«Castlevania»-serien fikk skikkelig medvind i 2005, etter lanseringen av den håndholdte DS-konsollen til Nintendo. Denne nye suksesserien med spill har blandet både gammelt og nytt, og i tillegg gitt oss en hærskare av nye fjes å spille som på jakt etter Dracula.
Konami har nå samlet samtlige figurer i en nett, liten pakke; kommet opp med noen klassiske «Castlevania»-utfordringer og ønsker deg og dine venner lykke til.
«Castlevania: Harmony of Despair» er ikke bare det første eksklusive «Castlevania»-spillet til Xbox 360, men også et spill du kan og må nyte sammen med flere for i det hele tatt å få noe utbytte. Spillet er samtidig den tredje tittelen i årets Summer of Arcade-kampanje på Xbox 360.
HARMONY OF DESPAIR INDEED
Legger vi historien om Dracula til side, har kjernen av «Castlevania»-opplevelsen alltid handlet om utforskning og samling av utstyr. Spillene har hatt for vane å loggføre det meste du foretar deg, noe som har skreddersydd opplevelsen for oss som ikke gir opp før alle gjenstander er samlet og hvert monster beseiret.
Det var med andre ord aldri over før spillet godkjente at du var ett hundre prosent ferdig med alt som kunne gjennomføres.
Designet var utvilsomt likt «Super Metroid». Nivået var både din største motstander og beste venn på måten det lokket deg med nye utfordringer og ertet deg hver gang du ikke hadde det nødvendige utstyret til å komme deg videre. Den omfattende størrelsen på kartet og måten det hele hang sammen på klarte å dekke til et ellers lineært design på en spennende måte.
Det er veldig tydelig at kompromissene gjort i «Castlevania: Harmony of Despair» ikke egentlig har fungert særlig godt til spillets favør. Det er mindre omfattende og mer komprimert i forhold til tidligere – og det åpne kartet klarer aldri helt å inspirere den samme tilfredsstillelsen ved oppdagelse serien ellers er kjent for.
Det eneste som nå regulerer forløpet ditt gjennom spillet er mangelen på andre spillere, noe som betyr at det i mindre grad handler om å finne nye områder, og mer om å kalkulere den optimale veien til det siste kammeret. Finner du veien til mål er det liten grunn til å utforske mer, selv om enkelte av nivåene oppfordrer spillerne til å dele seg – for enklere å håndtere spesifikke utfordringer.
Spillerne selv er de eneste variablene som forandrer seg fra spill til spill, og har du til vane å dø ofte må du belage deg på å repetere de samme turene gjennom nivået hver gang. «Castlevania: Harmony of Despair» mister fort sjarmen hvis vanskelighetsgraden blir for høy – spesielt hvis du går løs på de digre bossene på egenhånd.
«A MISERABLE LITTLE PILE OF SECRETS»
Hvor mange stier du har å velge mellom går dermed opp i takt med antall spillere som er med. Mange av rutene krever for eksempel at flere samarbeider om å åpne en passasje eller beseire en fiende. Et godt eksempel er en av de innledende bossene som beveger seg gjennom vegger og tak på kryss og tvers av en labyrint.
Det er vanskelig å navigere på egen hånd gjennom systemet uten å tape dyrebar tid, så her krever det at flere spillere går sammen om å dekke så mye av kartet som mulig.
I de aller fleste tilfeller slår du deg sammen med andre nettopp i håp om å få tilgang til snarveier og andre rom rundt i omgivelsene. Men annet enn akkurat logistikken rundt nivået selv, er ikke «Castlevania: Harmony of Despair» et spill som egner seg spesielt godt med flere spillere til eller fra.
Et annet moment spillet bruker for å motivere deg og dine medspillere er utstyr og egenskaper. Hver av de spillbare figurene har unike styrker og svakheter, og ettersom du løper gjennom de forskjellige nivåene får du muligheten til å oppgradere favoritten din med et snevert utvalg du finner eller kjøper.
Oppsettet ditt lagres på tvers av rundene selv når du dør, så selv om du ikke nødvendigvis kommer i mål hver gang er følelsen av å ha utredet noe alltid tilstedet.
Det faktum at spillet kun bruker temaer, fiender og spillfigurer fra tidligere, fjerner dessverre også litt av mystikken hvis du allerede har spilt spill som «Dawn of Sorrow» og «Portrait of Ruin». Glem i tillegg de minneverdige musikkstykkene du ofte ser på topp 10-listene rundt om – nå må du ta til takke med generisk, sjelløs synth-rock.
Det virker i bunn og grunn ikke helt som om Konami har lagt så mye arbeid i produktet denne gangen. Konseptet trenger egentlig veldig liten introduksjon, men det er vanskelig å overse hvor sølete mye av det egentlig er presentert. Menyene virker utrolig dårlig utredet og mangler et konsekvent design, mens hjelpefunksjonene ikke akkurat stråler med informative skjermbilder.
«Super Metroid»-følelsen har forsvunnet litt mellom sprekkene, noe som virker litt ironisk ettersom det er nettopp «Castlevania»-serien som har hjulpet med å formidle dette designet videre. I stedet får du noe langt mer uinspirert, som ikke klarer å holde deg interessert i mer enn et par nivåer om gangen.
«Castlevania: Harmony of Despair» er nærmere en klassisk «dungeon crawler» enn det serien har vært før. Dessverre fungerer ikke det forenklede designet i kontekst med det serien har prestert fra gammelt av, og blandingen framstår heller som et uinspirert rot satt sammen for en bedrøvelig flerspillerdel.
Enda mer skuffende står spillet som etterkommer til både «Limbo» og «Hydro Thunder Hurricane» i årets Summer of Arcade-periode på XBLA. Begge disse er prakteksempler på hvordan man bruker de respektive sjangrene til å blande gammelt med nytt. Det er synd at «Castlevania: Harmony of Despair» ikke følger opp med noe tvilsvarende.
NB! «Castlevania: Harmony of Despair» finnes bare til Xbox 360, via Xbox LIVE Marketplace, og koster 1200 Microsoft-poeng (som tilsvarer 99 kroner).