(PressFire.no): Staute står de der mens regnet siler ned. Vannet renner nedover rustningene og drar med seg flekker av blod, etterlatt av første bølge. De vet at det kommer mer, men ansiktsuttrykkene er likevel uberørte.
Soldater fra Rom viser ingen frykt.
Hva som kommer vet de ikke, i tett formasjon bak en bakketopp kan de bare vente og se. Men så plutselig, et sted over toppene, synes enorme beist i fullt sprang – krigselefanter fra Egypt! All verdens mot hjelper ikke her. Like fort som de ankom, har elefantene trampet over hver bidige soldat.
Slaget er tapt. Denne gang må selv jeg, Cæsar av mektige Rom, innse at den fjerne Østen kan bli en utfordring å erobre.
Alle veiers Mor
Det etterlater forhåpentligvis liten tvil at det er nok et spill i «Total War»-serien vi snakker om. Kjempen blant strategispill er tilbake og følger veien hvor alle veier går, mot Rom. Det første spillet om Rom regnes fortsatt av mange tilhengere som det beste spillet i den etter hvert lange serien av «Total War»-utgivelser.
Forventningene har følgelig hengt skyhøyt for siste kapitel ut i serien. Etter flere stopp innom perioder hvor kuler og krutt har vært dominerende, vender vi nå tilbake til krigføring i sin enkleste form: Rå makt og evner med sverdet er hva som gjelder her.
Men, det er på ingen måte dermed sagt at det ikke lenger er plass til slu taktikker og smart strategi – snarere tvert imot.
Som du kan forvente fra et spill med opphavet i en seiglivet serie, er «Rome II» heller en evolusjon snarere enn noen revolusjon. Veteraner vil dermed fort finne seg hjemme og kan legge ut på sin erobringsferd uten veldig mye om og men.
Provinsiell taktikk
«Rome II» følger den samme formelen som før: spillet er delt opp i to moduser. Én hvor du delegerer, administrerer og gjør hva enn et statsoverhode må for å holde sitt rike i stadig vekst. Den andre modusen drar deg nesten ubehagelig nærme slagmarken og setter deg i sandalene som kommandør over slag utspilt i sanntid.
Rollen som overhode har i tidligere spill alltid vært preget av en viss følelse av flisespikking og tungvint detaljarbeid, selv om det har vært fornøyelig. Dersom du har som mål å erobre den kjente verden, blir det etter hvert lite annet enn nødvendig rutinearbeid å administrere hver minste plass med stedsnavn.
Det er derfor svært så gledelig at utviklerne omsider har tatt grep for å bedre på dette.
Kartet er nå delt opp i regioner, eller provinser, som lar seg styre i sin helhet. Slutt er det altså på den evige frustrasjonen med å lete etter bondegårder, fiskebruk og gruver for å oppgradere de hver for seg.
Av den grunn er det samtidig ekstra synd at opprør er like hyppige som før: Bader ikke folket ditt i melk og honning, tar det ikke mange rundene før de griper til våpen og forsøker å løsrive seg. Disse opprørene kan stort sett løses enkelt nok ved spillets «autokampfunksjon», men når man i lengre spill må gjøre det tre-fire ganger per runde tærer det på tålmodigheten.
Sov godt
Små frustrasjoner til tross er hverdagen som Cæsar, eller en av spillets åtte andre overhoder, en fornøyelig affære. Administrasjonen av regioner og hærstyrker er enklere enn før, men samtidig er det tydelig at utviklerne har brukt sandpapir framfor meisel. Hvorvidt det er riktig avgjørelse er nok et tema for diskusjon – og jeg skal ikke benekte at dersom jeg var nykommer til serien hadde jeg funnet forbedringspotensial.
Hvor spillet derimot skuffer mer er i dets politiske hjørne. Som kjent fra enhver film og tv-serie laget om tidsperioden, var det ingenting Romerne elsket mer enn å dolke hverandre i ryggen og planlegge politiske kupp.
Lojalitet og internt maktspill har alltid vært et underspilt moment i «Total War»-serien. Det var derfor lov å håpe at romerne, med deres elsk for slu politikk, kunne trekke inn dette som en del av det større strategiske bildet.
Førsteinntrykket peker mot at akkurat det har skjedd: I romernes tilfelle er det for eksempel flere politiske hus som hver slåss om støtte fra det allmektige senatet. Det virker derfor umiddelbart lurt å velge dine generaler med omhu, ettersom du selv naturligvis ønsker å ha flest mulig støttespillere fra eget hus.
Men etter å ha erobret en god halvpart av verden har jeg ennå til gode å oppleve at mitt stadige forakt for senatet får noen faktiske konsekvenser. Min politiske rådgiver advarer stadig vekk om at jeg blir å våkne med en dolk i ryggen, men enn så lenge sover jeg godt.
Politikken til side, er ting heldigvis langt mer spennende hvor det virkelig gjelder – på slagmarken.
Knytter bånd til hæren din
Du har alltid følt deg nærme på slagene i «Total War», men i «Rome II» dras du enda nærmere blodet og gjørma. Soldater som kriger skjærer ansiktsuttrykk, viser følelser som frykt og sinne, og ikke minst, slåss på troverdig vis.
Hvor enheter tidligere stort sett har slåss med de samme animasjonene kan man nå tydelig se forskjellen mellom eksempelvis disiplinerte og tekniske legionærer kontra ville og brutale germanere.
Zoomer du kameraet helt inn, får du også med deg et lydbilde som virkelig gir følelsen av å være i med i kampene selv. Enheter skriker og banner til hverandre, roper ut krigsbrøl og heier hverandre fram når de beseirer fiendtlige enheter.
Det er et stort maleri som males på skjermen idét tusenvis av krigere braker sammen. Blodet danner en rød bakgrunn, mens likene blir liggende som bleke roser. Dystre påminnelser om dine falne soldater. Mer enn før føler man seg knyttet til hærene sine, spesielt fordi de med erfaring og tidenes tann tilegner seg bonuser som gjør de langt mer effektive enn ferske rekrutter.
Angrep på festninger har tidligere vært blant seriens svakere punkt, spesielt dersom du har forsøkt å få tropper til å beleire fiendtlige murer og tårn. Det er derfor med stor glede at du kan beskue troppene dine utføre beleiringsordre med stor presisjon, framfor å gå i komplett saueflokkmodus som tidligere har vært tilfellet.
Men livet på slagmarken er ikke perfekt. Nytt for serien er at nærliggende skip kan bistå ved å landsette ferske tropper i strandkanten, men dessverre har det skjedd mer enn én gang at skip slipper anker i strandkanten og at mannskapet setter i gang med å fiske (!).
Krige gjør de i hvert fall ikke.
Kos som sofageneral
Langt verre er imidlertid den tidvis ekstremt tilfeldige kunstige intelligensen.
Fra slag til slag kan fienden veksle mellom å gjøre smarte taktiske manøvre som å sende ut fortropper for å teste styrken i linjene dine, til å gå komplett Julius og storme tankeløst med alt de har – rett inn i kjøttkverna.
Det er fryktelig synd at den kunstige intelligensen veksler så mellom notene. På sitt beste er slagmarken i «Rome II» en fantastisk plass å være, men på sitt verste blir det hele tragikomisk og kjedelig frustrerende.
Kritikken til side, «Rome II» er fortsatt et veldig bra spill. Forbedringene fra tidligere spill i serien er mange og mesteparten av tiden vil du kose deg som sofageneral i ditt oppdrag med å erobre verden.
Spillets største problem er at det tidvis kan føles halvferdig ut og at du derfor ikke får en helt konsistent opplevelse. På sitt beste er «Rome II» fantastisk og på høyde med – om ikke forbi – hva serien har levert hittil. På sitt verste undrer du på om det ikke er på tide å trekke tilbake fra slagmarken.
«Total War: Rome II» er lansert til pc (Windows).
