(PressFire.no): Om «Diablo III» er den deilige, velstøpte eventyrprinsessa med vel snevre interesser, kan «Torchlight II» sies å være den allminnelige bondedattera som elsker deg uansett om du denger drager eller fiser og spiser buser.
Ingenting er verre for et så spektakulært hack ‘n slash-år enn at storstudioene prøver på det samme, men det er et luksusproblem vi kan pakke tilbake i pipa. Blizzard-veivalsen og Runic Games’ indieperle sparker i vidt forskjellige retninger, og er to fantastiske spill på hvert sitt vis.
Og om du syntes at «Diablo III» ofret i overkant mye fleksibilitet for smidighetens del, er det gode muligheter for at «Torchlight II» treffer deg rett i fletta.
For mange vil nok Runic Games aktuelle skippertak være det ekte «Diablo III».
En feit piñata
Hvis du ikke synes det har egenverdi å torpedere fiender med slegga di i jakt på bedre utstyr, er det nok like greit å snu i døra. Få sjangere er mer monotone enn denne, og det spiller ingen rolle hvem som står bak: før eller senere kommer skamfølelsen krypende om du ikke er så skattekåt at Carpal Tunnel er den eneste skurken som kan stå mellom deg og velstand.
Det finnes nok bedre inngangsportaler for de som ikke har tuslet noe særlig i det hoftehøye gresset til actionrollespillene. «Diablo III» er et velolja, perfeksjonert maskineri av klikkglede, «Torchlight II» er først og fremst en samling gode systemer du selv må slite gleden ut av.
Til gjengjeld har det påfallende mange motvekter til sommerens store actionrollespill. Det er ingen støyende auksjonshus eller krav om nettkobling.
Erfaringsnivåer belønnes med poeng som må investeres sparsomt, for de kan bare gjenfylles i begrenset grad. Du står helt fri til å bytte vanskelighetsgrad uten å runde spillet først.
Man merker til gjengjeld at Runic Games er en gjeng som er klare over sine begrensninger. «Torchlight II» kan være fryktelig fint å se på, men som regel er det en nøktern fremstilling vi møtes av - med dårlige valg av skrifttyper, glorete farger og i overkant simple omgivelser.
For det er altså inni piñataen vi finner snadderet.
Hissig utvikling
Om du glemmer at dette er et spill til en tredel av ordinær pris, utviklet av 30 karer med forholdsvis sparsommelig budsjett på tre år, har «Torchlight II» fortsatt en svimlende mengde innhold.
Historiedelen over fire akter burde kunne skape uro i heimen minst 20 timer, før du piler ut på skattejakt etter ulike kart som lar deg generere nye brett etter egne preferanse - en slags videreføring av enerens uendelige hule.
De fire klassene er ulike spill i hver sin rett, og siden du ikke egentlig kan angre på valgene, oppfordres du til å snekre nye figurer når du vil bråvende med en klasse. Det gjør det mye vanskeligere å sjonglere med sammensetninger og nye, kreative måter å spille på – et aspekt ved «Diablo III» jeg foretrekker – men byr til gjengjeld på valg med konsekvenser.
«Torchlight II» er et spill med lynkjapp progresjon. Nesten som å bla gjennom en animasjonsbok kan du formerlig se at figuren din utvikler seg med nytt utstyr, ferske ferdigheter og stadig større utfordringer. Erfaringsnivåene klinker inn samtidig med gull og gjenstander som spruter over hele skjermen når tempoet tar seg opp.
Figurklassene har hver sin vri på totalt kaos med «Charge»-grafen, som fylles opp når man er i siget og hakker hespetrær med godt tempo. Når den utløses får man en stor økning i angrepskraft- og hastighet, som gjerne bunner ut i en voldsom drapsdans hvor digre områder legges øde – avhengig av hvilken vanskelighetsgrad du spiller på.
Berg- og dalbane
Selv om det er deilig variert, er dette leddet også noe av det mest frustrerende med «Torchlight II». Runic har vært helt åpne om at total balanse er en umulig og uønskelig målsetning for dem. De vil at spillerne skal oppleve en sving fra hjelpesløshet til å være «for kraftige» iblant.
Her treffer ikke amerikanerne så godt.
Nærmest hele akt to på «Veteran» var en knallskarp oppoverbakke for Embermage-en min, som tok alt av sideoppdrag og alternative huler før han gikk videre. Noen steder måtte jeg prøve 10-15 ganger før jeg kom meg videre, og de gedigne utfordringene var sjeldent taktiske.
I stedet ble det en ren attrisjonskrig mot et smalt manalager og massive fiender med altfor mye helse.
Fremgangsmessig spiller det ingen rolle om du faller beint på stumpen. Som med de legendarisk malplasserte vita-kammerne i «BioShock», kan du stampe ut på slagmarka igjen uten at fiendene har fylt opp helsa. Hver eneste kamp i spillet er overkommelig om du bare har nok tid, og det undergraver prestasjonene dine.
Det gir all verdens mening at utviklerne løste det slik, ettersom spillet er så grusomt ubalansert på enkelte stadier. I samarbeidsdelen er knipa heldigvis langt mer overkommelig, fordi man i større grad kan kombinere triks for å holde fiendene i sjakk, men på visse stadier er spillet en hodepine for ensomme eventyrere.
Glemmer ikke røttene
Heldigvis har «Torchlight II» altfor mange sjarmerende triks i flosshatten til at du faller av så lett. Mange av fiendene er for eksempel oppriktig interessante, med varierte spesialegenskaper som gjør at en ren klikkfest ikke alltid er WD-40 for samtlige problemer.
Noen krever at du kvester skjoldet deres før du kan begynne å snitte i det myke, andre har hissige rulleangrep.
De ulike hulene er ofte løst på kurant vis også. I forbindelse med hovedoppdraget må man for eksempel høvle sin vei gjennom et gammelt tempel, og samtidig holde seg i et bevegende lys for å ikke ta ekstra skade. Dette er ikke sjangeren for de største krumspringene av gåteløsing, men det viser seg at det går helt fint å leke litt med malen.
Denne oppfølgeren skal være en ren utdyping av de nokså stusselige første skrittene i 2009, og det er en lovnad Runic Games har holdt til gagns. Toeren er mye større, mer utbrodert og finslepen, men de sjarmerende små kjærlighetserklæringene er med videre. Du velger fortsatt en dyrekompis når du snekrer figur, og du kan fortsatt fiske mat til den i vilkårlige vann.
Blant gyselig klimpring fra tolvstrengeren til Matt Uelmen, fyren bak den ikoniske Tristram-låta, tas vi med i et alternativt univers hvor lyset begynte å skinne på «Diablo»-verdenen, kreativiteten blomstret igjen og lekenheten stakk fram.
Det er ikke veldig viktig, men du verden så stor pris jeg setter på enkle grep som at noen våpen blir sterkere av at du dreper spesielle fiender med det, eller at du må finne håndtaket til sprengningsmaskiner for å åpne nye deler av huler. Her har Blizzard grunn til å skrible litt i filofaksen.
Fortsatt nerdete
Tilskuddet av en velfungerende samarbeidsdel er alene verdt mer enn printerblekk for denne serien. Sammen med en mye større og mer variert verden har det sørget for at spillet uten problemer kan veies opp mot sjangerens bautaer uten dårlig samvittighet. Når man samtidig vet at støtte for brukermodifikasjoner er på vei, blir det klart at Runic har hatt noen flittige år.
Dette er et actionrollespill av den gamle skolen, og det hviler på en del konvensjoner som kan være kontroversielle for mange. Å stappe verktøysbeltet sprengfullt av trylledrikker og forvente at spillerne drikker dem nærmest sammenhengende er gammel og lat spilldesign jeg greier meg fint uten, for eksempel.
Runic har også en vei å gå med utstyrssystemet. De har virkelig truffet blink med samlingen og disponering av nye våpen og rustninger, men du skal legge deg i sela for å få hodet rundt det. De ulike statistikkene forklares dårlig, og det blir ofte en gjettelek å vurdere hva som er best av to gjenstander.
Småplukket blir likevel bare mort mot baugen når denne damptråleren finner farta. Det «Torchlight II» mangler i grafikk og animasjoner, tar det opp for i kjærlighet og spilleglede. Og det graver seg helt ned i nerven av hva denne sjangeren har handlet om siden starten: nysgjerrighet, kreativitet og... tvangstanker.
Selv synes jeg «Diablo III» med sin ultrasmidige natur og kraft i hvert eneste klikk veier tyngre enn denne luringen, men det er ingen tvil om at Runic Games har oppfylt alle sine lovnader og ambisjoner med en ordentlig oppfølger til «Torchlight» - og samtidig lagd et helt fantastisk actionrollespill i sin egen rett.
NB! «Torchlight II» er ute til Windows. Visste du forresten at vi har skrevet om historien til Runic Games og forhenværende Blizzard North?
