(PressFire.no): Interessen min for spill og musikk har gått side ved side så lenge jeg kan huske.
Da jeg en gang på midten av 90-tallet endelig fikk fingrene mine på Aerosmith-spillet «Quest for Fame», føltes fusjonen av interessefeltene mine komplett.
Selv om det primitive plastplekteret man koblet til PC-en kun registrerte vibrasjoner, var det noe med muligheten til å direkte interagere med musikk som tente noe i meg.
Skala-nerding
Etter flere år som intens «Guitar Hero»- og «Rock Band»-entusiast, var det en åpenbaring da «Rocksmith» endelig ble utgitt i Europa for et drøyt år siden. Etter flere år som hobbymusiker på lavt nivå, kunne jeg nå plugge den støvete gitaren i konsollen for å lære meg litt ordentlig musikk.
Selv om spillet hadde sine svakheter – som et kronglete menysystem og massivt etterslep på lyden ved enkelte oppsett – elsket jeg det!
Hvordan kunne jeg ikke falle fullstendig for spillet som endelig fikk meg til å nerde skalaer, og ikke minst lærte meg soloen i «More Than a Feeling»?
Stramt og profesjonalisert
Som indie-yndlingen, med fersk kontrakt i lomma fra et stort plateselskap for å følge opp en lovende debut, er «Rocksmith 2014» profesjonalisert, polert og strammet opp på de fleste måter.
Resultatet er så nært perfekt det var lov å håpe på.
Den mest iøynefallende forbedringen er overhalingen av menysystemet. Det meste er intuitivt og attraktivt i denne omgang, mens lastetider i hovedsak er fraværende. Låter kan sorteres etter det eller meste av kriterier, og man kan også sette opp lister med egne favoritter.
Borte er altså det meste av hindre mellom aspirerende musiker og låtene han eller hun ønsker å jobbe med. Etter å ha gjennomført sangen får man ofte også hjelpsomme forslag til ting å terpe på videre - som akkorder man ofte sleiver med, eller teknikker man ofte bommer på.
Sliter man med et konkret parti underveis er det bare å trykke på en knapp for å sømløst bli transportert til læringsverktøyet, «Riff Repeater».
Rockestjernen «Riff Repeater»
Og det bør virkelig ikke herske mye tvil om at det er denne funksjonen som er den store stjernen i dette showet.
I tillegg til den åpenbare tilgjengeligheten, har dette blitt et langt mer effektivt og fleksibelt verktøy enn det noensinne var i forgjengeren.
Man velger hvilket utsnitt av låta man ønsker å terpe på, tempo og kompleksitet. Man kan så spille seg opp i hastighet og/eller kompleksitet, til man føler man mestrer riffet eller soloen man jobber med godt nok.
Når man føler seg ferdigøvd hopper man tilbake til den ordinære spillinga like lett som man forlot den.
«Riff Repeater» kan også brukes til mer generell justering om man føler spillet har undervurdert eller overvurdert gitarferdighetene. Vanskelighetsgraden blir på denne måten helt og holdent opp til spilleren.
En relativt smart lærer
Den dynamiske vanskelighetsgraden som dominerte læringen i det første spillet, vender også tilbake her. Forskjellen er at der forgjengeren fortløpende slengte mer avanserte tabulaturer etter deg i takt med at du mestret låta – ofte med desorienterende resultat – ventes det nå med å modifisere tabulaturene til riffet har gått en runde.
Slik rekker man å manne seg opp litt, mens du slipper ubehagelige overraskelser i parti du bare såvidt har rukket å få kontroll på.
Det virker også som terskelen er langt høyere for å justere spillere ned i vanskelighetsgrad. Dette gjør at man kan terpe litt ekstra på nivået man er i – før «Rocksmith» bestemmer seg for å gjøre ting lettere igjen.
I sum gjør disse justeringene at det kan ta litt tid å naturlig spille seg opp til den kompleksiteten man ønsker. Noe stort problem er dette imidlertid ikke da den manuelle kontrollen man sitter med i «Riff Repeater» alltids kan brukes til å overstyre automatikken.
Etter hvert som spillet begynner å få ferten av din indre rockegud justeres også det generelle mestringsnivået på låtene man enda ikke har spilt, slik at du slipper å få følelsen av å starte fra børjan på hver nye sang.
Ansvar for egen læring
En ting som er fjernet siden sist er den omdiskuterte karrieredelen av spillet. I denne skulle man spille seg gjennom spillets låter i bolker, fra enkle sanger og lave krav til man til slutt måtte hanskes med spillets vanskeligste låter og skyhøye krav.
Dette samtidig med at du akkumulerte poeng og steg i imaginær stjernestatus.
Det var et enormt lite velutviklet system, og det kunne være irriterende å måtte stange på en låt man ikke ønsket å mestre for å komme seg videre i modusen.
Jeg tar meg allikevel i å savne dette aspektet med serien, da det tvingte meg til å spille låter og lære grep og teknikker jeg normalt ikke ville tenkt på.
Det ble også en måte å måle fremgang, det slengte overraskelseslåter på meg som belønning etter velspilte sett, jeg fant ting å glede meg over i sanger jeg i grunn ikke likte mens spillet «lurte» meg til å spille ting om igjen på stadig høyere vanskelighetsgrad.
I «Rocksmith 2014» er alt opp til deg. Du får noen generelle mål du kan følge, men disse er bare unntaksvis basert på låtmestring, og synes mest opptatt av å lære deg opp i spillets systemer.
Mesteparten av tiden bruker man slik i «Learn a Song»-modusen, hvor det eneste konkrete målet er å øke mestringsnivået på hver enkelt låt.
Inne i selve låtene er også poengsummer og korresponderende indikatorer fjernet, mens det er gjort mer plass til et renere brukergrensesnitt med klarere spilletekniske indikasjoner.
Det er en «Guitar Hero»-aktig «Score Attack»-modus å finne her med ulike vanskelighetsgrader, poengfokus og muligheten til å falle ut. Da denne måten å spille på ikke følger spillerens mestringsnivå (av naturlige årsaker), vil nok denne også reduseres til et mindre naturlig valg for de fleste.
Om du syntes forrige «Rocksmith» ble for mye læringsverktøy og for lite spill, er det med andre ord liten grunn til å plukke opp dette.
Kjente navn og få overraskelser
Som den mer påkostede oppfølgeren kan også «Rocksmith 2014» i denne omgang klaske et langt mer imponerende låtutvalg i bordet, noe som faktisk ikke er den entydige positive faktoren man skulle ha trodd.
Altså, man kan si hva man vil om Slayer og Satriani, men de er ikke nødvendigvis så innmari morsomme å spille. Her vil selvfølgelig personlige preferanser ha svært mye å si, men jeg tar meg uansett i å savne de positive overraskelsene og den eklektiske indierocken fra det første spillet.
At utvalget nå er sjangermessig bredere, fra visesang til teknisk prog-metal, er imidlertid udelt positivt. Det samme er det at grunnpakka nå også tør å slenge større utfordringer etter spillerne.
At det i denne omgang er færre nybegynnerlåter kan være et tankekors om man vurderer å plukke opp dette som sitt første «Rocksmith»-spill, men den uendelig fleksible vanskelighetsgraden nevnt over gjør mye for å bøte på dette.
Det skal også legges til at låtutvalget som er tilgjengelig via nedlastning har vokst seg rimelig imponerende i tiden etter det forrige spillet. Om Ubisoft klarer å følge opp dette videre, er det lett å se for seg «Rocksmith» som en sentral plattform for spillinteresserte gitaraspiranter
Det at du også kan overføre de aller fleste låtene fra det første spillet mot en liten avgift, og benytte deg av det utvidede læringsverktøyet på disse, er også svært gledelig. Det samme er at alt man har kjøpt av låter automatisk er gjort tilgjengelig i oppfølgeren.
Kan spill gjøre deg kreativ?
Fram til nå har «Rocksmith» primært fungert som en interaktiv tabulator, eller en avansert notebok. Selv om man plukker opp enkelte teknikker og akkorder underveis, lærer spillet deg primært å spille låtene som inngår i pakka.
Dette gjør Ubisoft mye for å bøte på med å nå inkludere «Session Mode». Her velger man hvilket type backingband man ønsker, hastighet, grunntone og skala. Man ser tonene som harmonerer med valgte skala nederst på skjermen, mens resten av det musikalske helt og holdent er opp til deg.
Nok en gang er det fleksibiliteten som er i førersetet. Om du vil dra bluessoloer akkopagnert av banjo og el-trommer, mens regnet fosser ned i bakgrunnen, er det fritt fram. «Bandet» gjør også en imponerende jobb med å følge intensiteten i spillingen din slik at du selv kan styre retningen på stykket til en viss grad.
«Session Mode» er slik ikke bare et utmerket verktøy for å plukke opp improvisasjonsferdigheter på egen hånd, men det fungerer også godt som opplæring i grunnleggende skalaer. Det er utrolig hvor mye mer motiverende og lærerikt det er å høre disse bli satt i en musikalsk kontekst.
En grundig lærer
Alt dette knyttes til en omfattende og ikke minst valgfri og tilpasningsdyktig læringsdel, som strekker seg fra hvordan man skal feste gitarreima og holde gitaren til jazz-akkorder og tohånds-tapping.
Disse følges av instruktive videoer og eksempler man selv kan prøve seg på.
«Guitarcade»-modusen som knytter gitarspilling til enkle og mer tradisjonelle spilltyper, vender også tilbake, men har også fått seg en solid ansiktsløftning. Selv om de fleste av disse småspillene tester kjedelig basiskunnskap som bånd og strengplassering, er dette gode utgangspunkt for nybegynnere – både for å mestre selvet spillet og instrumentet sitt.
Selv har jeg fått mye ut av spillene som trener opp akkord-memorering og øker hastigheten på akkordskiftene. Spillene som dreier seg rundt skalatrening har også vært nyttige.
Å knytte poengsummene man kan oppnå her mot achievments/trophies og highscore-lister er også en liten genistrek som bare øker motivasjonen til å mestre både spillene og de korresponderende teknikkene.
At disse også er kledd opp i herlig retro-estetikk skader selvfølgelig heller ikke - se bare på «Return to Castle Chordead», en åpenbar hyllest til lærings-klassikerene i «Typing of the Undead»-serien, komplett med begredelig stemmeskuespill og overdreven patos.
For å runde av pakka inkluderes det også guider til alternative stemminger man kan leke seg med samt en robust amp-simulator, med sponsede pedaler og forsterkere.
To advarsler til slutt: Selv om etterslepet på lyden – som rettmessig ble kritisert i forrige omgang – oppleves som noe strammere nå, vil nok dette alltid være et uløselig problem heftet ved lydoverføring via HDMI. Med eksternt surround-anlegg fungerte derimot det meste helt optimalt hos meg. Analoge kabler er anbefalt, men forsterkeren min håndterte dette godt enten jeg benyttet meg av HDMI eller optisk kabel.
Et mer uventet problem, som jeg ikke opplevde i det forrige spillet, var at den ene gitaren min produserte for lav lyd i forhold til hva spillet trengte for å fungere optimalt .Det meste var fortsatt fullt spillbart, men jeg merket at enkelte toner ikke registrerte om jeg ikke hamret ekstra hardt på de lyseste strengene.
Dette tuller også litt med session-modusen, som justerer intensiteten til backingbandet etter spillingen din.
Jeg vil tro at sistnevnte problem er mulig å løse med en softwareoppdatering, og like gjerne kan ha noe med intoneringen av gitaren min å gjøre, men det kan fortsatt være verdt å ha i mente før man gjør investeringen.
Alle forbedringer til tross, det å lære seg et instrument er fortsatt ingen enkel oppgave. «Rocksmith 2014» krever derfor langt mer arbeid og dedikasjon enn alt annet du måtte finne på å putte i konsollen din.
Når det er sagt er det vanskelig å tenke seg mer underholdende og effektive metoder for å lære seg gitar eller bass på egen hånd. Spillet fungerer også som en utmerket motivator mens det samtidig inneholder det meste du trenger å vite hva ulike teknikker og akkorder angår. At utvikleren nå også har begynt å eksperimentere med backingband styrt av kunstig intelligens er også vanvittig spennende.
Men det aller, aller viktigste er at jeg bortimot kan garantere at om man først hopper inn i dette med hud og hår, vil man få flerfoldig igjen for det. Mer skryt enn det er det vanskelig å gi.
