(PressFire.no): Vi er tilbake i Europa på 1700-tallet. Midt mellom brennende landsbyer og praktfulle tyske slott.
Jakten på det legendariske sverdet Edge tas opp igjen, 17 år etter det forrige spillet.
Slåsskjempene er blitt vesentlig eldre, men vi møter også en skokk nykommere som har tatt opp foreldrenes kamp mot Nightmare og hans lakeier.
Det var ikke mange som forventet at det kom til å bli laget en oppfølger til denne serien, til tross for gode salgstall sist gang. Men etter sterkt press fra produsenten av «Tekken»-serien, og fansen, annonserte de omsider «Soulcalibur V» i fjor.
Fokus på forsvar
Spillet følger i hælene av flere store slåssepillutgivelser de siste årene og det merkes med tanke på forbedringene.
Selv om det ikke er mange angrepskombinasjoner å velge mellom i forhold til «Tekken», merkes det at utviklerne har satt fokus på at et godt forsvar vinner kamper.
Med den oppussede Guard Impact-funksjonen, kan duellantene snu forsvar til angrep i løpet av et øyeblikk.
Både denne funksjonen og Just-funksjonen utføres ved å trykke på blokkeringsknappen i det et slag treffer deg, og gjør spillet litt mer balansert når det kommer til å være på defensiven. Jeg ble mektig imponert når jeg så CPU-motstanderen snu dødsstøtet vekk fra seg – og i stedet ende opp på offensiven. Noe som kulminerte i et stykk spiddet spillfigur.
Men den mest merkbare forskjellen fra forgjengeren er at utviklerne har satt inn en «åler». En overraskelse med spillmekanikken.
Denne fyller seg opp underveis i duellen og åpner opp muligheten for et superangrep.
Her virker det som utviklerne har forstått at spillere liker muligheten for å kunne snu kamper med kun ett angrep, og har fulgt i fotsporene til «Street Fighter». og «BlazBlue»-seriene.
Lek med dukker
Spillet ser veldig pent ut, spesielt detaljene på de forskjellige figurene. Dette merkes også i spillets mest solide modus, Creation Mode.
Her får du muligheten til å designe din egen figur ned til den minste detalj.
Med hundrevis av kombinasjoner og flere våpenstiler, er det her «Soulcalibur V» virkelig skiller seg ut fra konkurrentene. Her har undertegnede brukt flere timer på å lage sine egne figurer.
Denne modusen var allerede en hit i de forrige spillene, og denne gangen har den blitt enda dypere.
Nå kan du endre størrelse på slåsskjempen din, gjøre han eller hun overvektig og har muligheten for å kunne legge til en demonisk klang i stemmeleiet deres. Når man da i tillegg kan sette på katteører, utruster med ekstra pistoler eller en usedvanlig fjong hodepryd, vinner «Soulcalibur V» automatisk prisen for beste kostyme blant slåssespillene.
Mest fokus på online
Dette settes enormt stor pris på med tanke på at andre spill heller baserer seg på å kunne modifisere kostymer ved å ta seg betalt for det i form av nedlastbart materiale.
Jeg kan avsløre så langt at jeg har selv forsøkt å lage både Hulken, Harry Potter og Ronald McDonald i denne modusen, og gleder meg til å kunne lage enda flere fantasifulle kreasjoner.
Den største skuffelsen derimot, er nok spillets mangel på historie og utfordringer som spillere kan bryne seg på egenhånd. Utviklerne har mye interessant historisk materiale de kan ta utgangspunkt i, men satser heller på å fortelle en historie som ikke klarer å engasjere meg helt.
Med tanke på utfordringer er det lite å tilby etter at du har spilt gjennom historien. Det kan virke som at utviklerne vil fokusere mest på onlinedelen ved å tilby titler du kan vinne i enspillermodusene, som du deretter kan legge til på onlineprofilen din når du slåss på PSN eller Xbox Live.
Spennende tidsperiode
«Soul Calibur V» tar utgangspunkt i en nykommer i serien, Patroklos, en gresk kriger som bekjemper personer som er påvirket av det onde sverdet, Soul Edge.
Underveis møter Patroklos både gamle kjenninger fra serien og deres etterkommere. Her er det mange fans av serien som kan føle seg litt sveket av utviklerne.
Siden serien er satt 17 år etter forgjengeren har mange av figurene blitt erstattet av både deres barn, og studenter av deres kampstil.
Både Kilik og Taki har blitt byttet ut med en pubertal versjon av seg selv, og andre ikoniske slåsskjemper som Talim og Zasalamel er ikke-eksisterende i denne versjonen.
Selv om de mest populære figurene er med, føles det ikke helt som «Soulcalibur» når man mangler de mer eksotiske våpenstilene.
Svak historie
Etter å ha spilt meg gjennom historiemodusen i fjorårets «Mortal Kombat», har jeg alltid hatt et lite håp om at andre slåssespill ville begynne å gjøre det samme som NetherRealm Studios gjorde med sin serie.
Å forsøke å fortelle en historie ved å bruke alle spillfigurene i mytologien, og prøve å skape en god handling, er noe alle slåssespill kan vinne på.
Med tanke på alle de forskjellige historiene som vrimler i «Soulcalibur»-serien, er det vanskelig for en uinnvidd å forstå mye av hva som skjer.
Historiemodusen her er veldig svak. Den fortelles gjennom noen kjedelige bildeplakater og en filmsekvens i ny og ne. Man får byttet figur underveis i historien fra Patroklos til noen av de nye figurene, slik som Z.W.E.I og Pyrrha, søsteren til protagonisten.
Men ikke spør meg om hva som skjer videre fordi jeg husker rett og slett ikke. Historien var uengasjerende fortalt og det hele var over i underkant av en time.
«Requiescat in Pace»
Som tradisjon har også utviklerne denne gang laget plass for en gjesteopptreden, nemlig den italienske snikmorderen Ezio Auditore kjent fra «Assassins Creed»-serien.
I forhold til forgjengeren hvor vi fikk besøk av Yoda, Starkiller og Darth Vader som overhodet ikke passet inn i serien, får vi nå en spillfigur som jeg ikke hadde nølt med å tro var laget av «Soulcalibur»-utviklerne.
Ezio føles mer tidsriktig i serien og kampstilen hans er utrolig interessant å se på. Med både skjulte kniver, pistol og sverd, føles han som en hvirvelvind med angrep. Dessverre så er også Ezio den eneste du ikke kan modifisere i Character Creation Mode.
Character Creation Mode er det store trekkplasteret i spillet og vil gi deg flere timer med underholdning. Med muligheten til å lage din egen spillfigur og bruke den til å slåss på PSN og Xbox Live, åpner dette opp for muligheter for drømmekamper mellom kopier av figurer du ikke forventer å se sånn som for eksempel Sub-Zero mot Ronald McDonald eller Hulken mot Harry Potter.
Dette er en oppfølger som gjør alt riktig, men utviklerne har ikke våget å tenke litt utenfor boksen når det kommer til presentasjon og innhold. De har laget et solid spill som både føles og ser pent ut, men som skorter litt på muligheten for spillere å kunne engasjere seg dypere inn i «Soul Calibur»-universet.
«Soul Calibur V» er definitivt relevant igjen i slåssespillsjangeren, men det blir spennende å se om spill som «Street Fighter x Tekken» og «Tekken Tag Tournament 2» kan redusere serien til å bli sammenlignet med de mindre populære spillseriene om å være the best of the rest.
NB! «Soulcalibur V» lanseres til Xbox 360 og PlayStation 3 den 3. februar.
