Når Spielbergs animerte Tintin-visjon i morgen treffer kinolerretene over det ganske land, er det oppi alle de actionfylte eventyrlighetene lett å glemme at Tintin tross alt er en journalist.
Det som ellers fortoner seg som en fantastisk skattejakt, er i spillversjonen også krydret med såpass mange slåsskamper at det lett kan slås fast at vær varsom-plakaten nok er lagt til side.
Heldigvis er ikke dette et rent actionspill. Bak spillet står nemlig mange av de samme menneskene som har laget «Beyond Good & Evil», noe som umiddelbart øker forhåpningene til at vi kan ha med mer enn bare et vanlig «filmspill» å gjøre.
Prøv deg på et liv som hund
I spillets kjerne finner du et pseudo-2d-spill bygget på gamle tradisjoner, faktisk er det ikke helt ulikt det forrige Tintin-spillet fra 2001, for de som måtte huske det. Du navigerer deg gjennom brettene ved hjelp av løping, hopping, svømming, papegøyeassistert flyving og så videre, akkurat som i en drøss andre plattformspill fra de siste tiår.
Du får også innimellom spille som hunden Terry, som kommer til på områder som er for små for Tintin selv.
Akkurat som i «Shadow Complex» får du i visse brett også bevege deg ut av 2d-rammene ved å løpe innover og utover og ikke bare bortover, men det hele er likevel strengt satt i en tradisjonell sideskroller-ramme.
Du vil også snuble borti noen svært enkle gåter, samt selvfølgelig lassevis med fiender som må håndteres på kløktig vis. Akkurat dette med nedkjempingen av fiender fungerer som en slags gåteløsning i seg selv - som i en fattigmanns-«Arkham City» (også her slås bare fiende i svime) er det visse framgangsmåter som er mer ideelle enn andre, ved at du å bruke omgivelsene effektivt kan tømme et rom.
Nostalgisk ramme
Spillmessig snakker vi ikke om noen tungvekter, det finnes mange bedre plattformspill der ute. Samtidig er det hele presentert i en så koselig og nostalgisk ramme som kler den «nye» Tintin svært så bra.
Selv om det hele er lettspilt og sikkert også lettglemt, er det svært koselig å suse gjennom engelske herregårder, arabiske palasser, store skip og så videre.
Det hele ser faktisk rett så bra ut. Selv om budsjettet på spillet neppe har vært altfor stort, klarer grafikken å leve opp til både de grepene som er gjort i filmen, uten å fjerne seg plagsomt mye fra den velkjente stilen og detaljrikdommen vi kjenner fra Tintin-albumene.
Et element som ikke fungerer så veldig godt, er derimot når plattformsekvensene brytes opp av sekvenser der du skal styre propellfly eller motorsykler, samt kjempe med sverd i noen Haddock-flashbacks til fordums tider. Her er styringen under pari, til tider helt skrekkelig - spesielt i fly- og fektescenene er det hele mer frustrerende og kjedelig enn det er moro.
Dette kunne med fordel enten vært gjort mye bedre, eller rett og slett bare blitt droppet.
Takket være en flott samarbeidsmodus der du og en kompis i tillegg til Tintin kan spille som for eksempel kaptein Haddock, Detektivene Dupond og Dupont eller operasangerinnen Castafiore i en rekke bonusbrett der du trer inn i Haddocks smått psykedeliske drømmer, sikres en grei firer.
«The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn: The Game» er nå lansert til pc, PlayStation 3, Xbox 360, Wii og 3DS. (Vi har testet Xbox 360-versjonen).
