LONDON (PressFire.no): Tilbake i oktober fikk vi alle en liten overraskelse, mens traileren til det neste «Far Cry»-spillet plutselig manifesterte seg på nettet.
Det var naturlig å forvente nok en eksotisk diktaturstat full av geriljasoldater med automatvåpen, men denne gangen har Ubisoft valg å gå en litt annen retning.
Rundt 12 000 år tilbake i tid, til steinalderen.
NB! Se den ferske traileren i videovinduet.
– Like stort som «Far Cry 4»
Her kan man jage mammuter, bli kvestet av sabeltanntigre og spist av rabiate kannibalhuleboere. Det kunne ha vært nærliggende å tro at dette er en liten avstikker i stil med den neonfargede åttitallsfesten «Blood Dragon», og bare et eksentrisk sidespor sluppet for å døyve ventetiden til neste fullverdige spill.
Nei, «Far Cry Primal» er det neste kapittelet i hovedserien – som angivelig har en spilletid og landmasse på størrelse med «Far Cry 4».
Interessant! Så i førjulsstresset hopper vi på første fly til London for å prøvespille «Far Cry Primal» i en swanky privatklubb, som noen på Ubisofts markedsavdeling har pyntet med stor entusiasme. Her finner vi tidsriktige hulemalerier, falske mammuttenner, spyd, dyreskinn, steiner av ekte plast – og en trivelig friker ved navn Will Lord, som demonstrerer hvordan man lagde våpen og redskaper i steinalderen.
En provisorisk lounge bar i jungelstil er tilgjengelig for filming av videosnutter, mens en liten fotokiosk tilbyr de fremmøtte sjansen til å ta tøysebilder av seg selv med spyd i steinalder-miljø (noe jeg skal spare dere for).
Lengst bak i lokalet står en samling pc-er med «Far Cry Primal», og det er tross alt derfor vi er her. For å testspille litt, og finne ut hvordan «Primal» fungerer i praksis.
Ikke så helt ulikt tidligere «Far Cry»-spill, viser det seg – men med en frisk vinkling, og noen snedige nyvinninger.
Vepsebol-granat
Siden vi nå har dratt 12 000 år tilbake i tid til Mesolitikum-epoken, kan det være en utfordring å finne kjøretøy og automatvåpen.
Som kompensasjon er vi utstyrt med et bredt utvalg av klubber, spyd, pil-og-bue samt en honning-granat (med andre ord: et vepsebol man slenger mot fiender). Ubisoft har gjort et krafttak for å gjenskape tidsepoken på en høvelig autentisk måte, men lar ikke realismen komme i veien for moroa – så våpenutvalget er nok en smule mer avansert enn hva den jevne steinaldermannen var utstyrt med.
Jeg fant i alle fall ut at det var omtrent like enkelt å fikse hodeskudd med flammende piler, som det tidligere var med automatvåpen.
Forlatt i kanniballand
Man er dessuten utstyrt med en ugle, som sendes ut som en Harry Potter-drone for å utforske områdene, markere fiender og eventuelt sveipe ned for å røske ut strupene deres. Gøyalt, men ikke spesielt realistisk. Særlig ikke etter at man åpner opp uglens evner til å slippe ned eksplosive krukker i skolten på fiender, som et primitivt jagerfly.
Jeg ble dumpet ned på kartet et godt stykke ut i «Far Cry Primal», allerede utstyrt med et assortert utvalg av våpen og evner.
Fint lite av historien ble avslørt, men jeg klarte i alle fall å klure ut at man spiller som en dreven jeger ved navn Takkar, som har en unik, sjamanistisk evne til å kommunisere med dyr – og må kjempe seg opp i en fiendtlig verden dominert av digre villdyr og primitive villmenn som alle liker smaken av menneskekjøtt.
Jeg fikk sjansen til å boltre meg på et område som angivelig er under en tiendedel av den totale landmassen, og fikk ingen forsmak på hvordan historieoppdragene måtte utspille seg.
En hårete venn for livet
For alt jeg vet, er Takkars overliggende mål å starte en kjede med danseskoler mens han oppdager julens egentlige budskap og lærer seg å strikke. Til gjengjeld fikk vi en grei innføring i de nye elementene som forhåpentligvis vil gjøre «Far Cry Primal» til en unik spillopplevelse.
Ikke minst «The Beast Master»-mekanikken, der man får sjansen til å temme en rekke ville beist man møter på sin vei – med hjelp av åte, uttrykksfulle håndbevegelser og varsom klapping med beroligende stemme.
Akkurat sånn som i virkeligheten, så det er bare å prøve denne metoden neste gang du ser en bjørn. Et kosete kjæledyr for livet.
Denne dyretemmermekanikken virker i overkant enkel; så lenge man klarer å snike seg innpå dyret uten motstand.
En litt større utfordring hvis dyret i stedet velger å spise opp fjeset ditt. I min spillrunde hadde allerede en håndfull av disse beistene blitt ferdig temmet for meg, inklusive en diger brunbjørn og en skrekkulv som tisser rundt overalt så fort muligheten bød seg.
Alle spiser alt!
Man kan ha disse beistene ved sin side hele veien, men bare et av dem samtidig.
De har forskjellige styrker og svakheter. Bjørnen er for eksempel en diger tanks: seiglivet og brutal, men temmelig treig. Jaguaren kan snike seg diskret mot byttet, og angripe dem bakfra – mens ulven tenker mer taktisk og knurrer så fort den oppdager fiender.
Beistene man temmer skremmer dessuten bort mindre dyr som ellers ville ha angrepet deg, men de kan ende opp i brutale kamper med likeverdige beist mens man står på sidelinjen og venter på at de raser seg ferdig.
Som i tidligere «Far Cry»-spill er det en masse forskjellige systemer under panseret, som skaper tilfeldige situasjoner man har absolutt null kontroll over. En gruppe fredelige stammemedlemmer kan tusle for seg selv, på jakt etter mat – bare for å bli angrepet av en gjeng kannibaler, som deretter blir flerret ihjel av iltre villsvin.
Etterpå er det bare å snike seg bort, ta det man kan fra kadavrene og lystig bevege seg videre.
Det føles unektelig veldig tilfredsstillende å sende ut sin tamme sabeltanntiger mot fiender med en rask håndbevegelse, og se på at den flerrer dem skrikende opp mens man står i bakgrunnen og ler hånlig av dem.
Helt til et digert villsvin sniker seg bak deg, og dreper deg på noen smertefulle sekunder. For eksempel.
Fiendtlig fauna
Mennesket er definitivt ikke på toppen av næringskjeden her, og miljøene er fullstappa av villdyr som vil deg vondt.
Vi er vant til at faunaen i «Far Cry»-spillene er fiendtlig innstilt, men i «Primal» er det langt flere dyr, mange av dem er betydelig større – og de er enda mer aggressive.
Siden kapitalismen fortsatt er noen tusen år unna kan man ikke kjøpe seg redskaper og hjelpemidler, de må håndlages.
Så jakt er et desto mer essensielt element denne gangen, sammen med innsamling av råstoffer. Landområdet jeg fikk sjansen til å utforske besto av vill og utemmet natur; disige skogsområder med elver og fossefall.
Siden jeg ikke fikk sjansen til å bryne meg på noen historieoppdrag, er det nærliggende å mistenke at de mer iøynefallende områdene skjuler seg der.
Fint få i dette miljøet ser ut til å være særlig vennligsinnet, men enkelte dyr vil ikke angripe uten grunn (deriblant nusselige apekatter) og rundt omkring finner man medlemmer av sin egen stamme som tusler rundt på jakt.
Et personlig villdyr
De elementene jeg snublet over føles i sterk grad som typisk «Far Cry»:
Militærinstallasjonene fra tidligere spill er byttet ut med leirene til fiendtlige stammer – som man tar kontroll over mer eller mindre som før. Uten sniper-rifle, automatvåpen og granater, men med klubbe, pil-og-bue og sitt personlige villdyr. Ellers oppdaget jeg en hule som skjulte noen verdifulle mineraler, jeg friga en mann fanget av en annen huleboerklan, og ble angrepet av noe som så ut til å være en gigantisk fortidsfisk.
Huleboerne har ennå ikke utviklet teknologien med å bygge tårn som automatisk åpner opp nye deler av kartet (de er dermed byttet ut med bål-teknologi), men betryggende å se at de i alle fall behersker kartografikunsten.
Nådeløse, små rakkere
I «Far Cry 4» var honninggrevlingen Kyrats aller verste udyr; en seiglivet demon fra Satans bak som kan få en fullvoksen mann til å bryte ut i panisk kaldsvette. Ifølge Guinness’ rekordbok er honninggrevlingen «det mest fryktløse dyret i verden» – som i dette klippet jeg fant på YouTube, for eksempel, der den klarer å overvinne en hel løveflokk.
Totalt nådeløse, små rakkere, som man burde holde seg lengre enn lengst mulig unna.
Derfor en sann fornøyelse å oppdage at man faktisk har muligheten til å temme en fortidsversjon av denne satan-grevlingen i «Primal», som blir en god venn og nærmest uovervinnelig kumpan.
Minst 15 villdyr-raser
Hvis dyrene man har temmet blir skadet i kamp kan man øke helsen deres med noen kjøttbiter, og man kan gi dem en rask kos i pustepausene.
Det er angivelig over femten beist å temme her, inklusive variasjoner av ulver, leoparder, tigre og jaguarer.
Jeg blir senere fortalt at man dessuten vil få muligheten til bruke enkelte dyr som framkomstmiddel, inklusive mammuter man møter på sin vei. Som kompensasjon for mangelen på kjøretøy kan man (så å si) ri på dyrene, sånn at man kommer seg raskt rundt i miljøene.
Noe sier meg at dette ikke inkluderer honninggrevlingen, men jeg lever i håpet.
Denne mekanikken var ikke implementert da jeg fikk teste spillet, så jeg kan dessverre ikke si noe om hvordan dette fungerer i praksis ennå. Men i teorien høres det unektelig veldig kult ut.
i «Far Cry 4», har en
steinalder-halvbror.
Min venn, honninggrevlingen
Det fremste målet for min del var dermed å temme dyr, og jeg klarte etter litt prøving og feiling å bli kompis med en hvit sabeltanntiger (eller Smilodon, som den egentlig heter).
Dette majestetiske, fryktinngydende beistet er likevel bare en nusselig pusekatt i forhold til vår venn honninggrevlingen.
Jeg gjorde et helhjertet forsøk på grevling-temming under min spillrunde, ikke minst fordi jeg er skikkelig nysgjerrig på å se den lille animasjonen som dukker opp når du koser med den.
Åh, som jeg lurer på om den kommer til å bite meg vennskapelig i pungen, som honninnggrevlinger har en lei tendens til å gjøre i virkeligheten.
Viste seg dessverre at temming av honninggrevlinger ikke er noe man gjør i en rask fei.
Under første forsøk ble grevlingen drept etter en lang kamp med min nye kjæle-sabeltanntiger, i noe jeg antar bare var et utslag av ukarakteristisk flaks for tigeren og karakteristisk uflaks for meg.
Under andre forsøk ble jeg angrepet av et enormt villsvin igjen, og måtte heltemodig ta bena på nakken for å slippe unna med livet – før jeg gjemte meg bak en stein som en boss til den glemte meg. På tredje forsøket klarte jeg ikke engang å finne flere forhistoriske honninggrevlinger før pressepiken prikket meg varsomt på skulderen for å fortelle at tiden var omme – for tredje gang.
Unektelig et antiklimaks, men jeg må innrømme at jeg gleder meg til å få prøve meg på grevling-temming ved en senere anledning.
Ikke spis fjeset mitt!
Det er tilstrekkelig igjen av seriens velkjente basiselementer til at dette fortsatt føles som et «Far Cry»-spill, muligens i litt sterkere grad enn jeg hadde foretrukket.
«Primal» er fremdeles en åpen verden der man angriper fiendens leire, utfører sideoppdrag og utnytter naturresursene til sin egen fordel.
Dessuten, en verden der man konstant står i fare for å få fjeset spist opp av iltre villdyr.
Skulle ikke forundre meg om en eller annen psykopatiske krigsherre må overvinnes til slutt, mens han slenger sarkastiske kommentarer på primitivt stammespråk fra sidelinjene.
All dialog i spillet er på det ur-indoeuropeiske språket man kan ha snakket for 12 000 år siden, og i min spillrunde var ingenting tekstet (hvorvidt det ferdige spillet vil ha undertekster er usikkert). Det er lett å se at alt dette er en videreføring av ting «Far Cry»-serien har eksperimentert med tidligere: man jakter på dyr for å skape hjelpemidler, rir på mammuter omtrent som man red på elefanter i «Far Cry 4», skyter med pil-og-bue som man gjorde i «Far Cry 3» og «4», og herjer rundt med et mektig villdyr som i Shangri-La-sekvensene i … ja, «Far Cry 4».
Vilt og vakkert
Naturen i det fiktive steinalder-kontinentet Oros er ikke en drastisk forandring i forhold til for eksempel Kyrat, men den føles passende vill og vakker.
Imponerende iscenesatt, men det skal bli spennende å se hvordan denne spillverdenen kompenserer for mangelen på menneskelig bebyggelse. Alt jeg så her var noen beskjedne teltleire, huler, hengebroer og leirbål.
Etter å ha brukt så mye tid på å jakte på dyr, føles det uansett fint å endelig kunne bli venner med noen av dem.
Tråkker på nye stier
Bare det at man får sjansen til å temme honninggrevlinger er mer enn nok til å gjøre meg glad – så for min del kunne dette gjerne ha vært «Far Cry: Honey Badger Don’t Care Edition».
Det er et åpent spørsmål om steinalder-settingen tilbyr tilstrekkelig med distraksjoner til å fylle et helt spill, og hvorvidt vi kommer til å savne moderne bekvemmeligheter.
Men dette føles som et friskt og særegent miljø vi ikke har sett så mange ganger tidligere.
«Far Cry Primal» ser ut til å være akkurat det jeg personlig har etterlyst i for eksempel «Assassin’s Creed»-serien; en vilje til å gå noen nye retninger. Etter dette er det vanskelig å ikke se for seg en oppfølger i «One Million B.C.»-stil, der mennesker og dinosaurer deler verden i henhold til Guds vilje.
«Far Cry Primal» slippes til PlayStation 4 og Xbox One 23. februar, og kommer til pc 1. mars 2016.
PressFire har selv betalt reise til og opphold i London.