(PressFire.no): I et sterilt rosa rom ønsker de oss velkommen, Party Phil og Party Penny.
De ser litt suspekte ut, men insisterer på at vi skal ha det moro sammen. Bak marsjerer en gjeng spillere hentet inn fra Miiverse, som stort sett klager på at «Wii Party U» ikke er tilgjengelig fra Nintendos nettbutikk.
Det er nesten så jeg blir litt flau over å ha ommøblert stua, kjøpt snacks og invitert folk til dette.
Uinteressante brettspill
Dette er jo et partyspill tross alt. Ønsker man ikke å spille brettspill med udugelig kunstig intelligens, eller se disse kaste terninger i noe som føles som små evigheter, er andre spillere en tvingende nødvendighet.
Hovedattraksjonene i «Wii Party U» synes å være en samling ulike brettspill, som fungerer som innpakning og motivasjon for å spille pakkens rundt 80 minispill.
Problemet når man først har samlet en liten gjeng mennesker og håndkontrollere (spillet krever opp mot fire Wii Remote-spaker), er det bare at de fleste av disse brettspillene er vanvittig kjedelige.
Den mest grunnleggende er «Highway Rollers» hvor man beveger seg opp en simpel og uinspirert bane.
Den første som flytter fram 301 felt vinner. Ekstra terninger får man ved å vinne minispill, og alle hindringer på veien åpnes også med terningkast. Det er spesialfelt, men disse gir deg enten flere terninger, eventuelt flytter deg fram eller tilbake på banen.
Omtrent som «Mario Party»-serien dette altså. Forskjellen er bare at tilfeldighetene i Hudson Softs spill ble pakket inn i hauger med Nintendo-sjarm og kontekstualiserende element.
Når Nintendo selv prøver seg på dette oppleves resultatet som paradoksalt klinisk, uinspirert og kjedelig.
Flaksgris!
Et av de største problemene i «Mario Party»-serien var at minispillene i praksis spilte liten rolle for progresjonen på brettet – da plutselig motgang eller fremgang i stor grad ble bestemt her. Det, samt at Nintendo tilsynelatende nærer et stille hat for alle som ligger på førsteplass.
Dette gjelder i aller høyeste grad også i «Wii Party U».
Gamepaden forsøkes å involveres i større grad på «Gamepad Island»-brettet, hvor terningkastene erstattes av små minispill på denne.
Å kalle dette minispill er imidlertid rimelig raust da de fleste av disse er over på få sekund.
De er fortsatt primært basert på flaks også, noe som gjør øvelsene i bunn og grunn overflødige.
Ofte kan det også gå lang tid mellom hvert minispill her, og er man skikkelig uheldig får man en poengløs gjettelek når man først blir satt til spille noe. Slik kan det gå nærmere timen uten at man egentlig har gjort noe som helst. Ikke den beste oppskriften for å få festen i gang, altså.
Videre skal absolutt alt konstant overforklares på klassisk Nintendo-manér. Gamepaden skal sendes rundt etter hvert «kast», reglene skal forklares på nytt, og alt ender opp med å gå uendelig tregt.
Meg, en fashionista?
Også de andre modusene lener seg for tungt på flaksen, enten poengene beregnes av en slags Texas Hold’em-variant, hvor antallet man kan ta fra flopen bestemmes av hvordan man gjør det i minispillene – eller en variant hvor man skal dytte et sett kuler over en kant, mens antallet kuler bestemmes av minispillene.
Den som ender opp med å fungere best er «Mii Fashion Plaza» hvor man forsøker å ansamle komplette kostymer gjennom en runde på brettet. Selv om også denne også er i seigeste laget, bedres ventetiden og flaksaspektet betraktelig av at man i større grad kan planlegge runden sin – og ikke minst sabotere for de andre spillerne.
Ujevne minispill
Det beste alternativet vil nok allikevel være å spille en serie minispill for å se hvem som vinner flest.
Problemet er bare at de færreste av disse småspillene er gode nok til å stå på egne ben.
Mest spent var jeg på spillene som benytter seg av gamepaden til litt asynkron konkurransevirksomhet. Da er det vanskelig å ikke bli skuffet over å kun få servert fjorten småspill i denne kategorien.
Mens noen av disse er det beste «Wii Party U» har å by på, er flertallet i overkant ujevne, korte og ubetydelige.
I de verste skal spilleren med gamepaden gjemme gjenstander for å få resten av spillerne til å gjette hvor de er, mens den beste er en nedstrippet utgave av «Luigi’s Ghost Mansion» fra «Nintendo Land» – altså en langt svakere versjon av et spill de fleste Wii U-eiere allerede eier.
Ellers da?
Når verken minispillene eller brettspillene disse inngår i makter å innfri, er det ellers overraskende lite av substans å ta tak i her.
Under «House Party»-paraplyen finner man adskilte minispill som er litt lengre affærer enn de som inngår i brettspillene.
Vi starter med «Who do They Think You Are?» - hvor man skal svare på vagt personlige spørsmål mens resten av spillerne skal finne ut hvor godt de kjenner deg. Problemet er at det er ingenting å vinne eller tape her. Spørsmålene er nitriste, og det hele føles fullstendig meningsløst. «Haha! Resten av gjengen tror jeg har litt mer motesans enn hva mitt eget selvbilde tilsier» – hysterisk festlig.
Det er en variant av «Fantasi», hvor vrien er at en av spillerne skal tegne noe annet enn resten.
Når tegningene så holdes opp mot hverandre skal det stemmes over hvem man trodde tegnet det avvikende bildet. Problemet er bare at oppgavene man får er så ulike, at den som er dårligst til å tegne alltid vil ha fordelen.
Videre er det en «danse»-modus hvor man beveger seg sakte i ring mens man holder i hverandres peker, for vekselvis å løfte og senke armene med sidemannen.
Det oppstod riktignok en del latter her, men mer for at vi følte oss så utrolig dumme der vi stod, mens vi var bekymrede for at naboen hadde innsyn til leiligheten.
«Water Runners» fungerer om mulig enda dårligere for oss. Her skal man bære vann fra en elv som vises på gamepaden og vippe dette ned i mugger som befinner seg på tv-en. Nok en morsom idé på papiret, men da det ikke er noe intuitivt i interaksjonen mellom kontrollere og gamepaden ender dette opp i prøving og feiling. Mens enkelte deltagere finner den optimale avstanden mellom peker og gamepad raskt, banner andre deltakere frenetisk.
«Hender det du kjefter på tv-en når du spiller spill? Det er greit, det gjør jeg også», hadde Party Pauline sagt tidligere på kvelden. Når det nå begynner å bli rimelig ampert i stua, blir dette svært mager trøst.
En versjon av «Twister», hvor deltakerne må spre fingrene sine over en gamepad og tre pekere skjerper konkurranseinstinktet og er et midlertidig høydepunkt som tester fingerferdigheter og utfordrer intimsfærer, men også dette går vi lei av før vi har passert kvarteret.
Dette er også det generelle problemet med alle «House Party»-spillene. Det er ingen holdbarhet å spore i noen av disse, og selv ikke de få gode idéene Nintendo har slengt inn makter å holde på interessen i mer enn et par runder.
Parspill
Da står vi kun igjen med «GamePad Party»-spillene, hvor to spillere deler på tableten.
Her finner man blant annet en foosball-variant, baseball, en liten hinderløype, tre på rad og puslespill. Alle disse er designet rundt bruken av kun en stikke, mens skjermen deles. En god idé, som viser seg å bli i overkant enkel i praksis.
Med så begrensede input-muligheter er det lite rom både for briljering og mestringsfølelse.
Den beste av disse er den nesten flaut enkle, men avhengighetsdannende, «Animal Match-up» – hvor to spillere skal samarbeide om å memorere og matche kortpar på stadig større brett.
Minispillene som avbryter her er også små høydepunkt. Disse er innovativt designede øvelser, hvor man får testet koordineringsevnene med sin medspiller. Dette mens det vage minnet man hadde av kortene stadig forsvinner lengre ut av bevisstheten. Det starter enkelt, men blir en overraskende substansiell utfordring utover.
At dette spillet, som i bunn og grunn kan gjenskapes med en kortstokk, får stå som et høydepunkt i hele denne samlingen er vel det mest forstemmende med hele opplevelsen.
Pregløst og usjarmerende
«Is it just me, or is it time to get this party started», sier Party Pauline samtidig med at vi restarter spillet litt senere på kvelden. Vi nikker i enighet, men har nok allerede innsett at dette ikke kommer til å ta av på noen som helst måte.
Nintendo serverer med «Wii Party U» en oppsiktsvekkende sjarmløs og uinteressant samlepakke – som hadde vært bortimot verdiløs uten den medfølgende Wii Motion Plus-kontrolleren
Brettspillene er, med et hederlig unntak i «Wii Fashion Plaza», noe av det kjedeligste jeg har opplevd på en god stund. Når heller ikke minispillene som inngår i disse klarer å imponere, mens øvrig innhold veksler mellom kortvarig moro, forglemmeligheter og pinlige øvelser blir det for mye som skurrer.
En god samling av minispill bør nemlig helst klare kunststykket å være bedre enn summen av småspillene som inngår. I det pregløse og usjarmerende «Wii Party»-universet blir totalresultatet bare verre.
Om du sitter på hytta, tilfeldigvis har tatt med Wii U-en, men hverken har «Yatzy»-blokk, kortstokk eller puslespill tilgjengelig, kan dette kanskje framstå som et alternativ.
Jeg ender opp med å beklage ovenfor gjestene mine, og lover på heder og ære at vi fyrer opp «Nintendo Land» neste gang.
