Det som overrasket mest med «Bionic Commando: Rearmed» fra 2008, var hvordan spillet i etterkant av oppløsningen av utviklerne, svenske Grin, stod som et av de absolutt beste spillene i porteføljen deres.
«Bionic Commando: Rearmed» var mer eller mindre en nytenkning av den gamle klassikeren «Bionic Commando» fra 1988, som trosset en del konvensjoner i plattformsjangeren ved å bytte ut den da nærmest obligatoriske hoppeknappen med en gripeklo du bruker til å svinge deg rundt i omgivelsene.
Konseptet fungerte, og med litt ekspertise fra Grin klarte de å oppdatere formelen til dagens standard, uten å forkaste den gode og nostalgiske følelsen de hadde tviholdt på gjennom utviklingsprosessen.
I «Bionic Commando: Rearmed 2» har ikke mye forandret seg siden sist. Men det betyr ikke at utviklerne har unnlatt å prøve seg på noen sprell.
Mer av det samme – på godt og vondt
Det første som slår deg når du starter «Bionic Commando: Rearmed 2», er hvor utrolig gjennomført og stilig presentasjonen er. Spillet oser av inspirert håndverk fra topp til bunn, og klarer gjennom den sterke fargepalletten og det fantastiske lydsporet alene å overbevise om at dette er rendyrket retrovare.
Musikken er spesielt nevneverdig fordi den framhever de fengende melodiene som var viktige i tidligere spillgenerasjoner, samtidig som den gir et lite innblikk i hvordan musikkstilen har levd videre og utviklet seg gjennom blant annet demo-scenen.
Men selv om den tekniske utførelsen er på plass, har ikke utviklingen under panseret vært like elegant. Den allsidige gripekloen har blant annet mistet litt av fokuset i bytte mot en langt bredere form for utrystning - der våpen, utstyr og oppgraderinger spiller en større rolle.
Det nye arsenalet er passe absurd og variert sammenlignet med den fargerike settingen, men ødelegger litt av balansen i det som tradisjonelt sett har vært et ganske enkelt design. Noe som kanskje er et tegn på at utviklerne har vært overivrige med ny funksjonalitet.
Heldigvis har svenske Fatshark klart å beholde mye av det som faktisk har vært moro med disse spillene. Gripekloen gir deg full frihet til å eksperimentere med de morsomme omgivelsene og utfolde deg som du selv ønsker, på tross av noe redusert funksjonalitet.
Den mest oppsiktsvekkende endringen siden sist er allikevel hoppeknappen, som bryter med et av seriens definerende kjennermerker. Utenom det rent prinsipielle er det allikevel vanskelig å anklage spillet for noe som helst, da Fatshark har gjort en fenomenal jobb med det tilpasse designet på nivåene.
Nivåene er fleksible uansett hvordan du velger å angripe dem - om du velger å fly høyt eller lavt, med én eller to spillere. Dessuten lurer det også achievements til puristene som måtte prøve seg uten denne nye funksjonaliteten.
Fargesprakende retrosinne
Er det en ting «Bionic Commando: Rearmed 2» klarer å formidle, er det både gleden og frustrasjonen du føler når du svinger deg rundt nivået, sømløst, fra plattform til plattform.
Kunsten å slenge seg hårfint forbi fiendtlige prosjektiler er fortsatt det mest tilfredsstillende med spillet, som for øvrig fortsatt krever en nærmest umenneskelig grad av presisjon og timing.
Bommer du på en plattform eller krok i det du svinger deg i dansen, ender du fort opp på bunnen av nivået – gjerne spiddet av pigger eller oppløst i syre. Det er sjeldent utviklerne er barmhjertige nok til å forsikre deg med et sikkerhetsnett, noe som gjør det vanskelig og uforutsigbart når du først begynner å falle.
Denne formen for utilgivelighet vil sannsynligvis kunne gi avsmak hos mange. Utvikleren Fatshark er ikke redde for å sprenge et topplokk eller to underveis, og selv med medgjørelige lagringspunkter kan spillet være frustrerende vanskelig når gutta iverksetter sin patenterte sadismeteknologi™.
Risikosporten tvinges allikevel aldri ned halsen på deg, noe som lar deg selv kontrollere mye av vanskelighetsgraden underveis. De verste utfordringene dukker ikke opp før du oppsøker dem gjennom snarveier og hemmelige stier - eventuelt utfordringsmodusen for de som virkelig vil prøve seg.
Det at spillet lar deg spille med en kompis kan være like irriterende som givende, men er til syvende og sist aldri noe fordel med tanke på å utforske eller eksperimentere. Skjermbildet klarer aldri helt å fokusere riktig eller overbevise om at det er nok å ta seg til på brettet for to spillere.
Spilte du det første spillet vet du mer eller mindre hva du får – og foruten de store skoene spillet nå skal fylle, er det særdeles lite som overrasker spesielt positivt eller negativt.
Alt i alt er det en opplevelse som føles veldig tro til det Grin satte i gang i 2008, selv om spillet kanskje introduserer litt for mye unødvendig bagasje i forhold til enkelheten ellers. Et morsomt stunt og et flott bidrag fra utviklernes første prosjekt – men dessverre aldri noe mer enn det forgjengeren var.
PS: «Bionic Commando Rearmed 2» er lansert til Xbox 360 via Xbox LIVE Marketplace, og koster 1200 Microsoft-poeng. Det er også tilgjengelig for PlayStation 3 via PlayStation Store, hvor det koster 115 kroner.
