(PressFire.no): Forestill deg en verden hvor alt er helt hvitt. Hvor det ikke finnes lys eller skygge. Uten konturer og kontrast er du i essensen helt blind.
Velkommen til starten på «The Unfinished Swan».
Når en svane fra et maleri spankulerer ut av lerretet må du, som gutten Monroe, dra inn i en særegen og skrudd eventyrverden for å hente den tilbake. Dermed trer du inn i et eventyr hvor du er armert med en «pensel».
Nå er ikke starten veldig representativ for resten av spillet, men at du skvetter sort blekk for å orientere deg i et konturløst univers skaper en fascinerende mystikk.
Du blir nødt til å ta inn omgivelsene via tolkning av de enkle flekkene på en måte som er uvant i spill.
Du er maleren
Og sprute blekkdråper med bevegelseskontrolleren Move kler spillet godt. I utgangspunktet kan du også klare deg med kun Move-kontroller. Men har du den separate analogstikka, blir det en enda smidigere opplevelse.
Når du begynner å skyte malingdråper inn i det som bare kan beskrives som et interaktivt lerret, skaper du abstraherte omgivelser. Der målet er å kunne orientere deg videre ned i kaninhullet… jeg mener svanehullet.
Men at du maler omgivelsene dine er bare en liten del av spillet, og du introduseres fort for helt andre måter å navigere deg videre.
Likevel er målet å krype lengre inn i en surrealistisk plattformverden hvor blant annet farger, mangel på farger, samt lys og skygge har hovedrollene.
Som en klar drøm
Og det er fort gjort å sammenligne plattformelementene med trappevirtuosoen Escher og «ICO». Men der essensen i «ICO» er å bygge et forhold til rollefigurene, oppleves stemningen og historien i «The Unfinished Swan» mer som en bevisst drøm der oppdagelseslysten og å se noe ekstraordinært er motivasjonen.
I så måte er selve spillmekanikken minimalistisk. Det er ikke mestring som holder verken de grå eller fingrene i sving, men snarere en mystisk estetisk opplevelse hvor du nesten bobler over av pirrende og leken nysgjerrighet.
Mystikkens fristerinne sitter i førersetet og holder deg på gress med tvetydige meldinger du sluker rått.
Derfor faller brikkene fort på plass når spillet fremstår i enestående estetisk drakt. Selv når du skuer over en stor by hvor alle bygninger kun har hvite sjatteringer, og minner mest om en hvitkalket landsby i middelhavet.
Når du da begynner å få grønn eføy til å slynge seg oppover veggene, skapes det vakre bilder av kontrasten mot den fargeløse bakgrunnen.
Spillet er faktisk en mester i å skape øyeblikk du kommer til å huske lenge etter at du har skrudd det av. Uten å avsløre for mye, kan jeg fortelle at det oppstår situasjoner du neppe ville forutsett – det har mer å by på enn å male seg en vei inn eller ut.
Med «Unfinished Swan» har PlayStation Move fått sin første indie-elskling, dessverre er eventyret over så altfor tidlig. Men de gir seg i det minste på topp.
Den noe naivistiske fortellingen blir også litt for lite av det gode, hvor det er lett å miste interessen på grunn av den barnlige tilnærmingen.
Ulempen med variasjonen i spillet, som også har sitt eget særpreg, er at om du forelsker deg i én av dem vil resten oppleves som en nedtur.
Det finnes flere gode Move-spill, men det er noe forløsende ved «The Unfinished Swan». Det fremstår som originalt, inspirert og kreativt. Og i motsetning til noen av spillene som føles påtatt eller anstrengt, er dette et spill hvor bevegelseskontrollere faktisk bidrar til opplevelsen.
«The Unfinished Swan» ble sluppet til PlayStation 3 og Move 23. oktober.
