(PressFire.no): - Det er ikke rart ungdommen vil dra til Afghanistan når de spiller sånt som det her, sier romkameraten spøkefullt idet han stikker hodet innom og får et glimt av skjermen.
I en diskusjon om spill som ukultur hadde nok ikke utsagnet blitt møtt med annet enn furer i pannen hos enkelte, men går heldigvis hardt på trynet i sin egen urimelighet før det rekker å bli tatt seriøst i videre kretser.
Som beskrivelse av «Ghost Recon: Future Soldier» funker det derimot perfekt, en serie som etter tidligere års «Advanced Warfighter»-iterasjoner, har hatt stort fokus på høyteknologiske gadgets og fremtidsrettet krigføring.
Om ikke bare en våt drøm for militærfetisjister, hamret de også «Ghost Recon»-nåla ettertrykkelig fast på kartet, endelig tilbake der den pleide å være.
Med nye spillmekanikker og regler flyttet Ubisoft perspektivet fra førsteperson til tredjeperson, og resultatet ble en over gjennomsnittlig taktisk actionopplevelse, moden nok til å bevege seg forbi løp-og-skyt-rutinen i konkurrerende franchisebidrag.
I dette henseende er «Ghost Recon: Future Soldier» definitivt nok et hamskifte for serien, der tålmodig rekognosering har blitt erstattet med fri flyt av adrenalin, og strategisk plassering av lagkamerater med testosteronspekka nærkampangrep.
Fortrinnlig forvandling
Hamskifte til tross, leketøyene fyller fortsatt lomma, dingsene spiller hovedrollen, og slagmarken formelig kryr av fiendtlig tilstedeværende med tilknytning til godt skjulte statsveltere.
I en jakt på den ansvarlige for geriljabomben som tok knekken på hele det forrige Ghost-kompaniet, tas man jorden rundt til blant annet Afrika, Pakistan, Russland og Norge, men på noe mindre fredfullt vis enn Jules Verne - «guns blazing», som de sier i Ameriken.
Selv om våpenet går varmt oftere enn Paradise-Iselin fremkaller sunn skepsis, er det dermed ikke sagt at «Ghost Recon: Future Soldier» er et utskvist samlebåndsprodukt fra kommersens verkende byll – neida, her har vi faktisk å gjøre med en skikkelig gjennomført videreføring. Som en av fire Ghost-soldater tar vi del i oppdrag som krever både raske reflekser og evnen til å liste seg ubemerket rundt, da gjerne vekselvis.
I et av brettene blir man for eksempel tvunget til å skyte seg gjennom en russisk flyplass på nattestid uten å vekke så mye som et øyeblikks oppmerksomhet, proppet med fiender som sådan, og må ettertenksomt plukke rett vakt til rett tid.
Med Sync-Shot og en drone til disposisjon, tar jeg til luften for å skaffe et overblikk, før jeg kan merke flere vakter og synkronisere dødsstøtet med lagkameratene. På mitt skudd segner følgelig fire og fire russere stille om, uten å vite hva som traff dem.
Opplevelsen kan tidvis minne mye om fjorårets Sam Fisher i «Splinter Cell: Conviction», dog med hakket flere baller i lufta.
Usynlige verktøykasser
Ved siden av droner og snikskytterrifler får vi også leke oss med infrarøde og varmesøkende briller, samt såkalt magnetic vision, som ikke bare gir en sabla kul «Tron»-effekt, men egner seg godt til å identifisere hvorvidt fienden bærer på en rifle eller rakettkaster.
Skulle han likevel være bedre gjemt enn som så, kan dronen senkes ned på bakkenivå og manøvreres gjennom små hull eller gliper i omgivelsene.
Det kanskje mest hendige er til gjengjeld den optiske kamuflasjen som gjør diskresjonen komplett ved å la spøkelsene forsere slagmarken tilnærmet usynlig, slik at man i beste stil kan vri hodet om på den som måtte ta sjansen på å snu ryggen til.
Videre er det ikke upraktisk å ha tilgang på en svært detaljert meny for tilpasning av de mange våpnene spillet har å by på, hvorav alle disse kan justeres ned til blant annet avtrekkertype og skaft. Selv om spillet i forkant av hvert oppdrag anbefaler hva du bør ta med deg på turen, står man fritt til å stappe ranselen med hva man måtte ønske. Kvikklunsjen tas på egen regning.
Med så mye dødelig snop til disposisjon ble jeg likevel noe skuffet over at ekstrautstyret –altså droner, nattbriller og så videre – kun er tilgjengelig i enkelte brett, noe som også dreper tilfredsstillelsen man fikk av å være akkurat godt nok forberedt i «Advanced Warfighter»-spillene.
I denne omgang er med andre ord alt mer tilrettelagt for spilleren, både på godt og vondt.
Velprodusert actionkalas
Selv om man til nøds kan ty til uttrykket «CoD-ifisert» når det gjelder fokusendringen, blir det likevel urettferdig å gjøre denne sammenligningen overfor «Ghost Recon: Future Soldier».
Takket være utviklernes avgjørelse om å gi det hele en filmatisk snert, sitter den dekningsbaserte spillrytmen som skudd i taket.
Bevegelse fra vegg til vegg er ikke bare essensielt, men enkelt og smidig, hvorpå å storme frem til neste gjemmested mens kulene hviner gjøres med et enkelt trykk på A/X-knappen. Og det ser attpåtil rimelig tøft ut.
Kameravinklene og regien spiller i det hele tatt en viktig rolle gjennom stort sett hele kalaset, og forsterker følelsen av å være kul i ukule situasjoner. Relativt tidlig i spillet skal man for eksempel eskortere en skadet CIA-agent ut av konfliktsonen, alt gjennom en skinneskytersekvens hvor spillet tar kontroll over figuren mens man haster fra punkt til punkt, kun herre over siktekornet.
Det høres kanskje ikke så spennende ut på papiret, men er som sagt såpass godt regissert at en skal være hardbarka om man ikke knuger den svette håndkontrollen litt ekstra hardt for anledningen.
Via disse helstøpte actionscenene klarer Ubisoft på nesten sleipt vis å overbevise meg om at jeg tar del i noe stort, en ikke helt lettvint bragd i dagens mettede marked. Mye er nok også takket være de nydelige og varierte omgivelsene, der hvert sted har sin egen distinkte palett.
Det er ikke ofte jeg har blitt såpass nysgjerrig på neste lokalitet i spill av denne typen, men her er det altså mer å bryne seg på enn de krigsherjede, sandbrune tettstedene vi kan få inntrykk av at Midt-Østen utelukkende består av.
Pakkeløsning
En flerspillerdel er det selvfølgelig óg gjort plass til, men da serverne enda ikke er åpnet, har vi dessverre ikke fått testet denne. Med tre klasser, fire moduser og seks mot seks over nett er det imidlertid duket for lovende bruduljer i krigssonen.
Etter å ha grovtestet Guerilla-modusen, som til stor jubel kan spilles på delt skjerm, er det i hvert fall sikkert at Horde-fanatikere (først introdusert i «Gears of War») har noe å glede seg til etter kampanjen, en modus hvor man jobber seg gjennom bølger av opprørere så lenge som mulig.
En pustepause mellom hver bølge gir deg muligheten til å fylle på med utstyr, men hastigheten skrus raskt opp, og før man vet ord av det er situasjonen ute av kontroll. Det skal lønne seg å holde tunga rett i spiseapparatet.
For den som føler at det blir for ensomt å spille med datastyrte kompiser, kan dessuten kampanjen i sin helhet kjøres igjennom med ærlig intelligens: opp til tre andre kan slå seg sammen med deg i jakten på rettferdighet. Og akkurat som i Guerilla trenger man ikke ha gjort seg luksus med nettilgang på konsollen, delt skjerm støttes like fullt.
«Ghost Recon: Future Soldier» ender med det for øye opp som en staselig spillpakke for det sultne actionpublikum, nøye justert i omtrent alle ledd. Det er når alt kommer til alt man kan sette pris på at Ubisoft valgte å utsette lansering til i år fremfor å levere som avtalt, for det er et tydelig kvalitetssikret produkt som nå slippes løs i butikkhyllene.
Visst er det et mer strømlinjeformet og tilgjengelig «Ghost Recon» enn tidligere, men det gjør meg lite – stram krigføring ble nettopp hakket strammere.
NB! «Tom Clancy’s Ghost Recon: Future Soldier» lanseres til PlayStation 3 og Xbox 360 i dag (24. mai). Pc-versjonen slippes 14. juni.
