SAN FRANCISCO (PressFire.no): Om det finnes en ekspertise på samarbeidsorienterte, steingale actionspill fra fugleperspektiv så må vel Arrowhead Game Studios være sisteboss.
«Magicka» var en braksuksess og den åndelige sci-fi-oppfølgeren «Hell Divers» ser ut til å bli minst like spennende. Ingen av dem hadde eksistert uten «Gauntlet», skal vi tro svenskene.
Så hva er vel mer naturlig enn at de plutselig lager en nyversjon av ultraklassikeren?
Vel, mange ville nok ha sagt å roe seg ned og konsentrere seg om et par prosjekter av gangen. Men det er jo derfor vi kollapset i lenestolen for å se akkurat hvor flinke svenskene er til å sjonglere alle disse små spinnville prosjektene.
Den lynkjappe historieleksa er at «Gauntlet» var et uhyre innflytelsesrikt arkadespill på åttitallet, ansett for å ha hatt ekstremt stor innflytelse på lokal samarbeidsspilling og «hack ‘n slash»-sjangeren.
Se gjerne på det som et veldig tidlig «Diablo» uten utstyrsjaget.
Jeg spilte aldri originale «Gauntlet», så dette er egentlig notater ment for oss begge.
Mer eller mindre liberale tolkninger av sjangeren har dukket opp igjen i senere år, sikkert som følge av at mange har fått såpass digre tv-er i stua at de endelig orker å dele. Eller at «Diablo III» sprengte flere salgsrekorder. Eller at små, isometriske spill har fått en slags renessanse med kreative indienerder som elsker å gjentolke barndomsfavoritter.
Warner Brothers tar i hvert fall fram en av sine største kredtitler fra loftet og overlater ansvaret til en gjeng svensker mest kjent for å ha skildret trollmenn med tullespråk som først og fremst dreper hverandre. Og kanskje det er lurt?
«Gauntlet» er i hvert fall en artig liten sak som skreller bort 99 prosent av all støy til fordel for å tilby en kjapp og enkel actionopplevelse.
Fire spillere velger hver sin figur, enten dere sitter i hjørnesofaen eller på nett. Warrior er flink til å denge folk med sverd, Valkyrie tåler ekstra mye, Elf plaffer unna med buen fra godt hold og Wizard regner kaos med avstandsmagi.
Det er maks én av hver figur, og alle har et unikt spesialangrep som kan snu kampen. Valkyrie, som var den jeg valgte, kan for eksempel kaste skjoldet sitt gjennom en klynge fiender.
Ellers bruker man bare vanlige angrep til å banke folk.
I motsetning til moderne konvensjoner, som tilsier at man veldig aktivt må spille hver rolle for å opprettholde rett balanse i gruppa, bar økta vår først og fremst preg av fire herjingskåte journalister som konkurrerte om å drepe mest mulig på kortest mulig tid. Funket helt fint, det.
Løpende beskjeder på høyre del av skjermen holder deg til enhver tid oppdatert på hvem som har drept flest fiender av et spesielt slag – eller i det hele tatt. Noen ganger er det all motivasjonen du trenger.
For selv om moderniseringen er både ganske pen og definitivt har lempet rundt på diverse aspekter av det 29 år gamle spillet, spiller dagens «Gauntlet» i all hovedsak på de samme strengene som originalen.
I likhet med en del andre toneangivende arkadespill fra åttitallet betyr det blant annet at du lager mye av moroa sjøl.
I forhold til nyaktuelle «Diablo III» er dette nesten påfallende «dumt» og utaktisk. Hver helt kan bære maks én gjenstand, som gjerne har en lang nedkjølingstid før den er klar igjen.
Kanskje regner det et inferno over fiendene i et område, kanskje gjør den at du løper litt kjappere i et par sekunder. Definitivt ingenting som fullstendig snur verden på hodet.
Fiendene er som regel horder med enkle krabater ispedd visse mer ramsalte varianter, med del- og hovedbosser rundt slutten av hvert lille nivå.
Det er her de største likhetene med mer moderne «dungeon crawler»-spill dukker opp, og kampsystemet har akkurat den rette tyngden og produksjonsverdien til å gjøre slaktefesten til en severdighet i seg selv.
Noen ganger vil du ha turducken, andre ganger er det like godt med kneip med jubelsalami. «Gauntlet» er forfriskende fritt for min/maxing, tunge talenttrær og obligatoriske moderne triks som gir masse dybde – men også litt slitsom kompleksitet – i motsetning til så mange spill i dag.
Derfor er det også en oppriktig fare for at jeg overforklarer det her. Du og tre kompiser krysser sabler og dreper masse fiender. Noen ganger bosser, som regel masse små skjeletter og sånt.
Innimellom får du en kul gjenstand, eller må spise litt mat fra et bord for å gjenvinne helse. Repeter ad nauseam.
Men hvorfor i alle dager har Warner og Arrowhead bare siktet seg inn mot Steam og pc? Om prisen er rett og alt innholdet holder samme kvalitet som starten vi fikk smatte på i San Francisco, er «Gauntlet» en fantastisk kandidat for «sixpack og sofakrok»-kvelder med venninnene. Eller kompisene, for den saks skyld.
Kanskje endrer situasjonen seg til det bedre når Steambox utgis i løpet av året og Steam blir bedre venner med tv-en, men enn så lenge har skaperne valgt et snedig beite for et spill som helt soleklart er best i hver sin stol med gode kompiser.
Se for deg «Diablo III». Så fjerner du det meste bortsett fra de tilfeldige brettene og litt av kampsystemet. Det er «Gauntlet» anno 2014. Og noen ganger er det alt du trenger.
«Gauntlet» utgis til Windows og Linux i sommer.