(PressFire.no): Når Lego-spillenes kjærlige harselering med popkulturelle fenomener har rundet ti spill, er det lett å bygge skepsis til vitaliteten i nye spill.
Hvor lenge kan det være gøyalt å se ikoniske situasjoner bli gjenskapt som små virtuelle plastfigurer?
Da er det kanskje litt overraskende at Traveller’s Tales ikke bare holder koken, men overgår seg selv. Deres tolkning av «The Lord of the Rings» er min klare favoritt til nå.
Bedre scener
Grafikken er stort sett to hakk over den vi har blitt vant til i foregående spill, og det skyldes nok i størst grad at de har blitt veldig flinke til å lage stemningsfulle, abstrakte scener fra filmene.
De har med hell redusert bruken av legoklosser når de skaper omgivelsene, og i stedet prøver å gjengi en slags opplevelse hvor plastlekene boltrer seg i naturlige landskap.
Teknologien har også fått seg et lite hopp og spillet briljerer med noen flotte kameraeffekter som tar i bruk fokus på en fin måte. I tillegg slår bruken av lys, skygge og vanneffekter ut i full blomst i enkelte scener. Dette er nok det flotteste spillet i serien.
Originale stemmer
Denne gangen har utviklerne også fått tillatelse til å bruke originalstemmene fra filmene spillet er basert på. Det hever naturligvis nivået ytterligere, og bidrar faktisk til å skape en større følelse av parodi.
Assosiasjonene gitt av originalstemmene underbygger parodien hvor handlingene du utfører blir tatt ut av konteksten. Smilene kommer fort når du må utføre helt banale oppgaver, som kanskje ikke har noen som helt rot i situasjonene fra filmene. Barnslig/barnlig surrealisme, kan man kanskje si.
Spillmekanisk handler det stort sett om å navigere gjennom omgivelsene ved å løse «gåtene» i miljøet – noe som stort sett involverer å ta i bruk rollefigurenes forskjellige egenskaper.
I så måte slekter det mer på pek-og-klikk-spillene enn actionspillet man kanskje kan få inntrykk av. Det er utforsking og gåteløsing som er tanken bak.
Med den velkjente buen til LEGOlas, tauet til Sam og lyset fra Earindil til Frodo, skal egenskapene brukes for komme seg videre - gjerne i en form for kombinasjon, eller samarbeid.
Noen ganger er samarbeidskravene ganske underholdende også - hvor det er viktig at man kommuniserer med hverandre.
Det er sjelden ordentlig vanskelig, men utfordring eller mestring er heller ikke poenget. Det er i stor grad utforsking satt i system.
Som messias fra Lego-fabrikken
Visst finnes det kampsituasjoner hvor du demonterer milliarder av orker og uruk hai, men det er ikke knyttet noen som helst risiko til det. Om du ramler fra hverandre, gjenoppstår du tre sekunder senere - som en messias fra Lego-fabrikken.
Det fremstår bare som en mindre utsettelse når du dør, og har derfor nesten ingen funksjon. Men uansett måtte kampsystemet ha blitt kraftig forbedret om det skulle hatt en større plass i spillet.
En velutviklet kampdel, hvor du også kunne bygget rollefigurene gjennom spillet, kunne ha hatt en stor positiv effekt på disse spillene. Om ikke bare for en ekstra motivasjon.
Heldigvis er variasjonen stor, og mye av fremganger krever samarbeid mellom rollefigurene – enten at du bytter mellom figurene selv, eller gjennom en kompis på den andre kontrolleren.
Denne serien lener seg på den parodiske delen, og med sin sjarm og lett surrealistiske komikk fremstår det på mange måter som barnas svar på «Monthy Pythons Ridderne av det runde bord» - men som også fint kan nytes av voksne barn, gjerne med uvoksne barn.
«LEGO The Lord of the Rings» fremstår som det beste spillet i serien, og i likhet med de andre spillene er det noe som best nytes i med andre.
«LEGO The Lord of the Rings» ble sluppet til Xbox 360 (testet), PS3, Wii, Nintendo DS, Nintendo 3DS og PlayStation Vita 23. november.
