Da var vi her igjen - knappe ett år etter slippet til det originale «Left 4 Dead»-spillet.
Mye har skjedd siden da, og i forbindelse med avsløringen om en oppfølger har vi sett rekord i antall trusler, tvilsomme boikott-kampanjer og generell misnøye generert av en enkel annonsering.
Ubehaget lå rotet i fansens spådom om en nedkortet levetid for det originale spillet, men etter noen vennligsinnede og eksklusive rundturer til og fra Valves hovedkontor, har stridsøksene tilsynelatende blitt begravd.
I «Left 4 Dead 2» tar utviklerne oss med på en reise gjennom sørstatene i Amerika, hvor de lover et større, bedre og blodigere eventyr.
Les også: Vi møtte Chet Faliszek fra Valve på E3.
«THIS TIME IT ALL GOES SOUTH»
For de som gikk glipp av første runde med «Left 4 Dead» er oppskriften enkel:
Du tar med deg tre andre venner, væpner med til tennene, og setter ut i et klassisk dommedagsscenario for å kjempe en overlevelseskamp mot levende døde.
Tonen i oppfølgeren har tatt en humoristisk vending fra det mørke og skumle, som uten å være en direkte komedie, spiller mer på svart humor og makabre undertoner.
Det er egentlig en stil som også burde ha vært fundamentet i serien fra dag én, for med den lysere tonen har lokalene og situasjonene blitt mer interessante og bisarre.
I forhold til «Left 4 Dead» virker det meste annet veldig fortrolig, og ser vi bort i fra noen små overfladiske tillegg, er opplevelsen mer eller mindre identisk.
Variasjon har uansett vært et viktig fokus under utviklingen, noe som har resultert i kortere og mer dynamiske brett hvor dødtid er ofret for en mer strømlinjeformet opplevelse.
Vanskelighetsgraden er justert opp, så med trangere miljøer vil du også se større, mer intense konfrontasjoner med fienden.
Miljøene kan også påvirkes av spillerne selv i større grad - ofte med uventede bieffekter. Skulle du for eksempel komme til å åpne feil dør i en brennende bygning kan du risikere å blokkere veien for dine partnere med det resulterende flammehavet.
Et av seriens mest interessante kjennemerkene er den kunstige intelligensen i bunnen av spillet, som måler ferdighetene til deltagerne og dikterer vanskelighetsgraden basert på prestasjonen deres.
Før kunne systemet bare regulere vanskelighetsgraden ved å manipulere horden med infiserte, men har nå også fullmakt over faktorer som værforhold og tidspunkt på døgnet, og kan til og med gjøre enkelte endringer direkte i miljøet.
Dermed, har du en spesielt god runde med noen kompiser skal du ikke se bort i fra at du plutselig blir nødt til å ta en lengre omvei enn først antatt. Støter dere i tillegg på en av de nye bossfiendene, kan et godt tempo mot målet fort utvikle seg til en full retrett.
«YOU MUST BE THIS TALL TO DIE»
Er apokalypsen fortsatt triviell kan du alltids hoppe inn i Realisme-modusen, hvor dyktighet og samarbeid virkelig blir satt på prøve.
Her strippes spillet for en del luksuriøs, visuell funksjonalitet, samtidig som hodeskudd blir det eneste reelle alternativet for å felle fienden.
Scavenger, den andre og siste nye modusen inkludert, baserer seg på et av de tidligere scenarioene i hovedkampanjen, hvor de overlevende må samle bensinkanner strødd rundt på kartet for å holde en generator gående så lenge som mulig.
Samtidig stiller to av de nye bossfiendene Jockey og Charger i samme rekken som Smoker fra originalen, med evnen til å splitte laget og respektivt enten ri vedkommende mot farer i miljøet, eller brase gjennom gruppen og stjele med seg en intetanende følgesvenn.
Står dere for samlet kan også en Spitter dukke opp og ruinere forskansningen med en velplassert syrepytt.
Alle disse nyhetene er uvurderlige tillegg til mangfoldet av farer i spillet, som nå har blitt enda mer potent enn før.
Med inklusjonen av de nye typene blir det også viktig for begge lagene å holde sammen i flerspillermodusen, da de zombie-infiserte nå har mye større sjanse til å slå ut de overlevende med et koordinert angrep.
«GRABBIN' PILLS!»
På de overlevendes side sørger et nytt våpenarsenal for at slaktingen kan pågå med større utslag.
Nye hjelpemidler legger til et friskere lag med strategi over slagmarken, og du har nå flere forskjellige varianter av «verktøy».
Den største nyheten kommer dog i form av en rekke nærkampvåpen som lar deg hakke, sage, slå og stekepanne(!) deg vei gjennom de mannevonde hordene.
Blir motstanden for stor kan du også ty til den kraftige granatkasteren, eller bruke Boomer-galle til å lede de levende døde mot sine egne.
Horden selv kommer også i flere typer enn før, samtidig som hvert brett har tematiske framtoninger med spesielle egenskaper. Alt fra sirkusklovner til sumpmenn blandes inn, som uten å forandre spillet i noen stor grad bidrar med å skille scenarioene fra hverandre.
Det er liten tvil om at de fem scenarioene i «Left 4 Dead 2» har vært en prioritet under utviklingen.
Omgivelsene er unike og godt laget, og selv med mindre spilletid per kampanje føles brettene mer komplette og omfattende enn før.
Den tekniske kvaliteten varierer litt, men de er fortsatt spennende og friske tolkninger av klassiske scener - ofte med imponerende bruk av effekter.
Trodde du kornåkeren i «Left 4 Dead» var desorienterende? Prøv en gjørmete kornåker i tett tåke og storm; smekkfull med levende døde og de nye, vandrende heksene.
Lite har skjedd på konseptnivået i «Left 4 Dead 2», uten at dette nødvendigvis er en dårlig ting. Nye moduser og fiender sørger for å puste nytt liv inn i gamle ideer, mens fleksible omgivelser og leketøy åpner for variasjon.
Mengden med innhold overgår forgjengeren, men selv med noe overflødig funksjonalitet vil opplevelsen sannsynligvis ikke klare å holde oppmerksomheten din i noen særlig større grad enn før.
Det er fortsatt et overlegent supplement til spilllisten sammenlignet med «Left 4 Dead», og har du et par kompiser som fortsatt drømmer om de gode tidene fra det første spillet, er det mer enn nok tilfredsstillende forandringer her til forsvare en investering.
NB! Spillet er nå ute til Xbox 360 og PC. Vi har anmeldt PC-versjonen.
