(PressFire.no): «Fable»-serien har gjennom årene vært krydret med tørr humor, et frodig, fantasirikt Albion å utforske og – etter hvert – et omfattende figurgalleri.
Særlig «Fable II» har etterlatt gode, varme minner. Det er et rollespill som har særpreg og sjel. De fleste kjennetegn fra spillserien er imidlertid som forduftet i «Fable Heroes».
Dette er i stedet en familievennlig hack’n’slash-variant, et actionrollespill med likheter til «DeathSpank» eller et «Torchlight» light som helt sikkert også har hatt ambisjoner om å få til litt av det som gjør «Castle Crashers» til en sosial begivenhet.
Det handler stort sett om å kakke på tønner eller kister, sanke ekstra liv og plenty gullmynter i en familievennlig dukketeaterversjon av Albion med figurer kjent fra serien.
Sirup er en av hovedingrediensene
Rådet her er at du bør lokke noen venner til å dele denne «opplevelsen» med deg. Fire stykker kan samarbeide og gjøre det hele litt mer begivenhetsrikt – enten online eller lokalt, på samme konsoll.
Mens alene, samme med tre datastyrte partnere, blir dette kjedelig – der flere frustrerende begrensninger ved både spilldesign og kunstig intelligens fort blir synlige.
Hovedproblemet med «Fable Heroes» er at spillmekanikken ikke er særlig bra. I en actionspekket brawler med rollespillambisjoner, der du konstant går rundt og svinger med sverdet ditt, vil man ikke ha sirup som en av hovedingrediensene, dårlig banedesign og sausete kampmekanikk.
Her går alt så treigt at det ikke spiller noen rolle hva du sikter på. I stedet handler det om å trykke febrilsk mens du enkelt trasker over fiendene dine og egentlig bare håper at neste brett skal bli litt mer givende.
Billige etterligninger
Innimellom krydres det med en tur i en kjelke eller noen andre «crazy» minispill. Men for en som er glad i «Fable»-universet føles det aldri som om man får servert noe annet enn billige etterligninger som egentlig ikke har noe med denne verdenen å gjøre, i en sjanger langt unna opphavet.
Utviklerne klarer heller ikke å gjøre dette til en tøysete nok «hyllest». Jeg hadde i det hele tatt vanskelig for å trekke på smilebåndet i møtet med «Fable Heroes», eller å nyte det i særlig grad på andre måter.
Når en del av spillet tvinger deg til å kakke i stykker en lilla gigant-sopp før du får fortsette, får man følelsen av at det var vanskelig å fylle tre timer med innhold. Bedre blir det ikke når du underveis får muligheten å spille et tilfeldig brett som du allerede har rundet, om igjen.
Bare for moro skyld.
Selv om det bare er en liten del av Lionhead som har jobbet med dette, etter en todagers idé-dugnad internt, får man fort følelsen av venstrehåndsarbeid.
En blek parentes
Valgmuligheter, og konsekvensene av dem, har alltid fascinert Peter Molyneux som er hjernen bak de tre spillene i «Fable»-serien. Altså hovedserien.
I «Heroes» er valgene redusert til at du enten kan ta til høyre og møte et «eksploderende kylling-minispill», eller gå motsatt og støte på en annen type utfordring.
Eventuelt oppleve begge deler likevel, om du bare klikker deg vei fra hovedkartet etterpå.
Eller så kan du åpne en «ond» kiste og lage trøbbel for dine tre venner. Om du er grei velger du en «snill» kiste og på den måten bedrer samarbeidsklimaet vesentlig.
Noen små nikk til opphavet er inkludert, men betrakt for all del ikke dette som noe annet enn en blek parentes til et univers som for mange er synonymt med noe helt annet enn «Heroes» kan tilby.
«Umulig» å feile
Myntsamlingen din avgjør det meste. Det er hovedpoenget ved hele spillet, og sørger for at du kan bygge ut noen egenskaper.
Slike elementer gir et rollespilldryss, eller i hvert fall en illusjon av det, men er i hovedsak ikke med på å endre spillet på mer enn overfladisk vis.
Figurene innehar på papiret ulike egenskaper (noen er farligst på avstand, andre er effektive i nærkamp), men de ikke så relevante når det kommer til stykket. Oppsummerende nok for hele «Fable Heroes», egentlig.
I realiteten er «Fable Heroes» et spill det nærmest er umulig å feile i. Mister du alt liv, er det bare å vente på at det neste hjertet dukker opp etter tønneknusingen, og du er tilbake igjen. Det eneste spenningsmomentet blir hvem som har sanket flest gullmynter – og hvor mange av vennene du har lurt med på denne reisen som fortsatt vil snakke med deg neste gang du foreslår et spill ...
Det skal sies at du etter å ha fullført alle banene kan låse opp en mørk versjon av Albion. Noe som gir deg en ny unnskyldning til å spille gjennom hele sulamitten igjen, med litt heftigere vanskelighetsgrad og nye fiender.
«DeathSpank» viste oss at det går an å lage actionrollespill med tøysete tegneseriegrafikk og glimt i øyet som også hadde en viss dybde, mens «Castle Crashers» står igjen som et av mange blinkskudd om man vil dele en lignende opplevelse med venner og ha et lett slør av rollespillelementer over.
«Fable Heroes» ramler mellom alle stoler og lykkes verken med å formidle en sjarmerende spillverden eller tilby noe særlig annet enn sausete unøyaktige kontrollere.
La oss inderlig håpe at spilleventyret ikke stanser med denne utgivelsen og det kommende «Fable: The Journey». Det hadde vært tragisk om dette er punktum for «Fable»-serien.
NB! «Fable Heroes» er lansert til Xbox 360, og kan handles via LIVE Marketplace for 800 Microsoft-poeng (65 kroner).
