke alltid like kule motspillere jeg kom opp mot.
Var det «Evolve» sin feil? Tja, jo. Gidder ikke folk å tenke i andre baner, spillmessig? På jegerfronten kan man i det minste lene seg mot de andres ferdigheter, selv om samarbeidsevnene gjerne skranter.
Men det er ujevnheter i spillet som tillater at folk «grinder» seg opp til å trekke frem de samme triksene, om og om igjen. Da blir det ikke mye «asymmetrisk flerspiller», gitt.
Da sitter man igjen med et glorifisert førstepersons skytespill for flere spiller med alt for mye overflødig bagasje.
Det er mye å like ved «Evolve», som humoren og det rent visuelle. Jeg legger det ikke på hylla enda, for å si det sånn.
Jeg lar meg underholde, det tok bare litt lang tid. De store utskeielsene i spillmoduser styrer jeg likevel unna. «Evolve» fungerer greit så lenge jeg ikke prøver å leke taktisk geni.
Sandkassen burde kjent sine begrensninger og heller fokusert på de enklere lagbaserte gledene. Vi får håpe på at en eventuell oppfølger virkelig raffinerer spillopplevelsen.
NB! «Evolve» er lansert til PlayStation 4 (testet), Xbox One og pc.
