Problemet med designpraksisen når vi snakker om samarbeid i spill, er hvor lite nyansert spillernes roller fremstår. Du får sjelden følelsen av å være en viktig del av et betydningsfullt forhold med de andre på skjermen, og i alt for mange tilfeller reduseres du som andremann kun ned til et ekstra sett våpen.
Det jeg elsker med Twisted Pixel er hvordan de skjønner hvordan synergien mellom spillere må fungere for at man skal føle seg inkludert. Å plukke opp en kontroll skal tross alt være mer enn en formalitet eller unnskyldning for å sitte i sofaen å snakke med sidemannen.
Utviklerne av «Ms. Splosion Man» oppdriver samarbeid gjennom utfordringene sine og får alle til å føle seg som en del av løsningen på problemene.
Grunnen til at jeg innleder med dette er selvsagt fordi det er her «Splosion Man»-serien virkelig skiller seg ut blant mange andre spill med «co-op»-stempelet plastret på seg. Twisted Pixel har faktisk satt sammen skreddersydde nivåer for de som vil spille sammen, noe som vitner om hvor sterkt de presiserer viktigheten av flere deltagere i lagspill.
2 girls - 1 controller
Ikke det at Twisted Pixel noen gang slet med å skille seg ut fra resten av markedet. Spillene deres er alltid gjennomsyret med personlighet og humor, med en selvsikker lekenhet som skinner gjennom. Trodde du avslutningsvideoen fra det originale spillet var imponerende, kan du glede deg til å se rulleteksten her.
I «Ms. Splosion Man» fortsetter de å by på seg selv, denne gangen gjennom en forfengelig og spontan frontfigur ti ganger så eksplosiv som forgjengeren sin. Siden «'Splosion Man» gjorde mye med lite, gjør fruen det motsatte, uten at det har noen særlig negativ effekt på opplevelsen. Det kan bli litt mye til tider, men det hysteriske kaoset passer likevel personligheten hennes perfekt og gir i tillegg utviklerne mulighet til å eksperimentere med en rekke kombinasjoner av hindringer.
Synes du nivåene og utfordringene ble for repeterende i det første spillet, har du absolutt ingen ting å bekymre deg over denne gangen. Ikke bare tilbyr madammen tilnærmelser til alt det du allerede har sett, men også nye, sprø elementer som dukker opp i hvert eneste nivå. Du kommer til å fly veggimellom mens du faser inn og ut av bakgrunnen, kjører rakettbiler og sklir nedover rutsjebaner i mange hundre kilometer i timen.
Det eneste beklagelige er at du ikke får gå opp mot flere bosskamper enn det du gjør. Du finner noen av dem strødd rundt, men med tanke på hvordan Twisted Pixel danker ut selv Nintendo i designet på disse bosskampene, får det oss til å ønske at det var flere av dem. Dette er en av de store styrkene til utviklerne, så hvorfor ikke utforske mulighetene mer?
«Your turn, Unreal»
«Ms. Splosion Man» er ellers som forventet – høyst eksplosiv og ustabil. Der gubben hennes hermer etter høydepunktene fra filmkarrieren til Schwarzenegger, siterer hun «chickflicks» og pophits. Hun samler sko, prater i mobiltelefonen og danser lett langs gulvet når hun beveger seg.
Evnen til å eksplodere har hun selvsagt også. Du eksploderer i hovedsak av to grunner – enten for å skyte deg fremover eller for å bremse ned farten. Egenskapen bruker du til alt fra å hoppe over hindringer, uskadeliggjøre fiender og antenne større eksplosiver. Du får sjelden anledning til å tenke før noe virkelig smeller, så du må lære å reagere på brøkdelen av et sekund.
Tempo er alltid en stor faktor i spillet, og du vil som regel aldri eksplodere flere ganger enn nødvendig. Det tærer på de tre interne ladningene du har til rådighet før du må lande og kan bremse opp og ødelegge en perfekt skuddbane.
Siden spillet nå også velger å omfavne racing-genene sine fullt ut, kan du løpe om kapp med omrisset av figuren fra tidligere gjennomganger – eller konkurrere over nettet.
Når du ikke flyr brennende mot en eller annen avgrunn, bruker du koordinasjon og presisjon til å jobbe deg gjennom store, intrikate Rube Goldberg-rom, fullstappet med plattformer, transportbånd og mekanismer. Disse utfordringene ender som regel på bekostning av en eller annen stakkarslig vitenskapsmann, som gnir seg i hendene mens han opererer maskineriet og prøver å stanse deg.
Som i «Super Meat Boy» handler fremgangsmetodene dine i «Ms. Splosion Man» om iterasjoner. Du lærer litt og litt ettersom du prøver og feiler; før du omsider kommer deg over målstreken i god tro om at neste gjennomgang vil bli mye enklere nå som du har «mestret» nivået. Frustrerende sår for hodebunnen, den antagelsen der.
Uansett hvordan du vrir og vender på det får du mer av det samme – og det er absolutt en god ting hvis du falt for det første spillet fra 2009.
NB! «Ms. Splosion Man» er ute onsdag 13. juli, på Xbox 360 (via Xbox LIVE Marketplace). Prisen er 800 Microsoft-poeng (som tilsvarer 65 kroner).
