ZombiU

(PressFire.no): Hva skjer egentlig når du blir bitt av en zombie? I et spill, mener jeg.

I «Resident Evil»-spillene (og egentlig alle zombie-spill), så har det strengt tatt ikke noe å si. Det ellers så supersmittsomme viruset biter aldri noe særlig på heltene vi kontrollerer, mest fordi de jo må overleve til neste cut-scene.

Bare når de tar nok skade stryker de med i slike spill, litt sånn som når actionspillheltene tar imot kuler som en svamp når du spiller, men bukker under av et slag mot kjeven under en videosnutt.

I «ZombiU» er det ikke helter du styrer. Jack Benson var en pubeier, Tina Johnson var arbeidsledig, Peter Quinn jobbet som rørlegger. Alle helt vanlige folk, og som strøk med da jeg spilte etter å ha blitt bitt bare én gang.

Pur råskap

Det er ikke som alle andre førstepersons skytespill, dette. Ikke som alle andre horror- eller zombie-spill heller. Her er et større fokus på å overleve og å planlegge enn å løpe inn guns blazing. Og bedre er det for det.

Du er i London, og et virus er brutt ut som har gjort alle til zombier. Ikke den mest kreative påsan Ubisoft har stikket hånden ned i akkurat, og historien om John Dee og hvordan den okkulte walisiske astronomen fra 1600-tallet forutså apokalypsen fungerer bare sånn akkurat nok til at jeg orker å følge med på den.

Det er uansett vanskelig å følge veldig med når spillet i seg selv er så brutalt vanskelig og totalt blottet for medlidenhet til deg som spiller.

Spillet gir deg en tilfeldig person som har overlevd utbruddet, og som du må prøve å få gjennom uten at zombiene kommer nær deg i det hele tatt. Det er utrolig mye lettere sagt enn gjort der du kryper rundt i Londons gater og undergrunner i let etter våpen og utstyr.

Ett bitt, og du er hekta – av kroken. Da dør personen du styrer og du mister alt av utstyr. Tilbake til start.

Finn den gamle

En fiffig vri på dette er at du kan oppsøke den forrige personen du kontrollerte. En plass der ute svirrer de nå som zombie, og de har fortsatt alt du samlet sammen av våpen, mat og andre nytteting.

De er også sterkere og vanskeligere å knerte jo lenger du overlevde med de.

Hele greia med at du konstant er i fare for å dø og miste alt du har gjort, gjør virkelig noe med sinnsstemningen din. Spillet i seg selv er ikke utrolig skummelt (selv om det har et par billige BØ-triks å komme med), men redselsen for å måtte gå tilbake til start er unådig.

Jeg tusler rundt i stummende mørke med lommelykten slått av fordi jeg vet at det er tre udøde i rommet ved siden av.

I et hvilket som helst annet spill hadde jeg sparket ned døren og gått rambo på de – men hva om jeg bommer på en og må lade om? Hva om de får inn et bitt?

Denne usikkerheten, og det faktum at tre-fire zombier er nok til at det blir vanskelig om du ikke har mye ammunisjon, gjør det rimelig anspent å bevege seg noen plass. Ammo er sjelden vare, og cricket-kølla du har som standardvåpen er bare effektiv om du møter på en enslig unnasluntrer.

Om du er hakket mer hardcore enn de fleste, kan du bryne deg på «Survival»-modusen. Der er det ett bitt og farvel – til savefilen din! Dersom du faktisk greier spillet med bare én overlevende, vil navnet ditt derimot bli foreviget på gulv og vegger hos alle som har spillet og er koblet på internett.

I skrivende stund er det bare en håndfull personer som har klart det.

En gamepad som gjør deg stressa

Til hjelp har du en elektronisk duppeditt representert i den virkelige verden gjennom Wii Us nye kontroller med skjerm på. Her får du opp både kart, stats og den evigviktige ryggsekken din.

Litt av skremselen her ligger i at kameraet på TVen din snur seg til å se hva som foregår bak ryggen på personen du styrer når du holder på å sjekke skuffer, skap eller døde folk.

Samtidig må du kikke ned på kontrolleren din for å dra ting over til ryggsekken eller romstere rundt slik at du har de viktigste tingene lett for hånden.

Noen ganger flyr pulsen i taket når en zombie plutselig dukker opp i mørket bak deg.

Jeg er også en megafan av sensoren du har på kartet for å lokalisere livsformer. Med et klask på skjermen sendes en puls ut fra din plassering, og når den passerer et eller annet form for liv piper selve kontrolleren.

Tenk «Alien»-filmene, så vet du hvordan det funker. Å sjekke nye områder slik blir en vane etter hvert, selv om du kan bli lurt sanseløs av den - for den plukker også opp rotter eller fugler. 

At alt av info ligger nede på kontrolleren gjør også at det ikke finnes spor av en HUD på TVen, altså ingen livmåler eller noe slikt som klusser til. Jeg håper flere spill benytter seg av dette, for det gjør innlevelsen bittelitt større.

Safehouse som ikke er så veldig trygt

Du kan reise til flere kjente plasser i London, inkludert Buckingham Palace og Tower Bridge men du har også et «trygt» sted du må stikke innom en gang i blant for å hvile. 

Denne safehousen er der du får oppdrag fra en mystisk person bare kjent som «The Prepper», og også en plass hvor du kan lagre spillet eller legge fra deg utstyr.

Sistnevnte kan være lurt dersom du skal inn i et kjipt område. Dør du mister du alt, så det kan være greit å legge igjen noen små godbiter til den neste overlevende – bare sånn i tilfelle.

Noen ganger blir området angrepet av grupper av zombier, så du kan legge ut feller og barrikadere dører dersom du har samlet inn planker og miner. Disse sekvensene kan bli særdeles vanskelige om du ikke har vært taktisk av deg.

Personen du styrer blir også flinkere til å bruke våpen etter hvert som du spiller, og du kan plukke opp oppgraderinger du kan koble på arsenalet ditt via en arbeidsbenk. En morsom detalj er at stakkaren din kan rømme fra spillet ditt og ende opp hos folk på vennelisten din.

Har du mistet en spesielt hardnakket overlevende kan det bli vrient for en fersk kompis som ikke har noe særlig utstyr å hanske situasjonen med.

Tåpeligheter

Det er som regel oppdragsbasert det hele, der du som regel starter med å raske med det du trenger fra sikkerhetshuset, selv om historien bygger mot et klimaks (som aldri egentlig kommer – oppfølger på gang?). Det blir sjeldent kjedelig, bortsett fra en merkelig sekvens der du må slåss i en slags sirkusarena mot bølger av zombier.

Plutselig virker det som om Ubisoft har glemt hvilket spill de lager og bare har kjørt på med action. Unødvendig og tåpelig, men heldigvis bare et engangstilfelle.

Jeg er heller ikke en fan av hvordan spillet ser ut. Det er ikke stygt, men av en eller annen grunn er det smurt på et filter som gjør at det hele ser ut som du ser gjennom en meget skitten kameralinse når det kommer litt lys mot deg.

Småpirk kanskje, men det er nok til at det irriterer.

Én spiller med en vanlig kontroller,
mens den andre sender ut zombier
med touch-skjermen.

Frisk multiplayer

Det er en flerspillerdel å finne, og selv om det er noe skuffende at det ikke finnes noen form for online-støtte, fenger det som er her veldig.

To spillere spiller mot hverandre i det som er bortimot et helt annerledes spill.

En styrer skjermkontrolleren og gjennom den en horde med zombier, mens den andre er en enslig (men sterkere) spiller på TV-en.

En skjerm hver, altså – og det åpner for en ganske unik opplevelse.

Målet er enkelt nok. Det er en slags «Capture the Flag»-variant der det er førstemann til fem poeng, der han med skjermkontrolleren spawner forskjellige zombietyper rundt om på kartet. Jo sterkere zombien er, jo flere viruspoeng koster den (poengene fylles opp i et satt tempo). Etter hvert går han opp i nivå og kan låse opp nye virustyper eller andre bonuser.

Han som spiller på TV-en går ikke opp i nivå, men får forskjellige hjelpemidler etter hvert som han skyter zombier, som automatiske turrets eller ekstra kraft i våpnene.

Det hele er ekstremt hektisk og utrolig morsomt. I hvert fall i noen runder, for spillet lider litt av en mangel på flere baner å boltre seg på i multiplayer.

Noen flere moduser (du får også en overlevelsesmodus) hadde ikke skadet heller, men dette er noe av det morsomste jeg har spilt med bare to spillere mot hverandre på lenge.

Ikke for de actiontørste?

Har du revet deg i håret over alle «Survival Horror»-spillene som faktisk ikke har hverken survival eller horror?

Liker du skremmespillene når de er mer actionbaserte, som i «Left 4 Dead» eller «Resident Evil 5» er kanskje ikke dette for deg, men om du foretrekker du de litt tregere variantene, med et hint av «Dark Souls» burde dette være midt i blinken.

Et spill som hadde glidd inn i «enda et zombie-spill»-land, men som takket være den helt vanvittige muligheten til å når som helst miste alt du har jobbet for viser seg å være det sterkeste spillet på Wii U så langt.

Nytenkende, rått, skummelt og beinhardt – det er mer enn jeg hadde håpet på fra et lanseringsspill!

«ZombiU» er lansert eksklusivt til Wii U-konsollen.