(PressFire.no): Lysporet er fantastisk der kameraet sakte sveiper over broen på gode, gamle NCC-1701. Grafikken ser slett ikke verst ut, både på selve broen og folkene på den – de har tilsynelatende greid å overføre alle de nye skuespillerne over i spillform.
«STAR TREK» er det eneste som lyser mot meg, og jeg kjenner jeg nesten får gåsehud. Kan det være sant? Har de virkelig lagd et skikkelig Trek-spill basert på det «splitter nye» universet?
Skal jeg endelig få tråkke rundt på Enterprise som Jim Kirk, løse diplomatiske utfordringer, banke en og annen p’takh med foldede håndslag og utforske hvordan Starfleet og føderasjonen har taklet tapet av Vulcan?
NEI.
Glem det. Hvorfor skulle utviklerne legge tid og penger i et slikt spill når vi allerede har «Star Trek Online»? Et spill som har ypperlig romkrigføring, interessante plasser du kan utforske og et lass med både kule quests og mengder av fanservice – dog på den andre siden av tidslinjen opprettet av den siste filmen.
Det eneste folk generelt sett har hatt å utsette på spillet «Star Trek Online» er de forbaskede bakkesekvensene, hvor spillet brått blir et av de sedvanlige actionspillene hvor du lener deg bak hindringer og skyter laserstråler på fiender.
Og gjett hva, utvikler Digital Extremes har tydeligvis sett for seg at dette er noe folk vil ha mer av, så de har like gjerne klemt ut denne digitale driten av et spill.
Oppgulpa historie
Du velger om du vil styre kaptein James T. Kirk eller hans nestkommanderende Mr. Spock, uten at det betyr så veldig mye akkurat hvem du velger.
Det legges med dette opp til at du bør spille med en venn, og om du velger å gå solo så må du drasse med deg en elendig datastyrt motpart.
Historien er like halvkjip som den er dårlig gjennomført: Den oppsatte kolonien på New Vulcan har kjørt en rekke tester på en eksperimentell måte å få energi fra en stjerne på – men uheldigvis har dingsen de bruker til det også evnen til å åpne en rift i universet.
Gjennom denne riften kommer det en mektig og livsfarlig fiende fra millioner av lysår unna. Denne rasen kaller seg for … Gorn. Det er med andre ord din jobb å banke disse ugly øglene, sprenge dingsen som åpner riftene og ikke minst redde New Vulcan.
Noe skurrer.
Nerd alert!
For de som liker Star Trek fra før er det vanskelig å se for seg at Gorn-rasen er de som så overdrevent har lyst til å ta for seg av universet.
Ikke bare holder de til like «borti gata», ikke langt unna føderasjonens «luftrom», men de er også en intelligent rase som like gjerne bruker lureri for å oppnå sine mål som ren kraft.
Det er ikke sånn at de har vært med i veldig mye av Star Trek, men de er en etablert rase med en bakgrunn og ikke minst en kult-appell hos fansen (mye takket være denne hysteriske sekvensen).
Skivebom av utviklerne!
Skyt-og-dukk-og-skyt
Men greit, la oss si at de plutselig er en ukjent rase fra den andre siden av universet, og at de plutselig nå består av en rekke underraser som driver slaveri av alt og alle de kommer over.
Det vi sitter igjen med, og spesielt for de som ikke er store nok fans av franchisen til å vite om rasen, er en actionfest der du gønner ned rom-firfisler fra bak hoftehøye murvegger.
Ofte kan du få disse veggene til å poppe ut av bakken ved hjelp av scanneren du har med deg. Det skriker ikke akkurat av originalitet på noen som helst plan.
At kontrollene ofte hindrer deg i å komme deg videre på grunn av både knapper som har to funksjoner samtidig, eller en medhjelper som plutselig ikke lenger er med deg fordi han satte seg fast i noe polygonsuppe tidligere på banen, hjelper ikke.
Noen kule deler
Det merkelige er at spillet ved et par-tre anledninger greier å være grisefett.
For eksempel får vi sett hvordan turbolift-systemet fungerer der heisene flikker av gårde frem og tilbake og må unngås dersom du ikke vil bli most, samtidig som du jager en kamuflert Gorn gjennom store deler av Enterprise.
Jeg tar meg selv i å glise litt når du må bruke det interne brannslukkingssystemet for å oppdage ham, eller når du stuper gjennom verdensrommet fra et skip til et annet med lite annet enn en romdrakt som beskyttelse.
Men det spiller så liten rolle når det igjen og igjen bare ender opp med å være en «skyt fra bak dekning»-variant vi har sett en milliard ganger før.
At samtlige våpen du finner er verre enn normal-phaseren din hjelper ikke på variasjonen heller, kombinasjonen «stun» og «kill» (eller et slag) tar luven av 85% av fiendene uten problemer.
Scanning ...
Apropos variasjon: Håndscanneren jeg nevnte har også den fortreffelige muligheten til å hacke terminaler og dører, slik at du kommer deg videre.
Disse sekvensene tar alt fra 15 sekunder til nesten minuttet, og bryter opp actionsekvensene noe til de grader.
Alt bremses ned til full stopp idet du står og fikler med diverse «koble sammen to dotter med en linje» og «match to like bølgelengder, fem ganger»-varianter. De er håpløst repeterende, men det bryr ikke utviklerne seg nevneverdig om.
Greit nok at det kan være fin variasjon enkelte steder, og til og med logisk rent designmessig om bord på Starfleets egne romskip og stasjoner, men utviklerne har ukritisk strødd om seg med obligatoriske hackebiter OVERALT.
Buggy mess
Det er ikke et stykke godt håndtverk dette. Musikken er bra nok, men flere plasser skinner det gjennom både bugs og tåpelige småfeil. Kirk og Spock flyr gjennom hverandre alt for ofte, selv under forhåndsprogrammerte deler av spillet.
Noen har sittet og testet spillet før slippdatoen, sett Spock stille seg opp og kjøre begge armene gjennom Kirk for å åpne et av spillets svært mange dører (igjen og igjen), og tenkt «Dette holder. Jeg er fornøyd med dette».
Det er rett og slett ikke bra nok.
At de evinnelige hacke-sekvensene popper opp tre-fire-fem ganger innen få minutter selv på helt andre planeter på den andre siden av universet, gjør også at jeg som regel sitter med en varierende grad av frustrasjon i kroppen.
Stemmeskuespillet er overraskende nok helt topp (spesielt Chris Pine imponerer som Kirk), men også det trampes i bakken av ansiktsanimasjoner som lett utklasses av en hånd i en sokk.
Det er ikke mye ektefølelse i brølet fra kapteinen når fjeset er hugget ut i stein med et permanent halvsmil og har en kjeve som flyr opp og ned som en løs hengsel i et jordskjelv.
Takke seg til
Jeg hadde så lyst til å like dette, men når jeg ser hvor fantastisk mye utviklerne bommer på selv de enkleste ting, og ikke minst hvor «meh» det hele føles.
Ikke er dette for fans av seriene, for utviklerne har (med vilje?) gitt blanke i å prøve å få til det både de gamle seriene og de nye filmene tilbød.
Og ikke er dette for fans av Sci-fi-skytere heller. Til det er spillmekanikken i spillet for dårlig, historien for uinteressant og i tillegg utkonkurreres det av svært mange andre spill som gjør alt bedre.
Live short and fail, ekle spillkvaps.
