Stappa med så mye spenning, at vi nesten hørte hjerteslagene til sidemannen

LOS ANGELES (PressFire.no): – Skapningen i «The Last Guardian» er en slags blanding av forskjellige kjæledyr du kan ha hjemme.

Og med sånne dyr er det også typisk: når du skal vise trikset man har lært dyret, til venner, så nekter dyret å gjøre som planlagt.

Her finner du flere E3-nyheter, intervjuer og tester.

Sto opp fra graven

Vi sitter i et rom hvor du nesten kan høre hjerteslagene til naboen.

Fremst i lokalet står Fumito Ueda – mannen som har skapt de elskede spillene «Ico» og «Shadow of Colossus». De siste seks til åtte årene har han jobbet med «The Last Guardian», spillet som nærmest sto opp fra graven under årets E3-spillmesse i Los Angeles.

Nå er han endelig klar for å vise spillet sitt igjen. Det kommer til PlayStation 4 neste år.

Under presentasjonen får vi se Ueda spille en liten seksjon som også til slutt overlapper med det som ble vist under pressekonferansen (se deler av dette i videovinduet).

‍

Smertehyl

Ueda forteller at gutten er kidnappet under mystiske omstendigheter og at han møter det rare dyret i noen eldgamle ruiner.

Gutten vekker dyret til live og oppnår umiddelbart kontakt. Det er tydelig at de har et slags bånd.

Når gutten trasker rundt dyret, følger det med på bevegelsene.

Til slutt begynner Ueda å klatre opp på dyret, og finner spyd som sitter i ryggen. Han begynner å dra ut spydet før det lyder et smertelig hyl fra «fuglekattedyret» og det flyr et par fjær ut i lufta.

Det sitter et spyd til i kroppen, som blir fjerna.

Nå begynner den store kroppen å bevege på seg, det er imponerende hvor livaktig vesenet faktisk er. Det responderer på den vesle gutten slik du forventer at en katt eller en hund ville gjort med eieren sin. Ueda styrer inn i et hjørne hvor det ligger en slags tønne og plukker den opp med begge hendene. 

‍

Hils på Trico

Gutten kaster tønna og dyret hugger til, men bommer. Den treffer nebbet, men blir

– Noen ganger bommer den, kommer det tørt fra Ueda via tolken.

Andre gangen treffer tønna gapet, og blir knasket opp og svelgt.

Vi får vite at dyret har et offisielt navn: Trico. Og Trico begynner å bevege seg rundt det relativt lille rommet, og strekker seg opp langs veggen mot en åpning.

Ueda hopper opp på ryggen og begynner å klatre oppover dyret, noe som har klare likheter med hvordan du klatrer de svære beista i «Shadow of Colossus». Men Ueda kommer ikke langt før dyret går ned på alle fire igjen. Han må begynne på ny. 

‍

Ingen tam pusekatt

Det er her at Ueda trekker paralleller til kjæledyr du bygger forhold med, som kanskje ikke adlyder når du skal imponere vennene dine. 

Han påpeker også at selv om de er inspirert av kjæledyr du kan ha hjemme, så har det kvaliteter fra et villdyr.

Etterpå stiller han seg ved siden av Trico og hopper opp og ned noen ganger, mens dyret tilsynelatende med hvilepuse følger med. Til slutt velger dyret å reise seg opp mot veggen igjen, og lager en slags stige som gutten kan klatre på for å komme til utgangen.

Du føler vekta

Ganske umiddelbart slår det meg hvor enormt atmosfærisk «The Last Guardian» er, og hvordan Ueda har en evne til å vektlegge detaljer man sjelden ser i spill.

Animasjonene til det store dyret er utrolig nyanserte, hvor man virkelig føler størrelse og vekt.

I tillegg er lydene fra Trico en kompleks blanding av dyp grynting, hvesing og rovfugllyder – det gir et svært overbevisende inntrykk av at dyret er levende, og den rare kombinasjonen av dyr er plutselig ikke så usannsynlig.

Dyret har også noe barnlig, eller «pubertalt», over seg – bevegelsene kan være både grasiøse og klossete. 

‍

Samarbeid

Ueda forklarer oss i den lille forsamlingen at man må utnytte de forskjellige styrkene til de to kompisene: gutten har hjernen (deg), og er smidig. Trico har fysiske kvaliteter, og spillskaperen avslører at mye av poenget med spillet er å finne ut hvordan de skal løse ting sammen.

Gutten kommer seg ut av rommet han var fanget i sammen med dyret, og har klart å lokke til seg Trico ut av fangehullet. Ute befinner de seg på en liten plattform høyt over bakken, men midt i store komplekse ruiner.

– I alle mine spill tar jeg bruk høyde som et virkemiddel, forteller Ueda.

– Det har jeg også gjort denne gangen. Det er flere grunner til det, men én av dem er hvordan det gir spilleren spenning.

Han forklarer videre at gutten blir sårbar. Han er liten og maktesløs, men at Trico gir ham en slags trygghet.

Vi spør ham om hvorfor dette med vennskapsbånd går igjen i spillene hans.

– Det er mer eller mindre sånn fordi dette er spillet jeg selv ville lagd om jeg fikk valget, sier Ueda.

– Denne typen forhold er også det første som kommer til meg når jeg setter med ned for å tegne konsepter. 

– I de fleste tilfeller er det en ukjent eller fiktiv figur jeg har tegnet i hodet, og så prøver jeg å finne ut hvordan jeg skal relatere til dette som en spiller. Hvordan jeg kan lage dette til en opplevelse jeg kan like.

En vitamininnsprøyting

Om spillet er bra eller ikke, vet vi selvsagt fremdeles ikke, men noen ting utkrystalliserer seg. Ueda og gjengen klarer å bygge forhold som virker betydningsfulle på rekordtid sammenlignet med nesten resten av verden.

Det tar bare minutter før du kjenner en kobling til det gigantiske kjæledyret. 

Og selv om maktbalansen klart er i favør av Trico når det kommer til ren fysikk, merker man en slags kjærlighet tilbake.

Han forklarer videre at den største utfordringen med å lage spillet handler nettopp om dette forholdet – å få Trico til å fungere i trange områder, og at den kunstige intelligensen fungerte sammen med gutten.

Ueda avslører også at den ekstremt lange utviklingstiden har vært svært utfordrende for motivasjonen til utviklerne, men at forventningene og støtten fra fans har holdt dem gående.

Han nevner spesielt årets E3-kunngjøring, og responsen som en stor vitamininnsprøyting for å lage spillet ferdig.

«The Last Guardian» skal lanseres til PlayStation 4 en gang neste år.