(PressFire.no): Med «Black Ops II», «Battlefield 3»-utvidelser og «Medal of Honor: Warfighter» har det vært en fin høst for oss skytespillentusiaster.
Til tross for at det stort sett har vært hyggelig med gjensyn av kjente og kjære serier, er det likevel et «men».
Sjangeren kan hevdes å stagnere. Stå på stedet hvil. Noen nyvinninger har riktignok skjedd, men alt i alt kan utviklere og utgivere beskyldes for å holde seg i «komfortsonen». Hva som trengs er rett og slett et spark i rompa.
Nå er sparket i ferd med å lande, og støvelen heter «Planetside 2».
Episk skala
32, 64, 128. 256? Hvor går grensa for hva som kan kalles virkelig mange spillere i en flerspillerkamp?
Dersom du har spilt «Battlefield 3» vil du antageligvis si deg enig i at det kan bli svært så hektisk med 64 spillere som kriger for harde livet på «Grand Bazaar» eller «Caspian Border».
Kan du i det hele tatt forestille deg hvordan et slag med 1000 spillere ville gått for seg?
«Planetside 2» sprenger definisjonen og lar likegodt opptil 2000 - ja, to tusen - spillere gå løs på hverandre.
Og det er ikke bare snakk om fotsoldater. Her snakker vi hele mølja: jagerfly, bombefly, stridsvogner, firehjulinger, lastebiler og massive transportfly, for å nevne noe.
Det tar faktisk litt tid før du klarer å prosessere og fordøye størrelsen på slagene. Det er kort og godt skytespill i en episk skala.
Når det er sagt skal det riktignok nevnes, i litt mer edruelige toner, at slag som bikker tusen spillere er sjeldne. Men det har skjedd.
Bare det å vite at det skjer igjen er nok til å fylle magen med sommerfugler.
Definert som et «MMOFPS» er «Planetside 2» for skytespill hva en oljetanker er for en 14 fots snekke. Gigantisk.
Valgets kval
Som ny rekrutt må du først velge mellom én av spillets tre faksjoner: The Terran Republic, The New Conglomerate eller The Vanu Sovereignity.
Hver fraksjon har sin foretrukne spillestil.
Terran Republic fokuserer på pansring og er dermed litt tregere, men sterkere enheter. De kan derfor defineres som «veivalsen» i gruppa.
New Conglomerate har en forkjærlighet for tung ildkraft og kjappe enheter. Stempelet som opprøreren i trespannet kler godt en «hit'n'run»-stil.
Der de to andre er relativt tradisjonelle hærstyrker som beror på kjent og kjær ildkraft, skiller Vanu Sovereignty seg ut med våpen og kjøretøy inspirert av romvesener.
Kuler og krutt er byttet ut til fordel for diverse varianter av plasmavåpen, mens kjøretøyene svever over bakken framfor å bruke tradisjonelle belter og hjul.
Mange roller
Sine ulikheter til tross er de tre faksjonene veldig godt balansert mot hverandre. Det føles sjelden urettferdig å bli drept av fienden. Du døde fordi du enten møtte en bedre spiller eller rett og slett var underlegen i ildkraft der og da.
Den gode balansegangen er nok i stor grad takket være den tradisjonelle, om småkjedelige, inndelingen av roller.
Stein-saks-papir prinsippet gjelder i stor grad, og samtlige varianter er tilgjengelig for alle lag.
«Planetside 2» byr på ikke mindre enn syv forskjellige klasser, alle med sine styrker og svakheter:
«Light Assault» er den klassiske skytespill-klassen med god mobilitet, mye takket være en «jetpack» på ryggen og jevnt god ildkraft med en vanlig angrepsrifle.
«Medic» deler mange likheter med Light Assault, minus rakettpakka. Til gjengjeld er de den eneste klassen som kan helbrede og gjenopplive andre soldater.
«Infiltrator» er en vri på en både elsket og forhatt klasse fra mang et spill: snikskytteren. Utstyrt med en grovkalibret rifle med enda grovere optikk må du pent finne deg i at ingen fjelltopper er trygge.
Bli heller ikke overrasket om takken for å pløye deg gjennom en fiendtlig forsvarsrekke er å bli knivstukket bakfra av en Infiltrator som lusket seg bak deg – takket være optisk kamuflasje. Argh.
«Engineer» -klassen blir tilkalt dersom det er tomt for ammunisjon eller noe må repareres. Og med tanke på hvor mange kjøretøy som er involvert i et typisk slag, blir det fort mye å skru på.
Felles for samtlige av de ovennevnte er at de ikke har noe å stille opp mot kjøretøy. Kommer en stridsvogn rullende, er det best å ta beina fatt.
«Heavy Assault» bærer, som navnet tilsier, det tyngste skytset. Det er følgelig også den eneste klassen som kan hamle opp med kjøretøy. Utstyrt med ekstra sterke skjold, maskingevær og rakettkastere er dette utvilsomt utrustningen med mest ildkraft.
Sist, men definitivt ikke minst, er «MAX», eller «Mechanized Assault Exo-Suit».
Mer et kjøretøy enn en klasse er MAX en massiv rustning du kan kle på deg: Utstyrt med tykk pansring og formidabel ildkraft er MAX-drakten ypperlig for å forsvare de større basene som inneholder trange korridorer med mange flaskehalser.
Det er for øvrig umulig å kle av seg drakten - noe som gjør at den også egner ypperlig til nytteløse, desperate angrep mot en overtallig fiende.
En evig krig
Som rett og rimelig å forvente i et spill av denne størrelsen, er brettene et kapittel for seg selv. Verdenen er spredt over tre kontinenter, hvert av dem stort nok til titalls, om ikke hundretalls tradisjonelle brett.
Amerish er grønt og frodig med mange fjell og høyder, Esamir er iskaldt og lite innbydende, med en slående likhet til isplaneten Hoth fra «Star Wars» –universet. Indar er på sin side en relativt flat og øde ørken.
Variasjonen mellom kartene gjør at det føles forfriskende å bytte dersom du går lei og trenger litt krydder i soldathverdagen. Både fordi hvert kontinent har sitt særpreg og fordi landskapsforskjeller gjør at selve krigføringen blir forskjellig.
I øde Indar er det for eksempel lurt med ekstra kraftig optikk for å kunne slåss på store avstander, mens det i Amerish kan være smart med tjukkere pansring for å kontre overraskelseangrep fra skjulte trusler i den tykke vegetasjonen.
Å lære hvert kontinent å kjenne er kritisk – vitenen om hvor trusler kommer fra kan fint bety forskjellen mellom tap og seier.
Kontinentene er delt opp i seksjoner. Hver del inneholder én større base og flere mindre. De tre fraksjonene starter i hver sin ytterkant. Målet, som du sikkert har gjettet, er å erobre mest mulig av hvert kontinent.
Men man kriger ikke bare om å eie mest mulig land.
Essensielle ressurser
Hver seksjon produserer nemlig en av spillets tre ressurser: fly-, kjøretøy-, og infanteriproduksjon. Disse brukes for å kjøpe sine respektive enheter, noe som gir en fin dynamikk og balanse til spillets gang.
Om du sliter med fiendens luftherredømme, kan du foreslå at laget ditt angriper en seksjon som gir motstanderne den typen ressurser. Etter hvert vil det minske frekvensen av fiendefly.
Det er dog ikke bare å angripe i øst og vest. I hvert fall ikke om du vil overta ressursene fra en sektor. Om en region skal gi din fraksjon ressurser, må den kobles opp mot hovedbasen – altså ligge opp mot en annen seksjon dere eier.
Det er altså et klart strategisk element som igjen gjør at lagspill er helt essensielt. Og best av alt: det virker bra. Veldig bra.
En kan undres hvordan utviklerne har fått det til. Å spille på lag med totalt fremmede er sjeldent enkelt - og kan ofte være grusomt frustrerende. Men «Planetside 2» har knekt koden – å spille på lag er ikke bare kritisk, det er også fantastisk morsomt.
Det er utrolig kult å være med i et større lag, en «platoon», som samarbeider og følger ordre for å oppnå et felles mål. Synet av stridsvogner og transportkjøretøy som ruller sammen i konvoi mot neste mål, attpåtil akkompagnert av lufteskorter, mangler rett og slett sidestykke.
Sveitserkniv
Når man først snakker om kjøretøy passer det fint å nevne det svært omfattende utvalget skytespillet byr på. Enten du foretrekker krig rullende på bakken eller svevende i lufta, bør du klare å finne en favoritt eller to i arsenalet.
Ut fra papiret kunne du bli unnskyldt for å tro at det ikke er så mange typer kjøretøy i «Planetside 2», men ordtaket «skinnet bedrar» passer godt. Hvert kjøretøy har nemlig et utall av oppsett.
For eksempel kan spillets jagerfly fint konfigureres til å oppføre seg mer som et helikopter enn fly.
Ved å bytte ut flyets ramme og motorer kan det sveve. Montér så en tyngre og tregere antipanserkanon og sett på et par rakettkastere. Vips! Så har du en maskin som er livsfarlig for alt av bakkemål.
Og det er ikke bare fly som kan formes til kirurgiske verktøy. Er du lei av å stadig bli bombardert av fiendtlige fly når du ruller rundt i stridsvogna di? Bytt ut standardkanonen med en antiluftkanon og du blir garantert kvitt det meste som flyr.
En annen morsomhet som åpner seg med dette systemet er muligheten for slu taktikk.
Utstyrer du flyet ditt fullt ut for luftdominans og later som om du angriper bakkemål ved å gjøre halvhjertede passeringer over bakkemål, vil du garantert lokke til deg fiendtlige fly. Fly som fort vil få seg en solid overraskelse om du plutselig gjør en akrobatisk loop og deretter fyrer av gårde varmesøkende raketter.
Sporlys i natten
Alle som har spilt et skytespill på nett mer enn 10 minutter vet hvor plagsomt det kan være med «lag». Fiender du sverget på at du tømte et helt magasin i, springer rundt uskadd bare for å plaffe deg ned rundt neste hjørne.
Den massive skalaen i «Planetside 2» hadde vært til liten glede dersom spillet gikk over til å bli et lysbildeshow under kampens hete. Det er, utrolig nok, ikke tilfellet.
Selv under slag hvor hundrevis av spillere braker sammen flyter spillet som smør over en varm stekepanne.
Etter å ha tilbragt et hundretalls timer i «Battlefield 3» var det en ganske surrealistisk opplevelse å få den samme, kontante «skytefølelsen» i «Planetside 2» - som på mange måter spiller i en helt annen liga.
Siden det svenske krigsskytespill først er nevnt kan en annen likhet også trekkes frem. Nemlig den grafiske.
Jeg tør ikke vurdere hvem av de to som ser best ut – men la det ikke herske noen tvil, «Planetside 2» ser fantastisk ut.
Enten du springer bortover en grønn og frodig mark mens du ser sollyset danse ned mellom tretopper, eller om du på natten flyr over en slagmark lyst opp av sporlys, kan jeg garantere at du rett og slett må stoppe opp for å nyte skuet.
Utover å se fantastisk ut, tilføyer spillets døgnsyklus for øvrig også noe til spillkjernen. Natt og dag påvirker selve dynamikken i slagene.
Der det på dagen stort sett er full krig, vil du antageligvis oppleve at både dine medspillere og fienden er langt mer forsiktige med å avfyre sine våpen om natten. I bekmørket er det nemlig ingenting som avgir din posisjon mer enn munningsflammen fra geværet ditt.
Episk. Gigantisk. Fantastisk. Det har blitt brukt mange grandiose ord i denne anmeldelsen. Og det er helt bevisst, for «Planetside 2» fortjener dem alle.
Her har jeg funnet det meste, om ikke alt, jeg trenger i et skytespill for lang tid framover. En massiv skala uten sidestykke. Et overliggende strategisk element. Lagspilling som både virker og er morsom. Spillet leverer også en kontant og presis skytespillmekanikk på samme nivå som sine konkurrenter.
Er du fortsatt ikke overbevist, er det ikke verre en at du prøver selv. Det koster nemlig ingenting. «Planetside 2» er gratis, basert på den såkalte «freemium» -modellen brukt av blant annet superpopulære «League of Legends».
For min del hersker det i hvert fall ingen tvil. «Planetside 2» er årets skytespill.
NB! «Planetside 2» er ute til Windows nå.
