Det er ikke så mange flyspill å spore på konsollene denne generasjonen. Med unntak av «Ace Combat»-serien er det bare en liten håndfull titler som er sluppet, gjerne med svært varierende kvalitet. Da er det godt å se at sjangeren kan komme med helt solide spill en gang i blant.
«Assault Horizon» lander en plass nærmere et arkadespill enn en simulator, og du kan pushe flyet ditt utrolig hardt før du deiser i bakken - i så måte kan vi tilgi at utviklerne har lurt inn snodige pek til andre sjangere, for eksempel får flyet ditt (og du) tilbake liv om du holder deg vekk fra kampens hete noen sekunder.
Men nå går jeg for kjapt frem, for du verden for en introduksjon dette spillet har. Her er det ikke noen dølle lærebrett eller kjipe tekster du må lese. Du kastes rett inn i en kamp over Miami og må skyte ned en bråte jagerfly. Det hele både ser, høres og føles utrolig fett ut. Kontrollene er ikke vanskelige å lære seg, fiendene får tredd raketter opp i eksospotta av både deg og dine luftkamerater - og byen under ser feiende flott og realistisk ut.
Forøvrig en ting spillutviklerne har brukt mye krefter på å hamre inn siden spillet ble annonsert: Alle banene er basert på satellittbilder av byene de foregår ved.
Ikke at du legger spesielt merke til det tidlig i spillet, men når kampene trekker over Dubai og du plaffer ned fly rundt den ufattelig høye skyskraperen Burj Kahlifa, for så å trekke ut over de utrolige sandstrendene i den velkjente palmeformasjonen, er det vanskelig å ikke la seg imponere.
Utrolige jagesekvenser, som gjentas litt for ofte
I tillegg til å vri og vende på alle sansene dine til enhver tid prøver spillet seg på å gjøre det hele så filmaktig som mulig gjennom et lock-on-system som virkelig kaster deg ut på en heisatur.
Når du flyr bak en fiende og trykker inn begge de analoge skulderknappene samtidig låses du fast i et kappløp med motstanderen. Da gjelder det å holde siktet såpass stabilt at du får skutt han ned, og ofte vil piloten med vilje fly rundt skyskrapere, ned i fjelldjuv og rundt store skip – bare for å gjøre det litt mer interessant, såklart.
Det er mildt sagt en utrolig opplevelse de første gangene du gjør det, men ettersom dette er en så effektiv måte å knerte fiendene på – bare fly bort til dem og klask på skulderknappene – så blir det overbrukt.
Og som med så alt for mange andre arkade-flyspill blir det veldig kjapt at du bare følger med på pila som peker mot neste fiende, vrir F-16en din riktig vei og blåser han ut av himmelen før du igjen ser på pila. Samtidig er det er forferdelig leven med alarmer og hylende wingmen som banker deg i skallen.
Etter en økt på to-tre timer er jeg nødt til å ta en heftig pause før jeg kan fortsette, noe jeg virkelig ikke pleier å gjøre! Det kjennes ut som en rar bakrus etter så mye fram og tilbake på skjermen.
Helikopter og enda et spill med kanonskyting fra lufta
For å gi spilleren noe mer enn bare en konstant HNNNNG-følelse i et jetfly dytter utviklerne noen forskjellige måter å spre ødeleggelse på inn i mellom flyoppdragene. Dette lar deg som spiller for det meste skyte RPG-veivende tullinger i fjeset med alt et kamphelikopter har å by på. Kontrollene her tar litt tid å mestre, og det blir litt vel mange totalt urealistiske unnamanøvre du må utføre, men joda - hvorfor ikke.
Også har du oppdragene som plasserer deg enten bak en mitraljøse i et slikt helikopter eller, selvfølgelig, oppe i den flyvende festningen; et AC-130-fly.
Dette ser ut til å være et fly som må være med i alle krigsspill for tiden, og den velkjente svart-hvitt-skytinga begynner å bli litt utbrukt nå (jeg tror dette er det fjerde spillet jeg spiller denne generasjonen som har det med). Selv om dette spillet bruker flyet på en ny måte er det ikke mye av det du får med deg der du bare ser på og skyter små lysende flekker langt under deg med tre forskjellige kanoner.
Det skal nevnes at dette er et av de få spillene jeg har spilt på PlayStation 3 som benytter seg av trykkfølsomheten i skulderknappene på kontrolleren. Nei, jeg snakker ikke om triggerene (R2/L2), men de to over dem – jo hardere du klemmer dem inn, jo kjappere akselererer eller bremser du flyet. Hvorfor ikke flere spill bruker dette er et mysterium.
Overraskende god grafikk og historiesnutter
Spillet starter helt utrolig, sper på med det som er av variasjon innen den første timen og setter giret bom fast der. Vi får halvtime opp og halvtime ned (det er ikke et så veldig langt spill) med varianter av flykriging, helikopterskyting og vi-styrer-mens-du-skyter-sekvenser der du egentlig ikke føler at du gjør noe særlig – og som andre spill har gjort bedre før.
Historien og cut scenene er overraskende solide, og grafikken er glimrende. Dette er ingen dum kombo, og resultatet er at det er herlig å følge med på det som skjer. Jeg tror sannelig ikke jeg har sett så levende og travle hangarområder i et spill før!
Spillet kan også spilles sammen med en venn i co-op, noe som øker levetiden betraktelig (vi fikk dessverre ikke testet akkurat denne modusen), og du kan ta dogfightingen online mot andre spillere - uten at det føles så veldig annerledes enn om du spiller i énspillerdelen.
Men selve gameplayet, spillingen, blir repeterende, og den først så intense dogfight-knappen gjør til slutt litt mer vondt enn godt. Til slutt sitter vi der med et spill som ramler i litt for mange veltrødde feller, men som tross alt er bra til en litt sterk firer.
Det blir litt sånn som en film noen ganger er en bra popcorn-film, om du skjønner hva jeg mener.
Og la oss være klinkende ærlige med oss selv: Det er fordømt tøft å kjøre jetfly.
«Ace Combat Assault Horizon» er ute til Xbox 360 og PlayStation 3 nu!
