(PressFire.no): Det er med en lunken blanding av sitrende forventning og nummen skepsis at jeg setter meg til rette med det åttende innskuddet Nintendos 22 år gamle racingeskapade.
Forventningen er åpenbar:
«Mario Kart» er en spillserie som kjennetegnes ikke bare ved sine ikoniske karakterer og powerups fra Mario-universet, men også ved sin stort sett uovertrufne utførelse av kart-racing-sjangeren, som serien i sin tid faktisk grunnla.
Revitalisering
Når skepsisen likevel melder seg allerede før spillstart, er også dette lett å sette fingeren på. Serien har levd godt og lenge i sitt eget vante format, og høstet god kritikk og kommersiell suksess.
Samtidig har de siste utgivelsene for min egen del kun provosert fram lunken begeistring.
«Mario Kart Wii» var lite annet enn en deilig hyllest til seriens storhetstid på Nintendo 64, med et forsøk på nyvinning i form av halvt fungerende bevegelseskontroller.
«Mario Kart 7» på 3DS introduserte brukerkonfigurerte kjøretøyer, kjøring i vann og hangglidere bakpå kartene, som jo er gøyalt, men savnet likevel en ordentlig realisering av disse elementene.
Vertigo
«Mario Kart 8» viser seg derimot å gjøre et aldri så lite krumspring ut i det helt spesielle, og er definitivt bedre enn sine yngste forgjengere. Dette er ikke enda et «Mario Kart», men en utgivelse som sannsynligvis vil bli stående ved siden av N64-versjonen som seriens nest viktigste spill.
Selvsagt beholdes de fleste nyvinningene fra sjueren, med tilskudd av kjøring på vegger og i tak, med en ny type baner som skal illudere en ny romslig dimensjon å kjøre i.
En gammel bane fra det originale «Super Mario Kart» revitaliseres ved at man plutselig kjører nærmest loddrett opp i lufta – opp-ned, og hit og dit i spiraler og looper.
Nye baner med kjente og kjære tema, som den svimlende Haunted Mansion vrir desto hardere på oppfatningen av hva som er høyre, venstre, fram og tilbake. En ny versjon av folkefavoritten Rainbow Road gjengis i ny og bombastisk sci-fi-drakt, samtidig som den gamle magien bevares parallelt i en nypolert versjon av banen ved samme navn fra N64.
Imidlertid, så fort man ser banene slik de faktisk er konstruert – som helt vanlige veier med svinger, som er skrudd og brettet i forskjellige retninger – lærer man å spille som alltid før, i et arkadebasert tankesett der man kjører framover og svinger til høyre eller venstre, og prøver å komme fort fram.
«Customize your Kart»
Som i «Mario Kart 7» er kjøretøyene konfigurerbare, et hendig grep som gir spillet hakket større dybde enn det gamle systemet fra N64 og Wii der man valgte «Automatic» for enklere svinger eller «Manual» for muligheten til å sladde.
Ønsker man godt veigrep, akselerasjon og enkel styring, velger man riktig farkost, dekk og påheng. Eventuelt kan man fokusere på for eksempel høy fart og sladding, som unektelig er tøffere.
Kjøring i vann og hangglidere, paraglidere, fallskjermer og svære solsikker bakpå kartene er videreført, men blir likevel gjenstand for samme problem som på 3DS:
Når man kjører gjennom en vegg av vann, skal det føles som man kjører i vann, om enn med båtpropell bakpå karten. Når man flyr med en hangglider, bør dette potensielt kunne innebære betydelig racing i lufta; skulderknuffing og skitne snarveier og triks, som motvekt til de rene transportsekvenser som bringer karten fra A til B.
Når hjulene omgjøres til sveveelementer, skal friksjonen mot underlaget, om ikke utfordre på et nytt avansert nivå, i alle fall føles litt annerledes enn de vanlige gummidekkene mot asfalten.
Ingen av disse [høyst subjektive] ønskene tilfredsstilles i «Mario Kart 8». I stedet er de forskjellige klimaene til stede utelukkene for å skape en illusjon av et variert landskap. Jeg vil på ingen måte etterlyse realisme i noen som helst sammenheng med Nintendo, men likevel savner jeg den fysiske følelsen av å kjøre på alle de vidt forskjellige underlagene.
Penere enn pent
Likevel makter spillet et langt stykke på veien å opprettholde en illusjon av ellevill racingaction og en fartsfølelse jeg ikke tror jeg har sett i tidligere spill i serien.
Når farten er god er allting godt, og «Mario Kart 8» er dessuten seriens første i høyoppløselig grafikk, noe den utnytter på en langt stiligere måte enn flere spill jeg har sett på de to andre kraftklumpene av nestegenerasjonskonsoller.
Sterke fargekontraster og imponerende variasjon i landskap og svære figurer, gjør spillet til et grafikkpornografisk prakteksempel av et spill.
I tillegg akkompagneres hver bane av unike låter, hvor Nintendo åpenbart har gjort en storsatsning. Om jeg må sjangerplassere musikken, tror jeg de fleste av sangene havner jevnt fordelt mellom klassisk spillmusikk og lett fordøyelig jazz.
Og det er vel først og fremst for enkel underholdning at vi spiller «Mario Kart». Hovedmomentet for spillgleden er de episke øyeblikkene der en skrenser forbi en motstander, booster ut av svingen og så vidt treffer lederen med et grønt skall før målstreken, og så videre. Stort sett er spillet aldri realistisk eller rettferdig, men favoriserer svake spillere og fornøyer med selvironisk humor og tettpakket action.
På disse områdene leverer «Mario Kart 8» til de grader. Sammen med kommende titler til Wii U vi har sett annonsert på E3, i tillegg til flere av de som allerede finnes, utgjør «Mario Kart 8» endelig et plausibelt grunnlag for etternølere til å ta skrittet og bli eier av konsollen.
