(PressFire.no): Når en av soldatene dine faller i «XCOM: Enemy Unknown», vet Firaxis hvordan man skal fange øyeblikket.
De innrammer ikke bare tapet – de berømmer det, med kamerabevegelser og et intimt nærbilde av slaktet.
De understreker hva som akkurat har skjedd, fordi det skaper en veldig umiddelbar kobling mot historien som foregår på slagmarken.
Sympatiløse
Når en av soldatene dine faller i «Xenonauts», eller det originale «X-COM»-spillet for den saks skyld, faller han til bakken som en våt klut. Ferdig. Død. Øyeblikket stopper der.
Det behandles som en ren bekreftelse og påminner om at du gjorde en dårlig jobb.
Trekket var dårlig. Du tok ikke forbehold.
Oddsene er kanskje i mot deg, men du har fortsatt alle forutsetninger i verden for å lykkes om du er en flink taktiker og ikke flytter soldatene dine før du har kartlagt omgivelsene. Her er det alltid de enkleste tabbene som svir mest.
Utviklerne er uansett sympatiløse ovenfor tiltaket. Ingen holder igjen i god sportsånds navn. Ingen er redd for å la deg lære av dine egne feil, om det så skulle gå på bekostning av de ti langvarige timene du har investert i kampanjen mot rominvasjonen til nå.
Et ressurssluk
«Xenonauts» er først og fremst et teknologikappløp. Prinsippet er enkelt – du skal forsvare jorden fra flyvende objekter og innpåslitne aliens. Gjør du en god jobb, får du finansiell støtte. Gjør du en dårlig jobb, trekker verdensnasjonene seg og etterlater deg et helvete av utgifter som aldri subsidieres.
Game over, med andre ord.
Idéen er å etablere en så bred radardekning som mulig over alle kontinentene. Jo flere radarstasjoner du har, desto flere anledninger til å avskjære UFO-er og inspisere vraket med bakkemannskapet ditt.
Problemet er at radardekning representerer et digert engasjement og ressurssluk i «Xenonauts». Du må ha en base rundt radarstasjonen først. Det koster penger. Du må ha hangarer til flyene du omsider kjøper for å svare på alle nødropene. Det koster penger.
Ikke minst må du også handle inn flyene – maskiner som må vedlikeholdes og utrustes med den nyeste våpenteknologien så fort den kommer på markedet.
En himmel full av UFO-er
Alt av teknologi må dessuten forskes på. Forskning krever tid, mens utviklingskostnadene omfatter både penger og sjeldent materiale.
Og når himmelen svermer med UFO-er, er ikke dette ressurser du har ubegrenset med tilgang til.
Særlig ikke når hvert feltoppdrag ser én eller to soldater i minus, og det økonomiske bakbeinet ditt faller fra med cirka samme frekvens.
En utrustet beredskapstropp er viktig – fordi uten laservåpen, plasmagranater og sci-fi-rustning, er de egentlig bare vaktmestere med kjeledress og påklistret målblink. Likevel er de bare én del av regnestykket.
Hva bruker du til å skyte ned UFO-ene med, som omsider gir deg tilgang til viktige forskningsveier og hardware? Og hvordan forventer du å utbedre radardekning til andre deler av verden samtidig, for å sikre deg en konstant flyt av finansiell støtte?
Svaret er at du prøver deg fram. Kanskje du etablerer en base i Europa, etter at du har fått hovedkvarteret ditt i Nord-Amerika oppe å kjøre.
Utforskning
Men kanskje du ser at hangarparken din der ikke er tilstrekkelig nok og at du trenger flere eller bedre jetfly for å holde følge med opposisjonen. Kanskje svaret er å nøye seg med én fullt utrustet beredskapstropp i stedet for to, oppgradere transportmidlene dine, og inngå et kompromiss om å la dekningen i Europa gå til spille.
Kappløpet sørger for at driften av det globale forsvaret ditt går hånd i hånd med alt som skjer i bunnen, på det taktiske laget:
Hvilke forhåndsregler du velger å kjøre med. Hvordan du utruster laget ditt. Hvordan du oppfører deg på slagmarken når transportskipet ditt lander og du må forsvare en forstad eller infiltrere en base.
Samspillet skaper en direkte kontekst rundt foretaket. Feltarbeidet blir plutselig viktig, fordi det sikrer deg verdifulle metaller og åpner opp forskning på fiendens tropper og teknologi. Utforsker du ikke det du skyter ned av slemminger, stopper med andre ord veksten din helt opp.
Mye å knote med
Det er alltid surt å se begynnelsen på slutten i spill som dette, men heldigvis skal det ingenting til å starte med blanke ark igjen.
Spesielt ikke når utviklingsløpet er såpass omfattende som det er her, med såpass mange forgreninger inn i diverse deler av forsvaret ditt.
Jeg vet med meg selv at jeg savner mange av de tekniske nyvinningene Firaxis kom med i sin tolkning av kildematerialet. Men samtidig vet jeg også hvor mye jeg verdsetter å knote litt med strategispillene mine, og hvor deilig det er å ha litt flere abstrakte verdier å skru på.
Dessuten er det slående hvor mye bedre «Xenonauts» formidler helhetsbilde, konsekvenser og sammenhenger i foretaket ditt enn det «XCOM» gjorde.
Resultatet er kanskje ikke like sexy og modernisert, men gir imidlertid følelsen av at du faktisk utforsker systemer og strategier rundt invasjonen, framfor å få dem servert på sølvfat.
Ja takk, begge deler?
