(PressFire.no): Den første utvidelsespakken til «Skyrim» er endelig her, i alle fall hvis vi overser alle modsene som er tilgjengelig for PC-spillere.
Vel, eliten kan kose seg med å ri rundt på My Little Pony eller kjøre bil i Skyrim, mens de venter på at «Dawnguard» blir tilgjengelig for dem.
Xbox 360-brukere har i alle fall tilgang på denne utvidelsen nå, mens PS3- og PC-brukere må vente tålmodig noen uker til.
NB! Les også vår anmeldelse av hovedspillet, «The Elder Scrolls V: Skyrim».
Trenger egentlig «Skyrim» påfyll nå?
Det er et åpent spørsmål om vi egentlig trenger en utvidelsespakke til «Skyrim» ennå.
Ok, et luksusproblem - men hvor mange kan med hånden på hjertet si at de har gjort absolutt alt som kan gjøres i denne vidstrakte provinsen?
Selv har jeg klokket inn over 160 timer i Skyrim siden sist, og har fått min mektige Nord-kriger opp til 53. nivå. Langt fra nok til å ha rukket å utforske mer enn toppen halvparten av hva «Skyrim» har å by på i bedagelig tempo.
Det står ikke på innsatsen.
«Skyrim» er et av de spillene jeg har tilbrakt mest tid med i år, men det er så mye å finne på her at man kunne ha gjort det til en heldagsjobb.
En omfattende forlengelse
«Dawnguard» sklir uansett sømløst inn i dette digre universet, og er en utvidelsespakke sånn som det skal gjøres.
Ikke bare noen lusne flerspillerkart, kostymer eller (host) hesterustninger - men en omfattende forlengelse av spillet man kjøpte. I rak motsetning til noe som bare ble plukket bort fra spillet like før lanseringen, sånn at man har et påskudd for å tyne mer penger av oss i etterkant (hei, Jarvik!).
Utvikleren Bethesda har jobbet med utvidelsen i åtte måneder, så dette er slett ikke et halvhjertet prosjekt.
«Dawnguard» utforsker forhistorien til «The Elder Scrolls» på en interessant måte, og plasserer deg midt oppe i noen voldsomme konflikter. Ikke bare mellom en mektig rase vampyrer og vampyrjegerne i Dawnguard, man må etter hvert også ta stilling til disse blodsugernes bitre familiekrangler og interne maktkamper.
Så dette er egentlig to spill i ett, der man kan oppleve hendelsene fra begge sider av konfliktene.
Vampyrjegere på jakt etter nye rekrutter
Kampanjen starter med at en av vaktene i Solitude tipser meg om at en gruppe vampyrjegere i «Dawnguard» er på jakt etter nye rekrutter (hvis du ikke har nådd opp til tiende nivå ennå er du nødt til å finne tilholdsstedet deres på eget initiativ).
På veien dit møter jeg bondegutten Agmaer, som er veldig ivrig etter å bli vampyrjeger.
Personlig har jeg mye mer lyst til å være vampyr, og ser frem til å tømme den naive bondetampen for blod så fort sjansen byr seg.
Vi kommer til et digert fort gjemt ved Dayspring Canyon, under ledelse av den autoritære vampyrjegeren Isran. Han akter å starte en hel hær for å utrydde de lumske blodsugerne, og sender meg til Dimhollow Crypt for å finne ut hva vampyrene pønsker på der. Han gir meg også en armbrøst, og jeg er litt forbauset over at denne revolusjonerende våpenteknologien ikke har slått an noen andre steder i «Skyrim».
Dette er et pålitelig våpen som fungerer brillefint på alt fra vampyrer til vaktenes
kneskåler. Armbrøsten benytter samme ferdighets-tre som pil og bue, og fyller omtrent samme funksjon. Bakdelen er at man bruker lang tid på å lade boltene.
Hva med en slurk blod?
Etter en utflukt ned i Dimhollow-krypten møter jeg den søte vampyrpiken Serana, som virker overraskende balansert og vennligsinnet til å være en vampyr som har vært innlåst i århundrer.
Jeg velger å hjelpe henne med å komme tilbake til familiehjemmet Castle Volkihar på en øy utenfor Solitude.
Her møter jeg hennes far Lord Harkon, en ond vampyrhersker som Serana har et heller anstrengt forhold til. Herfra splitter historien seg opp i to separate kampanjer, der man enten velger å spille som vampyrjeger for Dawnguard, eller som vampyr.
Sier seg selv at undertegnede valgte sistnevnte.
Som takk for å ha reddet datteren tilbyr Harkon meg å smake blodet hans. Jo, takk som byr. For all del. Tar gjerne en liten slurk.
Jeg forvandles ikke til de pinglete blodsugerne som tidligere har herjet rundt i Tamriel: men blir en demonisk, «renblodig» vampyr-lord – noe som åpner opp et helt nytt skill-tre.
Ingen banale kjærlighetserklæringer
Her kan man utvikle en del praktiske superkrefter, deriblant Power of the Grave, som dobler helse, utholdenhet og magica når man er i vampyrform.
Med Vampire Grip kan man trekke til seg motstandere og kvele dem på Darth Vader-måten.
Sånn ellers får man muligheten til å mane opp en Gargoyle som kampkompis, vekke de døde, forvandle seg til tåke, omgi seg med vampyrflaggermus - eller utvikle overnaturlige reflekser.
Ingen av disse evnene innebærer å glitre som en diamant i sollys, eller sjelfull øyenkontakt mens man deklamerer banale kjærlighetserklæringer til egoistiske tøyter som biter seg i leppa hvert tiende sekund. Men nok om «Twilight».
Man åpner ikke opp disse evnene med å øke i «levels», men ved å drepe folk som vampyr – noe som er en snedig måte å få oss til å benytte vampyrformen mest mulig.
Det suger litt å være vampyr-lord
Her har vi den eneste skuffelsen undertegnede opplevde med «Dawnguard»: å være vampyr-lord er ikke like festlig som jeg hadde håpet på.
For det første tar forvandlingen for lang tid. Det kan gå med ti sekunder på å skifte form fra menneske til demonisk blodsuger (og tilbake igjen) – noe som er en smule plagsomt i kampsituasjoner.
Ved flere tilfeller klarte faktisk kompanjongen Serena å zappe i hjel alle fiendene innen
vampyr-animasjonen min hadde rullet seg ferdig. Så der svevet jeg molefonken og impotent noen centimeter over bakken, omgitt av likene til fiender jeg ikke fikk smakt en bloddråpe av.
Da suger det litt å være vampyr!
Som vampyr-lord beveger man seg dessuten som en full sjømann, og setter seg innimellom fast i trange områder. Vampyr-animasjonen er åpenbart ikke er skapt med hensyn til alle miljøene, men dette er stort sett ikke et seriøst problem. Det er imidlertid plagsomt at man ikke kan plukke opp bytte fra døde fiender, snakke med folk eller sjekke kartet i vampyrform, noe som gjør at man må gå igjennom denne forvandlingen frustrerende ofte.
Skjulte sideoppdrag
Vampyrkreftene er faktisk mest praktiske i sivil form, og blodsuger-nattsynet er et hendig hjelpemiddel når man spankulerer rundt i mørke områder.
Dem er det nok av her: foruten det digre Dawnguard-fortet og Volkihar-slottet utforsker man blant annet et par dungeons, besøker en luguber Skooma-bule og går ned i den dunkle underverdenen Soul Cairn.
Det er også en del skjulte sideoppdrag her: snoker du rundt i bokhyllene i Dawnguard-fortet åpner du blant annet en ny «dungeon».
Vampyrene tilbyr en serie ekstrajobber: enten man må forvandle fattige ungpiker til blodsugere, eller snikmyrde besteborgere for å sette Dawnguard-soldatene i et dårlig lys. I underverdenen Soul Cairn finner man også en del fortapte sjeler som trenger hjelp for å finne roen, samt en selger som gir deg sjeldne spesialvåpen i bytte mot snodige sjele-sopper.
Man blir også kjent med den noble dragekrigeren Durnehviir, som har sin egen historie å fortelle – og tilbyr velkommen hjelp senere. (Ja, jeg prøver være vag her).
Et stjernelag av vampyrjegere
Hvis du raser igjennom «Dawnguard» for å bli fortest mulig ferdig vil du nok klare å fullføre løpet på rundt sju timer, men da går du jo glipp av mesteparten av moroa.
Tar du deg tid, utforsker, snakker med folk og utfører alle sideoppdragene uten stress – da tipper jeg at du har nærmere fjorten timer foran deg. Mer enn mange fullprisspill i disse dager, og du kan trolig doble den tiden igjen hvis du går tilbake for å fullføre historien som «Dawnguard»-soldat.
Bethesda har ikke lagt like mye kreativitet inn i denne halvdelen, men å være vampyrjeger tilbyr sine egne gleder.
Velger man å avvise Lord Harkons mektige blodkrefter fortsetter man historien på lag med Dawnguard. En helt annen greie, der man må rekruttere et stjernelag med vampyrjegere for å «keep all of Skyrim safe for those blodsucking scum» – noe som innebærer å hjelperekruttene med egne problemer først.
Har man allerede blitt forvandlet til varulv av «The Companions» åpner «Dawnguard» opp et nytt ferdighets-tre for hårete beist. Her kan man øke styrke og utholdenhet betraktelig, mane opp is-ulver og kompis-varulver til kamp, samt få mer næring av å snackse på fiender. Som vampyrjeger får man dessuten sitt eget kjæletroll å ta med seg ut på eventyr, og det er jo temmelig badass.
På den annen side, vampyrer kan ta med seg en egen helveteshund som kompanjong, og det er jo nesten like tøft. Rent bortsett fra at min døde, da.
Har Serana vampyr-Tourettes?
Av deadline-hensyn rakk ikke undertegnede å fullføre hele Dawnguard-siden av konflikten, men den er såpass forskjellig fra vampyrhistorien at den fordrer en ekstra gjennomkjøring.
Hvis du er en av dem som gikk tilbake og spilte de forskjellige variantene av slutten til «Fallout: New Vegas» (som meg) vil du garantert også ha lyst til å prøve ut begge sidene av «Dawnguard».
For ordens skyld: selv etter et drøyt halvår i Skyrim har jeg ennå til gode å oppleve noen store tekniske problemer med spillet. Bugs har begrenset seg til at Arcadia’s Cauldron-sjappa i hjembyen Whiterun plutselig forsvant noen minutter, og en gang møtte jeg en liten jentunge som spaserte baklengs. Sånne snodige småting, men ingen systemkrasj eller andre tekniske katastrofer.
Jeg er klar over at slett ikke alle der ute har vært like heldige.
«Dawnguard» har som sagt designsvakheter når det gjelder forvandlingen til vampyr-lord, og et par tilfeller der bildehastigheten dupper veldig. Vampyrpiken Serana er en trivelig kompanjong, men har en lei tendens til å gjenta seg til det kjedsommelige.
På et punkt i historien sa hun «we’re getting close, I’m sure of it!» så utrolig mange ganger at jeg begynner å lure på om hun led av en mild form for vampyr-Tourettes.
Ikke helt på høyde med «Shivering Isles»
Rent bortsett fra sånt fungerer «Dawnguard»-pakka akkurat som resten av spillet for min del: uten nevneverdige problemer eller tekniske raptusanfall.
Det gjenstår å se hva PS3-brukerne vil slite med.
«Dawnguard» er ikke helt på nivå med den monumentale «Shivering Isles»-utvidelsen til forgjengeren «Oblivion», men er fortsatt essensiell for oss som har utviklet et nært forhold til hverdagslivet i Skyrim.
Utvikleren Bethesda er muligens ikke like gode til å fortelle medrivende historier som de er til å bygge opp komplekse verdener. Men selv om dialogen til tider kunne ha vært litt sprekere, gir «Dawnguard» oss overraskende mye ny info om «The Elder Scrolls»-universet. Og alt passer sømløst inn i helheten.
Alle rollefigurene man møter og stedene man besøker i Skyrim er små deler av en massiv spillverden – som med«Dawnguard» har blitt enda litt større, og enda mer fascinerende.
Bethesda har lovet at minst to ytterligere utvidelser er på vei, så veldig tålmodige sjeler kan sikkert vente til en «Game of the Year»-utgave slippes om et år eller to.
Rundt 130 riksdaler/1600 Microsoft-poeng er kanskje en stiv pris for en utvidelsespakke, men man får virkelig valuta for kronene her. Dem som av merkelige årsaker ikke føler seg hjemme i «Skyrim» vil ha liten utbytte av «Dawnguard», men alle oss som trives her vil få akkurat det vi ønsker: enda mer.
La gå at det allerede er nok av nye ting å finne på i Skyrim fra før av. Jeg har for eksempel fortsatt ikke møtt noen snakkende hund!
«Dawnguard»-utvidelsen til «The Elder Scrolls V: Skyrim» kan lastes ned til Xbox360 nå, via LIVE Marketplace, og kommer til PS3 og PC om en måneds tid.
