Med en spennende, ny science-fictionlisens på bordet fra visjonæren James Cameron, skulle man nesten tro at det var vilje og potensial til stede for en spennende og interaktiv opplevelse.
Det at spillet er sluppet før spillefilmen sier jo kanskje også noe om at utviklerne prøver å formidle noe i forkant av et av årets på papiret største science-fictioneventyr.
Spørsmålet er om 2009 avslutter med et smell, eller om Cameron tar med seg Ubisoft i fallet til nok en filmbasert katastrofetittel?
Les også: Vi var tilstede da James Cameron kastet glans over E3.
SPENNENDE OMSLAG
I Avatar-universet blir vi introdusert for Pandora, en vakker måne i bane rundt gasskjempen Polythemis.
Med både frodig natur og stabilt klima er månen godt egnet til menneskelig interaksjon, og når den i tillegg inneholder et verdifullt mineral skal det ikke mange toppmøtene til før menneskeheten sender styrker for å utøve autoritet over funnet.
Det eneste som står i veien for profitt er Na'vi, en menneskelignende rase bestående av primitive, men fysisk overlegne skapninger.
Du blir valgt ut som spion i en omfattende aksjon, og må infiltrere den ukjente og primitive kulturen i en flunkende ny og syntetisk Na'vi-kropp.
Problemer oppstår selvfølgelig tidlig inn i historien etter noen uventede avsløringer, hvor du som spiller får valget mellom om å fortsette den grådige maktkampen for menneskeheten, eller hjelpe til med å forsvare den tapende striden for Na'vi-rasen.
Et avtrekk senere, og du har begitt deg ut på én av to forskjellige kampanjer - heldigvis med et hendig lagringspunkt plassert i bakhånd. Førsteinntrykket du får av Pandora som spillmiljø er imponerende, som med et eget leksikon over både flora og fauna fyller inn informasjon spillet ellers ikke formidler.
Universet mangler fortsatt det lille nye for virkelig å interessere i sci-fi-sammenheng - for med den gjennomførte informasjonen kan det virke som om dette bare er brukt for å sette en generisk bakgrunn for spillet.
Hovedfokuset ligger uansett på Na'vi som rase, et primitivt samfunn basert på stammer og høvdinger, som således skaper en spennende kontrast med de høyteknologiske og industrialiserte menneskene.
Problemet er at «Avatar: The Game» aldri helt klarer å realisere eller utnytte den potensielt spennende filmlisensen den promoterer. Resultatet er en ekstremt uinspirerende spillmekanikk som blottlegger alt av spennende tematikk og potensielle konfrontasjoner.
ALLSIDIG PAPIRVEKT
Spillet behandler de to faksjonene mer eller mindre identisk i forhold til spillmekanikk.
Der mennesker bruker rifler, kanoner og motoriserte transportmidler, svarer Na'vi med pil og bue samt behjelpelig plante- og -dyreliv.
Som soldat for menneskeheten settes du i rollen som nyrekrutt, og må føre en tvetydig krig mot beboerne av planeten ved hjelp av kompromissløse ordre og mangelfull informasjon fra overordnede.
Na'vi-rasen har heldigvis moder natur på din side i krigen, og således færre farer å bry deg om i det frodige økosystemet. Motstand samles til tross for dette fort opp, og antallet marinesoldater du må forsvare deg mot vokser eksponentielt.
Som Na'vi-Avatar skulle man nesten tro din situasjon som fremmedlegeme i en ukjent kultur ville være grobunn for et spennende tema å basere historien på, men også dette er for det meste skjøvet til side for en mer overfladisk behandling.
En av de første nedturene rent spillmessig er nærkamp, et prominent irritasjonsmoment på slagmarken uavhengig om du så står på den motagende enden av våpenet eller bak. Problemet er relatert til det faktum at skytevåpen regjerer overlegent, og det skal ikke mange samtidige pulsrifler til før du som Na'vi risikerer å bli helt overkjørt.
Dårlig treffdeteksjon forverrer problemstillingen for din egen del. Og når dette også har innvirkning på evnen til å traversere landskapet effektivt, vil du fort vurdere pil og bue som forhåndsregel før et oppdrag.
Introduserer du så et ubegrenset antall fiender med manglende intelligens, blir kamp alt i alt et høyst uønsket og repeterende moment gjennom spillet.
ETTERLENGTET RULLETEKST
Med såpass mange grupperinger av fiender som det er på kartet vil du sannsynligvis heller ty til de ellers ubrukelige superkreftene dine, og enten spurte raskt forbi eller bruke optisk kamuflasje til å snike deg rundt.
Om dette skal være en «smart» måte å representere rasenes undertrykkelse – og harde situasjon på planeten, er heller tvilsomt, men problematikken gjør uansett en god jobb med å få spilleren til å føle seg som et forkastelig element.
På toppen av det hele ligger det et utrolig tynt lag med nærmest ubrukelige rollespillelementer, som øker nivået ditt for hvert oppdrag du utfører.
I praksis brukes disse elementene kun som unnskyldning for å gi deg nytt utstyr, og når vanskelighetsgraden i tillegg vokser analogt med nivåene dine, annulleres det meste av personlig progresjon.
Felles for både Na'vi og menneskene er også den enorme mengden med reisetid du må undergå for å nå de ellers høyst uinspirerte og uinteressante oppdragene.
Det er ikke en overdrivelse å si at halvparten av tiden du bruker i «Avatar: The Game» går med på å traversere frem og tilbake mellom markører på kartet, som selv med tilgjengelige transportmidler blir utholdelig etter kort tid.
Det førsteinntrykket du måtte ha av planeten blottlegges i tillegg så fort du realiserer den kjedelige topologien landskapet består av; kun satt sammen av endeløse labyrinter med trange skogstier.
I «Avatar: The Game» har utviklerne utrolig nok valgt å ignorere mediet til å fortelle en spennende historie, og serverer oss i stedet en kjedelig og upersonlig tredjepersonsskyter med både fundamentale og overfladiske problemer.
Ingen av disse problemene alene ødelegger opplevelsen direkte, men helhetsinntrykket mangler. Du trenger garantert ikke å lete lenge i butikkhyllene for å finne en tittel som utmerker seg på samtlige punkter som «Avatar: The Game» feiler.
Hvordan selve filmen blir, ja det er fortsatt usikkert, men er «James Cameron's Avatar: The Game» en antydning er det bare å rive billetten til «James Cameron’s Avatar: The Movie» i to.
PS: Vi har anmeldt PS3-versjonen av spillet. Det kommer også ut til PC, PSP, DS, Xbox 360 og Wii. Filmen ved samme navn har norgespremiere 18. desember. Se filmtrailer her.
