(PressFire.no): «Men hvordan kan man hindre magen i å kile av et spill som bruker uhorvelig mye tid, energi og magesyre på å radbrekke juggalos, sosiale medier, paparazzikultur, midtlivskrisa, liksomåndelige husmødre, private sikkerhetsselskaper, narsissistisk gründerkultur, amerikanske våpenlover, legalisering av tjall, konspiranoia, selvopptatte sosseamerikanere, ultraateisme, religion, hipstere, tarmskyllinger, kroppskunst, LAPD, Kickstarter, kunstfilm, «Call of Duty»-drittunger, reality-tv, kjendishysteri og - viktigst av alt - oss spillere?»
Sitatet ovenfor er hentet fra Lasse Lerviks anmeldelse av «Grand Theft Auto V» fra november i fjor.
Den offisielle dommen er med andre ord hevet, og står fjellstøtt som den er. Saken du leser nå skal fokusere på de nye funksjonene i «GTA V» til PlayStation 4 og Xbox One, som er en såkalt relansering av den originale utgivelsen.
«GTA V» er samme spill, med samme historie, og med samme åsted – det vil si, verdens navlelo, San Andreas. Det forjettede digitale alibiet til virkelighetens Los Angeles og omegn.
«Same shit, new wrapping», blir det ofte mumlet i relanseringsøyemed, men i dette tilfellet er mumlingen erstattet med en kakofoni av jubelbrøl og lovprisninger.
Spørsmålet blir dermed: Hva er det egentlig det samlede spillpublikum går så mann av huse for?
Den mest åpenbare grunnen, og den største spillmekaniske nyheten i «GTA»-universet siden muligheten til å svømme, er førstepersonsmodusen. Med et knappetrykk kan man nå endre synsvinkelen fra utenfor spillfiguren til inn i hodet på spillfiguren.
Enkelt og greit.
Fullt så enkelt er det imidlertid ikke, siden det legger opp til en helt ny måte å ta innover seg den enorme spillverdenen på. Bygninger, asfalt, brannhydranter, vegetasjon, tilfeldig forbipasserende: Alle de små detaljene kommer tettere på enn noensinne, og krever følgelig et langt høyere detaljnivå i omgivelsene.
Dette er en utfordring Rockstar har tatt på strak arm, med god hjelp av maskinkraften i de (relativt) nye konsollene.
Førstepersonsmodusen fungerer nesten perfekt. Perfekt fordi den gir «GTA V» den samme våpenfølelsen man finner i skytespill (som å sikte ned løpet).
Perfekt fordi den gjør det lettere å leve seg inn i de forseggjorte kulissene. Perfekt fordi bilkjøringen forutsetter at du faktisk tenker som en bilist når du setter deg bak rattet.
En perspektivendring har et iboende potensial til å omforme tilskuers inntrykk av det gjeldende verket, for å si det litt pent. I «GTA V» fungerer perspektivendringen som hovedinsentiv til å begi seg ut på nye krumspring i et spill man allerede har spilt.
Når jeg skriver at perspektivet fungerer nesten perfekt, beror dette «nesten» heller på spillets logiske begrensninger. At «GTA V» er laget med tredjepersonsperspektiv som utgangspunkt, er ikke bare naturlig å anta, men blir også fort synlig når man for alvor begynner å navigere San Andreas til fots.
Vær forberedt på å dø mang en gang av påkjørsler og skuddsalver fra intet.
Kamerakontrollen i førsteperson er for treig og seig til å bli modus operandi, men egner seg ypperlig til utforskning av kartet – spesielt landeveiene og skogområdene i utkanten av byen, med sitt virvlende støv og frodige natur.
Det er nemlig når man begynner å observere, istedenfor å fly rundt og hamre neven i trynet på tilfeldig forbipasserende, at den visuelle overhalingen av «GTA V» virkelig skinner igjennom.
Gjenskinnet i lakken på spillets mange kjøretøy er én ting, men det er noe helt annet med spillets såkalte tegneavstand («draw distance»).
Med økt tegneavstand følger økt utsyn, som igjen gir en større følelse av å være del av et sammensatt univers.
Det er for eksempel noe helt annet å klatre opp på toppen av Vinewood-skiltet når byen faktisk ligger der åpen foran deg, utstrakt hele veien mot fjellkjedene på andre siden, og ikke er skjult bak en mystisk vegg av tåke.
For Rockstar selv har det sannsynligvis vært en forløsende prosess å klippe enda litt mer av de tekniske skylappene som henger foran visjonene deres. Det er vanskelig å tenke noe annet enn at dette er slik originale «GTA V» burde og skulle ha vært.
Helt til det dukker opp en ny generasjon av spillkonsoller, naturligvis.
Det er så mange elementer i «GTA V» som bidrar til å forbedre Rockstars allerede glimrende totalpakke. Dette er fortsatt spillmediert samfunnssatire med spilleren i rollen som fri aktør og tilskuer – og desto mer aktør nå som førstepersonsmodusen er på plass.
Å flytte perspektivet fra utenfor og over hodet på spillfiguren, til inn bak øynene hans, lar deg oppleve et mer nært og intimt San Andreas. Det er stor forskjell på å ha direkte øyekontakt med en hendelse eller person, enn å stå på en balkong og observere det fra avstand.
Våpenfølelsen er kanskje ikke helt bunnsolid, selv om det kan justeres på innstillinger som sensitivitet og autosikte i menyene. Å bytte mellom dem (kameravinklene) er det heldigvis ingen som hindrer deg i å gjøre.
Små fillefeil som at man ikke kan bruke sidespeilene i bilen, er irriterende, men ikke ødeleggende. Det er når jeg trår BMX-sykkelen opp langs turstien mot Mt. Chilliad under en stjerneklar himmel, uten egentlig å gjøre noe annet enn å sløve bort tid, at Rockstars sleivsparkende gangsterdrama finner selve solstatsidyllen.
En bedre og mer gjennomtenkt relansering skal man lete lenge etter.
NB! Spillet er ute nå til PS4 (testet) og Xbox One, i tillegg til PS3 og Xbox 360 (lansert i fjor). Pc-versjonen kommer 27. januar.
PressFire mottok ikke et anmeldereksemplar før offisielt slipp. Det forklarer hvorfor vi ikke har vært i stand til å vurdere spillet før nå.
