(PressFire.no): «Dette er jo lovende», var noe av det første jeg tenkte.
Det særegne ørkenlandskapet får tankene over på Sergio Leone, men forsvinner fort i og med at «ponniene» er bygget av stål. Og da er vi heller over på Bon Jovis «... on a steel horse I ride».
Estetisk sett minner det mer om «Firefly» og «Dark Tower»-serien til Stephen King, blandet med «Starcraft» og åttitallstegneserien «Bravestarr».
Tredjepersons skytespillstrategi
Men starten på «Starhawk» er flislagt med lovende elementer som aldri når opp til sitt fulle potensial. Forrige gang vi hørte fra denne serien, var det luftakrobatikk blandet med et tredjepersons skytespill.
Nå gaper de også over sanntids strategispill.
Med andre ord har du muligheten til å sette opp bygninger midt i kampens hete, tenk «Battlezone» eller «Command & Conquer: Renegade». Trenger du en rakettkaster? Sett opp ditt eget uthus med forsyninger. Føler du for litt luft i håret? En landingsplattform med en transformerende flyverobot er klar på din kommando.
Alt strategen i deg måtte begjære koster såkalt rift-energi, som du får tilgang på gjennom spesielle «brønner». Ved investering ramler de ned fra himmelen og i bakken med et smell, før de bygges automatisk. Tenk animasjonene i «StarCraft».
Mangler progresjonsfilosofi
Men når de skal få alt dette til å fungere i en form for god progresjon, snubler de i selve spilldesignet. Oppdragene bærer preg av å ikke kunne følge opp ambisjonene – ikke bare er de relativt korte, men de mangler ofte også utfordringer.
Og idet du har begynt å få hodet rundt strategielementene blandet med skytespill, dras du ut i verdensrommet for å slåss i heftige flykamper. Dermed får spillet heller aldri den progresjonskurven som virkelig kunne ha løftet opplevelsen.
De har for dårlig tid, og det finnes ingen naturlige overganger til neste sekvens eller oppdrag. Derfor føles det bare som en haug med usammenhengende brett, kuet av kompromiss.
Spillet finner aldri rytmen. Utviklerne hadde gjort det lettere for seg selv om alt bare foregikk på én planet, for du har jo fremdeles muligheten til å fly. Sammen med elementer fra «Borderlands» kunne det blitt en fantastisk opplevelse.
Utover spillet får du nye tilskudd av bygninger, men selve oppdragene og designet krever ikke nødvendigvis noe særlig av dem.
Bibelhistorie i verdensrommet
Det er derfor vanskelig å finne en ordentlig motivasjon i selve enspillerdelen, foruten neste episode i en billig og kvasi-animert tegneserie som forteller en anemisk frijazz- og science fiction-versjon av bibel-historien om Kain og Abel.
Rift-energien eller mana-en spiller hovedrollen i en yin/yang-ladet fortelling om korrumperte sjeler.
På sitt beste oppstår det flotte øyeblikk som blander alle disse elementene. For av og til nyter du en form for frihet innenfor rammene, hvor du står fri til å finne egne løsninger. Men selv her skal det ikke mye fantasi til for å forestille seg en bedre bruk av dem. De utforsker aldri mulighetene eller utfordrer deg på noen skikkelig måte.
Sånn sett ligger alt bedre til rette for at flerspillerdelen blir magisk, og det er delvis rett. For når 32 spillere tar alle disse elementene til nettet, oppstår det noe fantastisk. Du får en slags tower defense, blandet med elementer fra «Tribes» og «Battlefield».
Dessuten har onlinedelen problemer med balansering. Selv om områdene kan være store, er det ganske mange deler som nærmest blir ubrukelige. De som blir flinke til å fly, styrer stort sett hele nettdelen med jernhånd.
Det stikker litt å se mulighetene som renner ut i sanden. Men tross sløseriet blir det heldigvis aldri dårlig. Her er det plenty med action blandet med lysglimt som pirrer tower defense-nerva mi.
Alle elementene fungerer strålende hver for seg - skytefølelsen er solid, flyvingen er silkemyk med dybde og strategidelen har enorme muligheter. Men spillet mangler den helhetlige foreningen som tar det til en komplett opplevelse.
«Starhawk» er lansert eksklusivt til PlayStation 3.
