(PressFire.no): Super Mario er verdens største spillikon. Enkelt og greit.
Bak han, i Nintendos store spillkatalog, står en rekke andre figurer, men den som kanskje tråkker mest rundt i skyggen av den bebartede rørleggeren er broren hans, Luigi.
Nå er det tolv år siden sist den grønnkledde har fått prøve seg på sitt eget spill, etter å ha støvsuget seg til heder og ære under lanseringen av GameCube-konsollen i 2001.
«Luigi's Mansion» er kanskje best kjent for å skuffe mange ved å ikke være et «ekte» Mario-spill, men etter hvert har spillet fått en kultstatus og går for å være blant klassikerne på GameCube. Jeg er en stor fan, men det er lydsporet som virkelig gjorde meg sprø.
Under hele spillet er det for det meste én melodi som går i loop.
11-12 år etter går jeg fortsatt og nynner på den fordømte sangen. For meg er det den melodien som har satt seg desidert hardest fast i hjernebarken fra forrige generasjon.
Men nå er Luigi tilbake, og støvsuging kan han enda!
Who you gonna call?
«Luigi’s Mansion 2» er et spill som føles mer som «Ghostbusters» enn «Ghostbusters»-spillene noen gang har gjort selv, der du beinflyr rundt i fem veldig forskjellige herskapshus for å suge opp spøkelser i en jakt etter magiske månebiter.
Disse bitene har gjort alle spøkelsene gale, må vite!
Historien er enkel, og noe mer hadde strengt tatt vært merkelig. I originalen vant Luigi like greit et hus fra et lotteri han aldri var med i, så det lille som er her vinker deg bare gjennom de forskjellige områdene på en grei nok måte. Den er ikke viktig.
For det er noe med Luigi som gjør det hele mer koselig enn i de vanlige «Mario»-spillene.
Han skvetter, nynner med på musikken og er generelt en trivelig kar der du lusker rundt og utforsker utrolig detaljerte områder fylt med hemmeligheter og ting å gjøre.
Supersuger
Det er altså en støvsuging som står i fokus. Med det snertne navnet «Poltergust 3000», og i kombinasjon med en kraftig lommelykt, er støvsugeren Luigis beste venn.
Du kan bruke denne til alt mulig, som å røske ned tapet fra veggene, suge opp duker og klær, løfte ting, blåse luft ut og en hel bråte andre ting.
Og møter du på et spøkelse (de gjemmer seg gjerne i skuffer og skap, bare for å skremme skinnet av vår stakkars rørleggerhelt) er trikset å blende disse med lommelykta før du klemmer til med støvsuger-nådestøtet.
Du kastes da inn i en hektisk drakamp for å sluke spøkelset, og litt av utfordringen ligger i å ikke miste det, eller bli truffet av andre spøkelser som kommer til unnsetning.
Selv om du flyr rundt etter spøkelset og veiver vilt på kontrollstikka, så er det et system bak galskapen som gjør at det sjeldent blir kjedelig, selv om det kan bli litt mye om det er mange generiske spøkelser som kommer mot deg samtidig.
Pengesus
Det er også en helt usaklig mengde med penger strødd rundt. Om rørleggerjobben til Luigi betaler dårlig tror jeg ikke han bryr seg nevneverdig etter en runde rundt i disse husene.
I støvsugeren går pengene også, merkelig nok, og du kan oppgradere både lys og suger med de etter hvert oppdrag. Det er en fin måte å få deg til å sjekke hvert eneste rom godt, og ikke minst er det forbaska tilfredsstillende å støvsuge opp et par hundre sedler som ligger på bakken.
Spillet er rimelig langt også, og hvert herskapshus er kappet opp i mindre oppdrag slik at du aldri trenger å gå i timesvis før du er tilbake i den trygge labben til den helsprø professoren Elvin Gadd for å lagre og tømme støvsugeren.
Mindre interessante hyl
Jeg er litt misfornøyd med at det ikke lenger er superspøkelser her.
Disse var mer gjennomtenkte varianter av spøkelsene, som gjerne spilte rundt med omgivelsene i «Luigi’s Mansion 1». Jeg husker et spøkelse som sto i dusjen og måtte spyles med kaldt vann, eller to dansende spøkelser du måtte skru av musikken til. De bød på litt mer tenking, men her glimrer de med sitt fravær.
I stedet får vi diverse varianter av «vanlige» spøkelser, som gjerne tar på seg solbriller for å unngå lommelykta eller gjemmer hodet i ei bøtte. Det gjør det hele litt mer variert, men æsj altså, de store spøkelsene var så kule.
Oh well, spillet tar igjen det tapte med å ha noen skikkelig røverbosser som gjerne varer i et kvarter-tjue minutter alene.
Sjarmerende
Du kan også bryne deg på en samarbeidsdel med tre andre, både over nett og lokalt (de andre trenger ikke spillet), som fungerer forholdsvis godt, men likevel ikke engasjerer utrolig mye. Du settes i en tilfeldig generert etasje i et tårn, hvor du må ta rotta på alle spøkelsene før du sendes til en ny etasje. Rinse and repeat.
Mye av problemet her tror jeg ligger i at du gjerne må sette av over halvtimen for å fullføre et «brett» om du har trege medspillere, men for de som vil ha enda noen timer med moro er det greit nok.
Jeg greier ikke sette fingeren helt på det, men det er noe helt særegent med dette spillet. Det er langt fra skummelt, men det er fylt til randen med så mye kos.
Spillet skulle egentlig være ute for over et år siden, men heldigvis har utviklerne hos Next Level Games («Mario Strikers», «Punch Out!!») tatt seg god tid. De har lagt ned utrolig mye arbeid i å få oss sjarmert i senk av spillet, og det har gitt avkastninger.
Sjarm, sjarm, sjarm. Jeg kan nesten bruke opp ordet når jeg skal forklare appellen med «Luigi’s Mansion 2». Bittelitt repetasjon er det å finne, og selve spøkelsene er bittelitt kjedeligere enn i forgjengeren, men det ødelegger ikke for opplevelsen nevneverdig.
Du finner ikke noen andre spill som er som dette på markedet i dag, og har du en 3DS burde du støvsuge det opp så fort som mulig!
«Luigi's Mansion 2» ble sluppet til Nintendo 3DS 27. mars.
