«WWE All-Stars» er THQs forsøk på å lage en arkadeversjon av spillserien «WWE Smackdown vs. Raw» og det siktes åpenbart mot et yngre publikum. Spillet inneholder 30 brytere fra WWE, og du kan selv sette opp kamper mellom John Cena og Hulk Hogan eller André The Giant mot The Big Show.
Brytere som både gamle og nye wrestlingfans kjenner til er inkludert, men er det nok til holde spillet interessant?
Når man først starter opp kampene vil man kanskje få assosiasjoner med tidligere sportsspill som har blitt gjort mer tilgjengelig ved å få de originale atletene til å se ut som tegneserieversjoner av seg selv. Da tenker jeg på spillserier som «FIFA Street» og «NBA Street».
Utviklerne har valgt å fremstille bryterne som store muskelbeist, med gigantiske overkropper, men de ender i stedet opp med å se latterlig uproporsjonerte ut – med store armer og bittesmå hoder.
Chokeslam med to knapper
Selve kampene ligner veldig mye på spillmekanikken du finner i andre brytespill på markedet, men kontrollene har blitt kraftig forenklet. Ved å gripe med en knapp og kaste motstanderen din rundt, bygger du opp spesialmeteret ditt. Når dette meteret er fullt så utløser du spesialkastene dine ved å trykke to knapper samtidig.
Dette gjør du helt til du tapper motstanderen for nok liv til at du kan enten utføre ditt finishing-move slik at du vinner kampen via knock-out - eller så holder du motstanderen nede i tre sekunder for å vinne med en pin. For å kunne unngå dette kan du både blokkere angrep og parere kast slik at du får inn ditt eget motangrep ved å trykke på L1-knappen.
Dette bidrar litt til å skape en form for taktikk når man befinner seg i ringen, men det er fortsatt litt for overfladisk når det kommer til dybden på kampene.
Det som «WWE All-Stars» derimot klarer, er å forsterke identiteten og triksene som wrestlere er kjent for. Se for deg en Undertaker som tar et godt kvelertak på deg og hopper fem meter opp i lufta før han sender deg hodet først ned i ringen igjen.
Disse spesialtriksene er ganske imponerende å se på, og er samtidig nøkkelen til å vinne kamper. Men etter hvert blir også disse manøvrene kjedelige å se på når du utfører de for sjette gang i kampen, og det blir fort en repetiv syklus med å bygge opp meter og utføre spesialtriks til man vinner. Det er sjelden man får oppleve store comeback i dette spillet.
«WWE All-Stars» føles ut som det passer bedre som et nedlastbart spill enn et spill man betaler fullpris for på de nyeste konsollene. Med sine karikerte figurer og vanvittige signaturtriks, passer det bedre inn med andre sportsspill i samme stil som «3 on 3 NHL Arcade» eller «Madden NFL Arcade».
«WWE All-Stars» sliter med å imponere. Foruten noen korte historiesekvenser og filmer som beskriver de forskjellige bryterne, føles spillet strippet for meningsfullt innhold. Det er dessuten for repeterende. Dette blir derfor et spill kun for den aller mest ihuga, som allerede har spilt seg mett på de langt bedre spillene i sjangeren.
