(PressFire.no): «Harry Potter», «Star Wars», «Indiana Jones», «Batman» og «Ringenes Herre». Når en snakker om de siste årene med Lego-spill er det en bråte kjente franchiser som popper opp i minnet.
Men nå er det ingen lisenser annet enn Legos egne som skal til pers, og med Nintendo på laget har utvikler Traveller’s Tale gjort noe så spesielt som å ta den åpne strukturen i de langt mer voksne «Grand Theft Auto»-spillene og klasket på sin egen sjarm.
Du er Chase McCain, en respektert, om ikke litt ... klossete, politimann som tidligere fakket superskurken Rex Fury. Sånt gir heltestatus på politistasjonen - men selvfølgelig rømmer Fury da McCain tar noen måneder sabbat.
Sammen med din håpløse politipartner Frank Honey - et etternavn som får alle samtaler til å høres ut som koseprat - må du infiltrere den kriminelle underverdenen i Lego City for å jobbe deg opp mot Fury.
«The first floor is done, but the second floor ... that’s another story!»
«Lego City Undercover» er et spill som ikke tar seg selv seriøst, og takk for det. Det er knapt en setning uten et eller flere ordspill, noe som både er litt slitsomt og hysterisk samtidig.
Panneklasken må tas frem oftere enn vanlig i et spill, men det er som regel servert med et lite glis attåt. Det blir nesten for mye av det gode, med en drøss referanser til både kjente og obskure filmer og spill.
Jeg hadde ikke akkurat forventet å få servert Morgan Freeman-vitser fra et «Shawshank Redemption»-inspirert fengsel, akkurat!
At spillet låner fra mer åpne spillserier betyr at du kan gjøre det du vil i storbyen. Du «låner» bilene til de andre borgerne, og flyr rundt med alt fra skateboard til lastebiler med rakettmotor. Du kan i tillegg bygge svære «Super Builds», for eksempel en diger loop eller rampe du kan ha det moro med.
Den store åpne verdenen er artig å utforske, med lassevis av hemmeligheter å finne, men dersom du lider av en liten samlemani er det mulig du kommer til å måtte legge inn årene etter en stund.
Det er så vanvittig mye å samle, du greier aldri å få med deg alle myntene og brikkene som øser ut overalt. Ikke det at det betyr så veldig mye, det er ikke akkurat manko på noen av de.
Samlemani
Myntene (eller Studs, som de heter her) bruker du til å låse opp kjøretøy og nye forkledninger, mens brikkene brukes til å bygge de nevnte superbyggene.
Det er generelt veldig mye å gjøre. Du skal ikke tusle langt før du blir inspirert, om det så bare er å hoppe i et hoppeslott eller å ta en runde med basket, men spesielt de store byggverkene frister såpass at du bare må samle inn nok brikker til å bygge dem.
De forskjellige forkledningene er forøvrig ikke bare til pynt. De mer «viktige» av dem gir deg nye egenskaper som gjør at du kan låse opp enda mer hemmelige greier å gjøre.
Bandittkostymet gir deg muligheten til å bryte deg inn låste dører, mens andre kostymer gir deg alt fra hakker til taupistoler til trykkluftborr.
Ofte må du bruke disse sammen på oppdragene dine for å komme deg videre, selv om det er litt vel åpenbart hvor de forskjellige kostymene må trå til verks.
Herlig, variert moro
Den åpne strukturen skifter brått lende når du velger å følge historien inn i et av de mange oppdragene. Da vrir plutselig spillet over til slik vi kjenner de gamle «Lego»-spillene. Kameraet blir mer fastsatt, og du får et preg av plattformspill over det hele.
En fin blanding, altså. Funker ypperlig som en oppstiver til spillet også, og det blir derfor aldri kjedelig, selv om disse statiske vinklene gjør hoppesekvenser unødvendig vanskelig noen ganger.
Disse historiesekvensene er virkelig godt laget, og er minst like gode som de andre spillene i serien.
Jeg savner kanskje litt mer utfordring i hvordan de henger sammen, men variasjonen er det ingenting å si på der du i det ene øyeblikket hopper mellom skyskrapere og i det neste svømmer i kloakk.
Alt drysset med cheesy one-linere såklart.
Loooooooading
Nå er ikke akkurat «Lego»-spillene kjent for å være tekniske vidundere, men her er det noen skikkelig grelle lasteskjermer å stirre lenge på. Overgangene fra innendørs (inkludert historieoppdrag) til utendørs medfører ekstremt lange lastetider.
Et eksempel som stakk seg veldig ut var da jeg spilte et segment, fikk en loading-skjerm, så cut scene, ny loading, ny cut scene, enda en loading, spill i to minutter også nok en loading. Til sammen var det over dobbelt så mye lasting som spilletid og filmsekvenser. Ikke bra!
Det tar også såpass lang tid å starte spillet at jeg nesten kvier meg litt til å bare ta en liten runde. Det er ikke like ille som i lasteflausen «ModNation Racers» for de som har spilt det, men en går litt lei av både lasteskjerm og den evinnelige musikken som spilles av der.
Heldigvis er det ingen lasting når du kjører rundt i byen og gjør små sideoppdrag, det er for det meste dersom du velger å blåse gjennom mange historieoppdrag på rad at det vil bli en del venting.
De kunne i det aller minste ha lagt til noen morsomme fakta eller spilltips under loadingen.
Ingen egenbygging
Den største blemmerten er kanskje et som er med vilje, enten fordi Lego selv nekter eller fordi teknologien enda ikke er helt på plass: Hvorfor kan jeg ikke lage min egen Lego-bil og putre rundt i den? Skivebom at det ikke er på plass i et spill som handler om å ha det moro i en stor, åpen by.
At det heller ikke finnes musikk når du vimser rundt i byen er et merkelig valg, selv om truddeluttene slår inn når du bestemmer deg for å gjøre et oppdrag.
Heldigvis er ikke disse to akkurat noen store problemer som ødelegger, og bare det å kjøre rundt i byen og leke seg gjør at jeg setter spillet høyt.
Best i byen
Dette føyer seg lett inn blant de bedre Lego-spillene jeg har spilt. Om ikke det beste.
Det er langt, innholdsrikt og godt gjennomført. Kombinasjonen «Lego» og «Grand Theft Auto» fungerer overraskende bra, selv om strukturen i spillet også betyr at det ikke kan spilles med noen andre.
Det kan få noen neserynk for de som var glad i å spille de tidligere spillene med en god venn eller barn.
Vitsene i spillet faller kanskje for døve barneører uten referansene oss litt eldre har spart opp, og lastetidene frustrerer til tider, men når du først sitter og spiller føles spillet bunnsolid. Det er lenge siden jeg bare har vimset i timesvis i et spill.
Det varer lenge, og det er gøy – tross alt er det jo det som betyr noe når man skal spille!
NB! «LEGO City Undercover» er lansert til Wii U.
